Savn

Jul er tida for forventning og glede, samvær med dem man er glad i, og gode kulinariske opplevelser i matveien.

For mange går det noen molltoner av savn gjennom hele denne tida, der alt skal være så hyggelig og lystbetont. Kanskje kontrasten til den opprømte, "alt-er-så-perfekt"- stemninga gjør disse følelsene enda mer tydelige.


Spesielt tap av en kjær og dyrebar person som har gått bort, merkes særlig mye i juletida. Dette blir ekstra merkbart hvis dødsfallet skjedde nær jul. I år er det nok mange som kjenner på sorgen og savnet etter den nasjonale tragedien som skjedde i sommer. Man kan ikke helt forstå dybden av dette, om man ikke har opplevd det selv.

Men man kan også føle sterkt savn etter personer som er i levende live, men som man ikke har hos seg eller får besøkt denne julen, av ulike, naturlige årsaker.


Det er også et vemodig savn som kan gnage midt i den hyggelige, glitrende romjula. 


Derfor er utskjelte facebook eller andre sosiale medier en sånn nødvendig og skjør tråd av kontakt via kommentarer og bilder, som deles velvillig mellom venner og familie. Og takk og pris for telefonen, og den enda mer moderne skypen, som forbinder mennesker med hverandre. 


Men det er den nære en-til-en kontakten i samme rom, som jeg setter mest pris på.


Jeg er så heldig å ha en STOR familie som elsker å treffes, selv om der er sjelden. Det er høylydt latter, skravling og glede, og mye jåss! Så beundres den yngre garde, som har vokst sååå mye siden sist, og de har minst like stor glede av samværet og å knytte bånd med søskenbarn, tremenninger, tanter og onkler og besteforeldre som de voksne har. Vi er så heldige som er venner og vel forlikt, alle sammen, både søsken, svigersøsken, foreldre og hele gjengen. Det er ikke alle som har det sånn. Jeg er veldig takknemlig for at vi klarer å ta vare på hverandre og være en hel familie.

Fortsatt gledelig romjul, alle sammen!

Klem fra Eva Annie.

Vi venter fortsatt...

Vi venter på at noe skal skje i fjøset. Det er tid for kjeing snart, selv om første termin ikke er før om noen dager. Det er alltid ei utrolig spennende tid, selv om vi har opplevd det mange ganger tidligere. Fødsler blir aldri rutine. Mye kan skje, selv om det er mest normale, ukompliserte fødsler blant geitene.

Dette bildet er tatt for to år siden i romjula.

Vi, eller min bedre halvdel for det meste, tar i mot ca. 150 kje i løpet av et par måneder. Det er mye som må passes på, natt og dag. Mye er rent papirarbeid. Det skal registreres kjønn på avkommet, antall og nummer på geitemor. Man skulle tro det var en enkel sak, men når flere kjeer på samme tid kan det bli et sant kaos i geitegardet. Særlig siden geitene kan få både tvillinger, trillinger og en sjelden gang firlinger. Mødrene stjeler også fra hverandre, så man må virkelig følge nøye med. 

Vi ser fram til det arbeidet nå, men vi vet at det blir et slit i den mest hektiske perioden.

Men det er noe med livets under i en fødsel. Selv om vi har omtrent 100 ventende mødre i fjøset, er det stort å være vitne til at nytt liv kommer til verden. 

Geiter, kyllinger, marsvinunger, kaninunger og føll har sett dagens lys her på gården. Og det er like fascinerende hver gang. 

Noen små trenger litt ekstra starthjelp. Disse hadde falt ut av rugekassa og ble flyttet til badet for en kort periode.

Det mest spennende er når det blir født føll på gården. Hester er noen utrolige dyr, vakre og kloke skapninger.

Dette er Gladur, av rasen islandshest, som kom ei forsommernatt, født ute i det fri. 

Nå kan vi ikke annet enn å fortsette å vente noen dager til. Geita går drektig 5 måneder, +/- fem dager. Og det er med dyr som mennesker; nøyaktig nedkomstdato kan man ikke bestemme. Ungene kommer når de er ferdig. :-)

Ha en fortsatt fin dag! Ønskes deg av Eva Annie

Sultne munner og løse fugler i juletida.

Fortsatt god romjul til alle!

Livet går sakte disse dagene, behagelig sakte. Det er bare fokus på det aller nødvendigste arbeidet, og mest av alt å få kos ut av hvert minutt her heime. For oss er det dyrestell og matlaging, og selvfølgelig å holde varme i ovnen. Ellers fordeles tiden mellom bøker, måltider, en og annen film, litt julemusikk og bare å nyte hverandres selskap.


Juleværet har i år ført til noen utfordringer. Det er ikke enkelt å "stiltre" seg over en glatt gårdsplass når det kommer ei sterk vindrosse. Det er stormene "Cato" og "Dagmar" som herjer hele kysten denne jula. Og julemiddagen i Harstad var det bare å utsette til en annen gang. Ingen vits å utfordre naturkreftene med den mer eller mindre trofaste (burde eg. stå upålitelige) Audien vår.


Overskrifta er sultne munner, og sulten er vel det vi minst av alt er disse dagene. Sein julefrokost med egg og kakao, og selvfølgelig ribberull og julesylte med majones. Så momser vi videre på julemarsipan, konfekt, mandariner, drikker gløgg med mere.. Etter noen timer må vi lage middag, ikke fordi vi er så sultne, men fordi klokka sier at det er middagstid. Vi har fråtset i ribbe, pinnekjøtt og lutefisk. Vi er ikke mye sultne, for å si det sånn.

Jeg tenkte mer på et par forhutlede skjærer, eller sjur som vi sier her, som holder til på gården vår. Tror det var et par ungsjurer som lette etter mat i uværet i morges. Først regnet det i dag, så sluddet det, før vår herre bestemte seg for at det skulle sne litt. (Thank goodness!)

Jeg kastet ut brødbiter og fylte på med frø a là villfuglblanding på fuglebrettet, så det ble litt til småfuglene også. De forsynte seg godt alle sammen, mens de skottet skeptisk opp på meg som fulgte dem nysgjerrig fra vinduet. Fikk litt bedre samvittighet i forhold til vårt matgilde (og stadig voksende livrem) innendørs.

