Denne jula har vært fylt med koselige familieopplevelser. Det starta 24. desember med å ha alle våre tre barn og en svigersønn samla samtidig i heimen for første gang på flere år på en julaften. I fjor var eldstedatter med kjæreste i Australia, der de feira jul i lag med studiekamerater. Den gang var det veldig rart å kjenne på at de var så utrolig langt borte på denne spesielle dagen. Derfor var det ekstra godt å ha dem i lag med oss på julaften, å høre stemmene, se smilene, høre latteren og den godmodige ertinga søsknene i mellom.
Det var utrolig godt å sitte rundt julebordet og småprate og nyte ribbe og tapas i lag. Neste år er det slett ikke sikkert vi