Men jeg tenkte også litt på andre såkalte "løse fugler" i disse tider. Da vi var i glitrende førjulsoslo i starten av desember, passerte vi flere ganger en lyspyntet overgang/bru mellom Oslo S og kvartalet der Radisson Blu Plaza lå. Og der satt eller sto det flere tiggere med kopper foran seg, både norsk- og mer etnisk utseende personer. Jeg så ikke noen som gav dem noe da jeg passerte stedet. Det var hustrig og kaldt, og mange av dem ikke var ikke spesielt godt kledd. Vi passerte flere ganger og de sto der fortsatt. Ei ung jente som satt på brua, var imidlertid kledd i en blå varmedress. Hun stirret rett foran seg og så ikke ut til å bry seg om dem som gikk forbi. Jeg tenkte veldig over dette da vi var der nede og tenker fortsatt på de menneskene. Hvem er de? Hvordan er det å stå der time etter time, mens alle bare går forbi? Hvor er de nå i denne feite juletida? Bor de ute? Hvordan har de havnet der på gata som tiggere? Vi ser tiggere, men det er jo mennesker med ei historie. Jeg hadde så lyst til å spørre dem hva som gikk galt, men gjorde selvfølgelig ikke det.


Hvordan hadde det vært å iføre seg en varmedress og stille seg med en kopp foran seg og se at folk unngikk blikkontakt med deg og bare gikk rett forbi, som om du var usynlig? Kanskje man hadde fått en ubehagelig aha-opplevelse som fortalte litt om hva det gjør med menneskers verdighet.


Heldigvis fins det Blå kors, Frelsesarmeen og Bymisjonen som gjør noe for disse menneskene. Det er noe å tenke på i disse overflodstider. Vi kan jo tillate oss å gi en liten skjerv til èn av disse idealistiske organisasjonene for å lette vår samvittighet.  Nå sitter de fleste av norges befolkning og krafser ned i godteriskåla foran tv-en, mett og fornøyd i vår varme, trygge stue. Jada, jeg også, ikke noe unntak. Vi burde ikke ha dårlig samvittighet for at vi har det bra, men det skader jo ikke å tenke på dem som ikke er fullt så heldig. 

Jeg ønsker dere alle ei fortsatt fin romjul!


Med vennlig hilsen Eva Annie

O, jul med ditt førjulsstress og barnlige lyst...

3 dager igjen til jul.... Og enda er det mange detaljer som skal ordnes. Nå er det en god stund siden jeg har hatt tid å blogge.  Men siden skolen har tatt juleferie, så har jeg litt bedre tid her hjemme. 

Jeg elsker de første morgenene etter at vi har tatt ferie. Det er så deilig å sove litt lengre, gå rundt i morgenkåpen, god fyr i ovnen, drikke te og ha kjempegod tid. Fjøsstellet skal fortsatt gjøres unna, men det er bare foring og rengjøring, så det går fort. Vi pleier alltid å vaske litt ekstra i fjøset rett før jul og det skal vi gjøre en av de nærmeste dagene. 


Det meste av juleforberedelser er unnagjort, bare noen få ting gjenstår. Julegavene er pakket og sendt, men jeg må få kjøpt inn et par stykker til. Svigerfar vil vel også ha en liten gave på julaften. :)

Huset er blitt pyntet litt mer for hver helg. Nissegangen er klar, englehylla i kjøkkenet er på plass, skrivebordet i stua har fått litt flere nisser m.m. Joda, det begynner å ligne på jul. Lille julaften tar jeg den siste julevasken. Gjør jeg det for tidlig, når våre firbente familiemedlemmer, Timmy, Fame, Petter og Mona, å labbe ut hele gulvet. 


Vi må selvfølgelig en siste tur til Tromsø. Den yngste i familien skal få ny mobiltelefon, og det er ikke noe enkelt kjøp. Ungdommer er mye mer kritiske og bevisste forbrukere enn foreldregenerasjonen var som tenåringer. Så det har ikke vært noe enkelt valg.. 


OG.... Jeg må bare få det ut: Jeg hater å være i byen rett før julaften. Det er kø, kø, kø. Folk ser så stresset og desperate ut, småunger er ekstra utslitte og kranglete, og det er venting, venting, venting. I bilkø, ved reolene i butikken, på kafeene, overalt. Jeg synes direkte synd på de slitne ekspeditørene i kassa. Det må være helt pyton å jobbe i butikk på denne tida. Derfor pleier jeg å være ekstra høflig og smile ekstra pent til de tålmodige folkene bak kassaapparatene. Tenker de har like vondt i hodet, ryggen og føttene som vi handlende med våre bulende handleposer har..;)


Ja, ja, og dette gjør vi frivillig hvert år, ja, t.o.m. gleder oss kjempemye til!

Men jeg tror det er de hjemlige syslene vi koser oss til. Bake, pakke julegaver, skrive julebrev og julekort, hente fram julepynten fra i fjor, vaske og pynte enda litt mer. Helt til vi får det sånn som vi har sett det for oss. Og de fleste koser seg til de endelig kan sette seg ned med litt god førjulsmat, gløgg eller annen drikke, og bare kose seg. Disse vannhullene, pausene har jeg en tendens til å trekke litt ekstra ut. Man må jo fylle på ny energi, nyte det man har fått til, få tid til å stoppe opp og tenke litt over dette og hint. Ellers går jo jula så fort, og hverdagen er der før en vet ordet av det. Mørketida er jo fin på den måten; vi er nødt til å holde oss mer i ro og senke tempoet.


Derfor stresser vi vel sånn, for å få mer tid til å nyte de rolige øyeblikkene. Paradoksalt, nok.


Så kos deg så mye du kan, det har du fortjent!


Vennlig julehilsen fra Eva Annie

Reise med barn.

Da jeg nylig reiste sørover med fly, satte det seg en ung mor ved siden av meg i det midterste setet med en liten lyshåret pjokk på fanget. Han er ikke to år ennå, så han får ikke eget sete, sa hun. Den unge jenta unnskyldte seg da hun skulle sette seg. Jeg sa selvfølgelig at det var helt i orden, har jo reist med barn selv en gang i tiden. 

Det er jo et helt arrangement med ting og tang, man vet ikke hvordan barnet vil oppføre seg. Er de greie, slår de seg fullstendig vrang, og får en til å rødme eller gremmes om hverandre. 


Jeg vet ikke hvordan denne mammaen hadde det, men jeg ble helt fascinert over det samspillet mellom de to gjennom den nesten to timer lange flyreisen. Du tenker kanskje at dette var en veldig stille og rolig, liten gutt. Det var det ikke. De hadde knapt satt seg, før han Aron, som han het, blei travelt opptatt med å "blafre" frenetisk med koppholderen på flybordet foran setet mitt, først på min side og så på sidemannen sin koppholder. Den lagde en skarp ritsjelyd med det samme Aron tok tak i den. (Lyden forsvant i løpet av turen, jeg tror det gikk ei fjær eller noe sånt..he, he.) Han var lynkjapp, før mora hadde tatt hånda hans vekk, var han i gang på andre siden. Dette skal jo bli morsomt, tenkte jeg. Mora prater lavt og alvorlig til gutten, nekter ham bestemt å røre, han lover og holder det i to sekunder..


Da tok mora hånda hans i sin, la hodet tett inn til ham og begynte å nynne lavt til ham. Gutten ble helt stille, roet seg og så satt de der og sang lavt i lag, helt oppslukt som om de hadde ei lita boble rundt seg. 


Hun finner fram tegnesaker og et bildehefte til å plassere en type plastbilder på, de prater om farger og dyrene på bildene. Gutten er helt oppslukt, men kommer med jevne mellomrom på koppeholderen og må bare røre på den. Sutten kommer fram, og pjokken prater ivrig i vei bak smokken om det han ser på bildet, og mammaen forstår og svarer som bare mammaer kan. Han får muss og beroligende ord, hennes fulle oppmerksomhet og respons hele tiden. Og han er så trygg og ivaretatt, sett og hørt. Det er veldig rørende å betrakte, et perfekt samspill, så selvfølgelig og nydelig. Heldige gutt, som har en så tålmodig mamma som er der for ham.  Moren ser litt lengselsfullt på avisen min, så er det fullt fokus på gutten igjen. 

Gutten sovner til slutt, sliten og fornøyd, og våkner etter kort tid igjen når personalet starter med kaffeserveringen. Så er det drikke og bleieskift, opp og ned, ut og inn av setet igjen.


Jeg tenker at det er jammen godt at jeg har voksne barn. :-)

Trenge støttekontakt; hvem jeg?! :O

Det kunne for så vidt stått som overskrift "Hastverk er lastverk!". 
Her om dagen hadde jeg det fryktelig travelt da jeg skulle ut av bilen. Lang, flagrende  kjole hadde jeg på meg. For fredag er det kjoledag på jobben, og da kler man seg etter det, selvfølgelig. 
Som sagt full fart ut av bilen i øsende, pøsende sluddvær og sur vind, så det var klart jeg måtte være rask. Med resultat, kjolen blei klemt i bildøra, og jeg satt bomfast. Mannen min låste opp bilen, og jeg dro ut kjolen. Trodde jeg, spjærre... og rev like godt et stykke av falden. Er det mulig? Stønn..! Da var det bare å lage mattefiller av den, tenkte jeg. Mannen min, hoderistende og en smule oppgitt (lakonisk som det står i litteraturen); må du ha det så travelt, bestandig??




Det er meg. Kræsjer i dører, sneier hjørner, henger klær og armbånd fast i dørklinker. Tror jeg har ødelagt to armbånd i gull pga. at jeg har hatt det for travelt gjennom en dør... Ja, ja, litt svinn må man regne med, selv om det er litt ergerlig, der og da.


Da jeg skulle ut å fly nylig, gikk jeg glad og fornøyd gjennom sikkerhetskontrollen, ute i god tid,  og kikka på boardingkortet mitt og fant ut at jeg skulle gå til gate nr. 20. Satt der og venta ei god stund og syntes det var litt få mennesker der. Fant ut at jeg skulle sjekke det for sikkerhets skyld, at jeg var på rett plass. Det var jeg selvsagt ikke, med mindre jeg hadde tenkt meg til Berlevåg.. Da var det bare å beinfly til riktig gate for passasjerer som skulle til Oslo. Jeg nådde selvsagt, men måtte bare riste på hodet til meg sjøl. At det går an... :P
Da jeg kom på flyet, sto det på boardingkortet at jeg skulle sitte på seat 20D.. He, he!


Kanskje jeg skulle hatt støttekontakt som kunne følge meg rundt, så jeg ikke vaser meg helt bort? Nei, så ille er det heldigvis ikke. Men kanskje det lønner seg å ta det med ro, sjekke ting ordentlig og ikke gå med tankene helt andre steder? (Jeg vet at ungene mine vil gremmes/skjemmes hvis de leser dette. Og var du NØDT til å blogge om det...??) 
Jeg tar ikke meg selv så grusomt høytidelig. Og det er nødvendig å kunne le av seg selv i blant. Litt selvironi er nødvendig for å takle livets små snublesteiner. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som kan ha det litt for travelt, inni mellom.


Eller som Anatole France sier det: Ironi er refleksjonens munterhet og visdommens glede.

Fortsatt god 2. søndag i advent, folkens!

Eva Annie :-)

Skammens ansikt

God kveld i stua! Alt jeg ser, hører og observerer kan få meg til å fundere for meg selv. Og da ender det med at jeg får lyst til å formidle det videre.


Jeg hadde satt tv-en på opptak (Er det ikke vidunderlig med teknologi?), etter litt knoting med fjernkontrollen og full-fart-instruksjon fra dattera mi. 


Det var programmet Vendepunkt på nrk1 som jeg hadde lyst å se, en dag jeg hadde tid til det.
Programmet tok for seg Alta-Kautokeino-vassdraget skjebne i 79/80. Bakgrunnen var folkeaksjonen mot utbyggingen. Samer og nordmenn satt side om side i Stilla og protesterte mot regjeringens vedtak om kraftutbygging. Dette fikk voldsomt mye oppmerksomhet i inn- og utland, ikke minst pga. Sverre Kjellsbergs deltakelse i Melodi Grand Prix med Sami Ædnani Haag i 1980. Alle kan joiken som Mattis Hætta joiket,  med hele Europa som tilhørere.
Demonstrantene tapte i Alta-saken, men samesaken vant de.


Mine søsken og jeg, oppvokst i Kvæfjord, men med ei mor som kom fra Nordreisa, visste ikke at vi hadde sameblod i årene. Vår mor fortalte det etter hvert og det kom opp akkurat i den tida da Altasaken var som mest brennhet i media. Vi syntes jo det var kjempekult, tenk vi er samer, egentlig!
Jeg har alltid likt friluftsliv, trivdes godt ute ved et bål. Og så har jeg alltid fått høre at jeg har irriterende god tid og tar livet med ro. No stress. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen. Det er selvfølgelig en stereotyp oppfatning av samer som man ikke skal ta så høytidelig. Men jeg har absolutt sans for eldre samers forhold til tid og avstand, f.eks. at et bestemt sted ligger to eller tre kaffekok i ei bestemt retning.


Jeg har faktisk følt meg såpass beslektet med mitt samiske blodsbånd at jeg meldte meg inn i samemanntallet for en god del år siden. Morsomt var det å oppdage at broren min og hans sønn hadde gjort det samme, uavhengig av hverandre.
Hvorfor overskriften "Skammens ansikt"? Det burde vel stått at skammens ansikt er heslig. Hvem sitt ansikt, samenes eller den norske statens, se det kan diskuteres. 


Hvorfor var vi nesten voksne før vi fikk vite om vår samiske identitet, og med beskjed om at dette måtte vi ikke snakke høyt om? Det var pga. av skammen de eldre følte. Og en heslig konsekvens av et drøyt århundre med  uforsonlig og brutal fornorskning. Brutal, fordi den gikk ut over de svakeste i samfunnet; de samiske barna som blei sendt til internatskole i 6-7 årsalderen, til en skole der det kun var lov å snakke norsk.
Vi etterkommere av samer har mistet vår samiske identitet. Språket, skikkene og kulturen.


Derfor føler jeg så stor glede over sametinget og den rike samiske kulturen som blomstrer overalt i samfunnet. Det er et vakkert folk med stor styrke. Det er fredelig, ikkevoldelig folkeslag. Det var vel derfor de norske myndighetene tenkte at samene var en svak og utdøende rase.

Under Alta-aksjonen dro det noen samekvinner til Stortinget for å snakke med Gro Harlem Brundtland.

Jeg lar dette bildet stå som symbol for alle sterke samekvinner gjennom alle tider. Skammens ansikt? Nei, det er et stolt ansikt. 

En mamma.

Fortsatt god fredagskveld, venner!

Eva Annie :D

Prosjekt Grågåsa / kampen mot etterveksten

Grågåsa er flott, og det er mye lyd i ho også!

Da jeg bikket 50, bestemte jeg meg for å slutte å kjempe mot naturlige forandringer. Nærmere bestemt hårfarga. Det er uungåelig at håret gråner etter som årene går. Hvis man ikke er av de få % i befolkningen som har sin naturlige hårfarge uforandret gjennom hele livet, da.


Mamma sa at naturlig skjønnhet er det vakreste som fins. Nåja, vi tenåringssøstre var nå ikke udelt enige i det, vi ville gjerne ha noen forbedringer av utseendet vårt, falskt eller ikke. Sånn er det vel fremdeles. De unge farger i alle fall håret enda de ikke har et eneste grått hår.
Og det er jo ingen tvil om at en hel bransje er sjeleglad for det, både frisører og de som produserer hårpleieprodukter.


Min mamma har ei nydelig hårfarge. Hun er blitt gradvis gråere gjennom årenes løp og nå har hun helt hvitt hår.
Sånn farge vil jeg også ha, men det går sakte. Nå er det grått på sidene og en mer ubestemmelig gråbrun farge på resten. Rett som det er når jeg ser meg i speilet, vil jeg løpe rett til frisøren og få farga alt i en og samme naturlige, glansfulle, fantastiske look (lover reklamen..).
Men jeg har klart å holde meg til nå. Før kunne jeg av og til høre: Å, du ser ti år yngre ut med den nye hårfargen. 
Jeg har ikke lengre behov for å se ti år yngre ut. Ikke skal jeg ut på sjekker`n heller. Jeg er bare såre fornøyd med å se ut som jeg gjør. Og en god klipp har alt å si, sier de som har vett på det.


Jeg hadde ikke brydd meg om å blogge om noe så trivielt, hvis jeg ikke fikk et lite input om dette i går. Med på programmet "Trude" på Nrk1 var Ingrid Bjørnov, ei dame jeg har veldig sans for, og hun hadde slutta å farge håret sitt. Husker dere henne fra "Dollie de Luxe" i MGP og "Which witch"? Ingrid er vittig, bunn ærlig, snakker fort og spiller veldig bra piano. Har hørt mye på henne på radioen i "Herreavdelingen" med Finn Bjelke. Hun hadde ikke sett sin naturlige hårfarge siden slutten på 70-tallet. Hun kalte det prosjekt grågåsa, og mente at nå måtte vi damer slutte å plage etterveksten :) 


Hun mente forresten at vi jenter må slutte å fortelle hele tida hva vi ikke kan. Gjør mannfolkene det? Nei, tvert i mot! De er derimot VELDIG flinke til å fortelle hva de kan, hele tiden, uten blygsel og falsk beskjedenhet. 


Ja, ja, vi må alle få gjøre som vi føler for. No pressure. Men det skulle vært artig å vite hva hårbransjen hadde funnet på, hvis dette ble en trend?

Fortsatt trivelig torsdag ettermiddag! 

Nybakte serinakaker og kokosmakroner skal vi kose oss med nå. Nam, nam.. ;)

Eva Annie :D

Fridag, med litt gårdssysler.

Siste dag i november og omtrent barmark. Vi er noen som etterlyser sne, mens andre fryder seg over snø- og isfrie bilvinduer og bare veier. Jeg vil ha vinter, når det er vinter. I hvert fall IKKE regn.

Friagen begynte rolig med fjøsstell og besøk av hovslager til hestene våre. Hovslageren er islending, har vokst opp med hester og hadde masse nyttige tips å komme med.


Vi har bestemt oss for at vi skal begynne å jobbe mer systematisk med de tre unghestene våre, så de får god hesteoppdragelse og blir enda greiere å holde på med. Så får vi se hvor flink hestehandlerne er.. Må vel lese på nytt bøkene om natural horsemanship og ringe noen av de erfarne hestevennene vår for råd og tips.

 Benjamin får skjært hovene sine ute, snille gamlingen vår. <3

Fenja venter på tur, mens yngstesønnen hennes (i skjul) får sine hover skjært.

Litt seinere i ettermiddag skal vi ha ei langøkt i fjøset med litt opprydding, rengjøring osv.


På en tur til Nesset i går kveld la jeg merke til hvor fint Coop-en hadde pynta med lysgirlandere rundt hele bygget. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å pynte inngangen til fjøset som jeg gjør hver advent. Så idag har jeg strevd med å henge lysgirlanderen opp. Det er litt av en jobb å vagle seg øverst i ei gardintrapp og strekke seg så man nesten når spikrene de enkelte lysene skal henges opp på. Puh! Men fint ble det. Koselig med ekstra lys på gårdsplassen i mørketida.
Nå er det innekos med litt baking; serinakaker er planen. Tro om man har mandler i huset? Vel, det kommer en dag i morgen. Det er leeeenge igjen til jul. :-)

Gammelmonsen er ekspert på å ta livet med ro. 

Når jeg blogger eller retter prøver, kommer han med en gang. ;)

Trivelig ettermiddag ønskes dere, bloggvenner! Hilsen Eva Annie

Advent i mitt liv.

Advent og jul har alltid vært ei spesiell høytid for meg, helt siden jeg var liten.

Forventningen man hadde som barn kan ikke sammenlignes med det man opplever som godt voksen. 

Hvem husker ikke undringa over adventskalenderens hemmeligheter, eller julekalenderen på nrk; Skomaker Andersen bl.a. Og ikke å forglemme de gode førjulsdagene med mammas bakst, prøvesmaking og litt sniking i kakebokser.. Smultringer, mørlefse, serinakaker med mandelstrø på. '

Da hadde mødrene tid til å bake og sy. Jeg minnes tre vrange søstre som skulle prøve nye julekjoler mamma sydde på, i rødt skotskrutet ullstoff med hvite armer og sikkert noe sløyfeopplegg foran i halsen. Særlig takknemlig var vi ikke, selv om nabokjerringene bedyret at vi var såå fine. Jeg husker ennå kjolen. Fin følte vi oss nok, men klødde gjorde den, om jeg husker rett.

Nå bestiller datteren min julekjolen på nett, motehuset.no.

Akk, ja. Det er vel bare en fordel at jeg ikke velger kjole for henne.

Jeg har hatt en spesiell adventsskikk de siste ti årene som jeg er blitt mer og mer glad i. Jeg skriver i noe som heter Julens minnebok, illustrert av Mona Lærum og utgitt av Rødskog Art a.s. Her skriver jeg for hvert år hva jeg gjør hver dag i desember, ikke mer en en linje for hver dato. Jeg skriver ellers om været, gjester, maten, gaver, julekort, juleoppskrifter, huskeliste til neste år, minner fra året som gikk. I tillegg kan jeg lime inn bilder tatt  jula det året.

Det er utrolig hyggelig å lese flere år tilbake og se hva vi har gjort, hvor vi har vært osv. Detaljer som man ikke husker fra det ene året til det andre. Jeg tenker dette kan bli en fin minnebok for mine barn om noen år.

1. søndag i advent. I år kom den som "julenissen på kjerringa", som yngste søster mi sa det. Jeg bakte pepperkaker, nøttekaker m.m. dagen før, lette fram eska fra loftet med adventsstaken, den nydelige, røde adventsstjerna jeg kjøpte i fjor (japansk design med broderi), og diverse nisser som IKKE skal få komme fram enda. Og hva hadde jeg glemt å kjøpe? Lilla stearinlys, selvfølgelig.. Det blei mange telys rundt omkring, i stedet. Men det var koselig det også.

Jeg tar med noen strofer fra Trygve Hoff til slutt, Kjærlighetsvise i Mørketid.

Førr alle oss som bor her e det nåkka som e vektig -

at det vi driv og kjempe førr som vanlig folk e rektig.

at vi kan bygg og være trygg om mørkemaktan rår,

førrdi vi slåss og kjenne oss litt sterkar år førr år -

og vi to ska gå i motvind imot nattsvart mørketi',

men æ ekje redd førr mørke når du hoille handa mi.

Ha en fin 1. søndag i advent! 

Vennlig hilsen fra Eva Annie

Forventningens glede er den største gleden.

God formiddag, bloggvenner.

 Det er en vakker, vindstille og snødekt formiddag her i dalen denne søndagen. Gradestokken viser -9,8. En gyllen morgenstund alene for meg selv, mens husets beboere såvidt har begynt å røre på seg. Jeg har fyrt opp i peisen, og søndagssteika står allerede og godgjør seg i ovnen. En god duft brer seg i huset. Mmmm....

Gårdagen gikk til utearbeid hos hestene i -5 grader. Merket ikke kulda siden det var så vindstille, men etterhvert blei jeg ganske "loppen" på fingran, med neglbitt både her og der. Å spikre gjerder uten hansker blir kaldt i lengden. Men jeg ble i alle fall ferdig, og veldig fornøyd med meg selv da jobben var gjort.

Vel inne fikk jeg en underfundig følelse i kroppen; julestemning! Det ga seg utslag i lyst til å vaske rundt kjøkkenet og henge opp jeulegardiner. (Det gjorde jeg altså ikke, bare i tankene..) Men pepperkakebaking, det blei det. Og ei sjokoladekake mens jeg likevel var i gang. Jeg hadde sett noen nye pepperkakeformer på Rema av kanin, katt, sau , elg (!), hest, og de måtte jeg bare kjøpe, selv om jeg har masse former fra før. Og ferdig pepperkakedeig fra fryseren hentet jeg opp. Da duften fra pepperkakene spredte seg i huset, måtte jeg bare hente fram noen røde "adventslignende" telysholdere, den lilla brikken mamma heklet til meg i fjor og dekke bordet.

Yngstedatteren min fikk inspirasjon til å dekorere kakene, og resultatet blei kjempfint, og de smakte ikke så verst heller. Må selvfølgelig alltid brenne noen, men det hører liksom med.

Å glede seg til jul. Den følelsen kommer bare helt plutselig eller uteblir. Ett år blei det julaften før jeg kjente at jeg gledet meg til jul. I år kom den tidlig. Hva gleder jeg meg til? Finne fram adventsstaken, henge opp julelys inne og ute, hente fram noe diskret julepynt (bare litt), pakke julegaver, lage julebrev til familie og venner. Og selv det å planlegge julegaver til de enkelte i familien skaper julestemning hos meg. Kanskje det var det som startet det i år så tidlig? Kanskje blir ikke jula så perfekt som jeg innbiller meg hvert år, men forventningen om det er i alle fall til stede. Enkelte julefeiringer blir bare stress med besøk hit og dit, dårlig vær, eller man er dødssliten før jula engang har begynt. 

Men i år har jeg en god følelse. Jeg tror den blir kjempefin! Og det til tross for at de to eldste ungene mine på 22 og 24 år skal feire jula i Bergen. Men det er livets gang, så det er bare å venne seg til.

Så - kos dere med adventen som snart er her. 

Det er ei fin tid vi går inn i, bare lyset på himmelen i desember er helt spesielt. Det gleder jeg meg også til.

Vennlig hilsen Eva Annie

Mer demokrati og framtidstro er motsvaret til terror.

Så har jeg endelig fullført en tanke som jeg har gått svanger med det siste året.
Fra å være sympatisør og tilbakelent sofaobservatør har jeg meldt meg inn i et politisk parti. For mitt vedkommende ble det Senterpartiet, fordi jeg har stemt på det stort sett hele mitt voksne liv og føler at det er der mitt hjerte ligger. Og fordi jeg liker tanken på å utvikle og ta vare på distriktene og de som bor der.
                                                        
Se det - politikerfrasene triller bare ut av meg.. he, he. :)
Jeg synes alle mennesker burde engasjere seg i lokalsamfunnet sitt på en eller annen positiv måte. Det er veldig lett å klage på de som styrer og prøver å få gjort noe med saker de bryr seg om.
Det handler jo om verdier, først og fremst. Og man må jo velge det partiet en synes ligger nærmest seg.
Etter terroranslaget mot Utøya og regjeringskvartalet var det mange unge som  meldte seg inn i et politisk parti. Det synes jeg er kjempeflott! Vi må bruke demokratiet og delta i samfunnsdebatten om viktige saker.
Jeg så nettopp Debatten på nrk1 fra Tromsø om det omstridte vedtaket om å ikke søke  at kommunen innlemmes i samisk område. Det var mange ungdommer der. Fantastisk godt å se. Det varmer virkelig et gammelt lærerhjerte <3

Det er mulig at jeg blir å angre på at jeg har engasjert meg og takket ja til styreverv. Når det blir sene møter, lang arbeidsdag bak meg, arbeid (opp til ørene) heime som venter. 
Men jeg gleder meg, selv om jeg er grønnere på dette området enn partiets firkløverlogo. Det er morsomt å lære noe nytt enten det gjelder hund, hest, politikk eller å lage spill. Man kan ikke bli dummere av det, i alle fall.


Ha en fin helg! Den er rett rundt hjørnet. :) 


Vennlig hilsen Eva Annie

Hjelp, tyvstartet på den søte ...høytid!

Snøen har gått over i regn. Vi koser oss inne i varmen på ettermiddagen, drikker te, leser og småprater etter middagen. 

I dag kjøpte jeg en boks med punsjboller fra en av mine søte 9. klassinger for å støtte dem til klasseturen.

Merkelig -, jeg visste at de er jo livsfarlig gode, men jeg skulle jo bare spise et par tre stykker. Jo, da! Jeg spiste dem allerede på skolen, mens jeg rettet stiler. Jeg bød t.o.m. noen til vikaren, så blei det mindre for meg å spise, tenkte jeg.. (Pluss at hun ble jo glad, selvfølgelig.) 

De hjemme skal få kose seg med dem.

Ja det gjorde de. Og jeg hjalp til, grundig. Huff, at det går an.. Nå kan jeg sitte her og være kvalm og føle meg feit. Midt i uka.

Det var jo for en god sak, da.

Ei på skolen sa at hun skulle ikke kjøpe noen bokser i år. Nei, for de legger seg jo rett på sidebeina, sa jeg. Heller på r... (bakdelen), sa hun og ristet på hodet. 

Hmm, at jeg lot meg friste. Og lurte meg selv til å tro at jeg var så sterk at jeg ikke skulle spise mer enn et par stykker. Og siden jeg spiste en banan etterpå, gjaldt det ikke!

Nå nærmer vi oss den søte juletid med sjokolade, julemarsipan og utallige andre godsaker.

Hvis jeg ikke skal gå opp en klesstørrelse i desember, må jeg bare styre unna alle fristelsene. I alle fall i ukedagene.

Nå skal jeg bære bort boksen med "Pappas punsjboller" og sette den øverst i kjøkkenskapet..

Ha en fin ettermiddag, alle bloggvenner! Vennlig hilsen Eva Annie

Høst

Hei igjen!

Hadde bare litt mer på hjertet. I dag er det antakelig siste dagen med barmark før snøen kommer. 

Stemorsblomstene på trappa blomstrer tappert fortsatt på grunn av den fine temperaturen vi har. Men nå meldes det om snø, så potta må vel lagres inne, tenker jeg.

Jeg har benytta oppholdsværet denne lørdagen til å demontere trampolina og lagre den + strømgjerdeporter og -tråd som ennå lå ute.

Yngstedatteren min har trosset influensaen og tatt en fin liten ridetur på jordene bak gården på islandshesten vår. Hørte hostinga hennes før jeg så ekvipasjen da de kom travende tilbake..

Hundene fikk også sine ønsker oppfylt på ettermiddagen, en fin tur etter veien i måneskinn.

Det er tidlig mørkt, kl. 16.30

En liten hverdagsrapport fra gårdens sysler. 

Hilsen Eva Annie

Elevkveld, nå og på 70-tallet

God lørdagskveld! 

Har kost meg med å se på Skal vi danse på Tv2. Flotte deltagere i Kari Traa og Atle. 

Det bringer meg til i går kveld da jeg hadde plikttjeneste som vakt på min yngste datters elevkveld. Klassen står på og samler inn penger til Barcelona-tur til våren.

Så jeg troppet opp i MOT-jakke (skal lage et innlegg om MOT-kampanjen seinere) og hjalp til så godt jeg kunne med pizza-steking bl.a.

Etter hvert kom det barn og ungdommer, noen med høyhælte sko eller støveletter, styla hår,i nyeste bukse og topp, nysminka og ... med tannregulering. Enda litt barn, på tur mot voksenlivet.

Det var uungåelig å mimre litt tilbake til egne elevkvelder på 70-tallet. Mye er likt og ganske mye er forskjellig. Musikken, konkurransene, lysteknikken...

Mine gamle ører krymper seg litt over volumet, he, he.

Dansende jenter, bassen dundrer i gulv og vegger, dunkel belysning, lyskastere som skifter mellom rødt, grønt, blått og gult etter rytmen i musikken. Forventningene ligger i lufta, glede, stemmesurr, litt flørting. 

Musikken er annerledes enn vår, men plutselig høres en gammel slager over høytalerne, Elton Johns "Will you be my love tonight?", en ordentlig klinelåt..

Jeg husker at jeg lærte å danse swing til "Bye, bye love" av venninna mi, Marit, da vi gikk på ungdomsskolen på Lødingen. Vi øvde på rommet hennes før vi gikk på elevkvelden. Vi hadde selvfølgelig dolla oss opp. Jeg hadde en mascara som het Mary Quant og blå øyeskygge. Og yndlingsdeodoranten het "Summer Love". Vi tilbrakte mange besøk på parfymeriet på Lødingen, før vi bestemte oss for å bruke noen kroner på kosmetikk.

Akk ja, det var tider.

Klesstilen på den tida var slengbukser og etter hvert platåsko. Mener også vi hadde pinetrange bukser som vi ikke fikk på oss uten å ligge flatt på gulvet og få hjelp til å trekke igjen glidelåsen og komme oss opp i stående. Sitte eller gå i de dongeribuksene? Problematisk. Skulle tro hele den ungdomsgenerasjonen blei steril, men unger har vi fått de fleste av oss. ;)

Jeg synes verden var enklere å være ung i på den tida, men jeg tar sikkert feil. Dagens unge har andre utfordringer enn vi hadde, men de fleste ser ut til å takle dem bra.

Ha en fin lørdagskveld! 

Vennlig hilsen Eva Annie

En måte å forlenge sommerfølelsen på.

Minner fra sommeren 2011
 Utsikt mot hagen
 Hønemor med sine "påskekyllinger", klekket i september
 Jeg og "skillsmissekaninen" Trygve.
 Minigrisen vår, Bertha. Hun er 4 år og av rasen svensk/canadisk minigris.
 Hestene våre koser seg på sommerbeitet.
Noen få sommerbilder å se tilbake på. :-)

"Sunnhet" i kapsler, Paris og mitt Mount Everest. Det første gjør meg sint og det andre glad.

Heisan! Skulle egentlig skrive om noe hyggelig som skjedde i dag, men ble sittende å se på Nrk1 om omega3-produksjon av norske selskap i utlandet. Man blir rasende og avmektig! At det går an...!

Hva skjer med norske selskap når de opererer i utlandet? Er alt plutselig lov? Hvor er deres moralske ansvar? Etikken?? Må de virkelig ha myndighetenes øyne på seg og strenge lover for å å gjøre det som er riktig og anstendig? Jeg gremmes og skjemmes oppriktig over at det er norske selskap som forurenser og dreper fisk og dyr, med utslipp rett ut i havet. For ikke å snakke om hva de gjør mot lokalbefolkningen, som rammes av astma, grusom lukt, allergier og tap av levebrødet som en følge av dette.

Det er bare en ting å gjøre, folkens: Slutt å kjøpe omega3-tabletter, eller undersøk om det kan dokumenters hvor fisken fanges og hvordan produksjonenen foregår.

Jeg skal sannelig sende epost til firmaet som produserer nuclomega som jeg tar og høre hvor det er produsert. Tror nemlig det er produsert i Norge...

Så over til noe hyggeligere. I formiddag fikk jeg en telefon fra en kollega på jobb om spørsmål jeg har lyst til å dra til Paris ei uke i forbindelse med Comenius-prosjektet på skolen vår. Litt brått, det var avreise førstkommende mandag. Alle utgifter dekket.

I et microsekund så jeg for meg fortausretauranter, Eiffeltårnet, surr av stemmer som snakker fransk, ekskluseive boutiqer etc. 

Og så hørte jeg meg selv si "Nei, jeg kan ikke". Jeg tenkte at kontaktlæreren burde få dra i stedet, og jeg var jo bare den første på lista som skulle få sjansen til å svare.

Så la jeg på, og fortalte datteren min dette. Og får et vantro blikk tilbake og et " E du tullat, mamma?? Koffer sa du ikkje ja??!"

Det lurte jeg også på; jeg er jo ganske impulsiv og spontan og tar avgjørelser på femøringen uten for mye om og men og å tenke over ting i en million år, som enkelte andre.

Ja, ja. Det var jo en riktig avgjørelse, når jeg fikk tenkt meg om. Men tenk dere Paris.... *drømme*

Over til Mount Everest, det er jo også et populært reisemål. Men jeg tenker mest i symbolsk betydning av en dørstokkmil. Noe fysisk en burde gjøre, men utsetter eller ikke har ork til når en kommer hjem fra en lang arbeidsdag.

I høst har jeg vært lat med trening og turgåing, nydelig høstvær til tross. Men i dag tok jeg min fine cockerjente, Fame på to år, med meg i bilen og kjørte til vennina mi som bor en times tid unna. Hun inviterte til en totimers skogstur opp til ei lita hytte. Litt seint på dagen blei det, fordi vi hadde et møte med en Tine-rådgiver først.

Endelig var det blitt oppholdsvær, +2 grader og litt vind. Dette så jeg fram til!

Vel framme bar det oppover en fin kjerrevei, inn i skogen, over mo og myr, oppover bakkene, til husene ved havet ble veldig små og jeg mistet retningssansen totalt. Vel fremme kom vi til ei varm og koselig lita hytte. Det blei kjeks, te og prat, før vi hasta ned igjen i "halvmørtna". Månen lyste så fint på himmelen og la ei trolsk stemning over landskapet. Fame kosa seg veldig, selv om hun dumpa ned i myra og blei temmelig våt før vi kom oss ned til bilen igjen.

En polfarer sa for noen år siden at alle hadde sitt Mount Everest. Det å komme seg ut og gå en kort tur på veien kunne være en like stor prestasjon for en som har vært syk, som det å komme fram til sydpolen eller toppen av Mount Everest for en toppidrettsutøver. Fint sagt, syns jeg.

Her utsikt fra et annet fjell i kommunen tatt tidligere i høst.

Ønsker dere ei aktiv mørketid.

Eva Annie :)

Vrikking på rumpa gir mindre helseplager!

På pauserommet løser vi mange verdensproblemer på 10 minutter. En dag gjaldt det en resept mot bekkenproblemer i forbindelse med graviditet. Merk: Jeg sa 10 minutter, så det er ikke de mest seriøse forslagene som kommer opp. Men diskusjonen skapte mye latter, i det minste. Enskjønt vi er obs på at dette er et alvorlig problem for de som rammes, så det er sagt.

I asia og afrika går kvinnene med svingende hofter, og tallenes tale er at det fins nesten ikke bekkenproblemer der. Hvorfor? Er det hormoner, kostholdet eller måten vi går på?

Noen mente at vi har så høy andel av bekkenproblemer i de nordiske landene, fordi norske kvinner ikke tør å vrikke på rumpa når vi går. Vi går stivt med minst mulig bevegelse i hoftepartiet, for vi er så redde for kommentarer og å høre at vi gjør oss til. Kun når vi går i skjørt korter vi ned på de lange, travle skrittene og den militære trampinga vi har lagt oss til.

Ei på jobben sa t.o.m. at på en felles fjelltur, på vei ned, måtte hun vrikke litt ekstra på rumpa for å avlaste føtter og hofter. Men - hun så selvfølgelig bak seg først for å se om det kom noen etter henne.. :O    :-)

Dermed gikk diskusjonen heftig om dette stemmer eller ikke, eller om det er den harde arbeidsbelastningen norske kvinner opplever med lange arbeidsdager på harde betonggulv som har skylda.

Da jeg kom heim måtte jeg selvfølgelig sjekke opp dette på nettet og fant kjapt forskning om dette:

Okt. 2011

"Man vet ikke så mye om årsakene til bekkenløsning, selv om det rammer ganske mange. - 15-20 prosent av kvinnene i Den store mor og barn-undersøkelsen er betydelig plaget. På verdensbasis er det rapporter om forekomster helt fra fire prosent til 75 prosent. Dette kan skyldes varierende eller manglende diagnosekriterier, sier Bjelland. Hun tror det er en myte at bekkenløsning er et norsk eller nordisk problem. - I vår studie er ikke forekomsten spesielt høy. Det er ganske mange som rapporterer om smerte over ett av leddene, men de som rapporterer sterke smerter er ikke så mange. - Jeg tror det kommer an på hvordan du spør kvinner. Kanskje har det også å gjøre med at vi i Norge dessuten har en del rettigheter som gjør at vi har mulighet til å bli sykmeldt i svangerskapet, og at kvinner med bekkenløsning med gangvansker kan få henvisning til fysioterapi. - Dessuten kan den høye yrkesdeltakelsen hos norske kvinner gjøre at problemet blir mer synlig, sier hun.

Når kvinner blir gravide er det veldig viktig at ledere tar initiativ til å tilrettelegge arbeidet ? det gjelder kanskje spesielt blant de som har stressende eller fysisk tunge jobber, mener Bjelland. -Jeg tenker på alle kvinnene i omsorgssektoren, de kvinnene som jobber i hjemmene til folk, på sykehjem med tungt stell, eller jobber på sykehus der de går i lange korridorer. Lærere, førskolelærere og andre som jobber i barnehage har også yrker som krever mye fysisk. Dette er også store kvinneyrkesgrupper vi kan tenke på, mener hun. - Samtidig er det også problematisk å sitte stille over lang tid, sier hun, og legger til: - Graviditet er ikke en sykdom, men en tilstand som det bør tas hensyn til, sier hun."

Et alvorlig problem for de som er rammet, men det er hjelp å få. Det fant jeg i alle fall ut av min lille "search". ( Hmm, Hvordan skal jeg endre skrifta tilbake... Urgh)

Jeg husker en gang jeg møtte et syn i foajeen på UNN som fikk meg til å stoppe opp, helt bergtatt: Det kom to omfangsrike, flotte fargede kvinner gående, i flagrende (svært) fargerike gevanter . De gikk med svingende hofter, en rank holdning og hodet høyt hevet, smilende og pratet sammen på, for meg, et uforståelig språk. Jeg så meg rundt, og resten av folkene som hastet til og fra av pasienter og pårørende var kledd i sort og grått. Vi var som uanselige spurver i forhold til de to nydelige damene. Jeg bestemte meg der og da at neste antrekk jeg skulle ha på meg skulle ha rødt i seg.

Men er det virkelig slik at vi pådrar oss helseplager i muskler og ledd, fordi vi er så redde for at andre skal se på oss??

Er det jenteoppdragelsen som sitter i oss; beskjedenhet, sjenanse, ikke se på meg?

Skal vi virkelig finne oss i det? 

NEI! I dag har jeg vrikket ekstra på rumpa mens jeg har gått gjennom milelange korridorer til og fra klasserom. 

Om noen ser på oss eller plyster etter oss ( Juhuu!), hva gjør vel det?

 Så jenter; vrikk på rumpa! Det er sunt og helsebringende. :D Og man blir i godt humør av det!

Ha en super tirsdag ettermiddag, alle sammen!

                                                          

 Fant et bilde om å lære samba, det eneste som passet som illustrasjon. (Råd ikke bruk rumpe som søkeord på nettet. Dere aner ikke hvilke alternativ som kom opp. Eller det aner dere sikkert... he, he :-) )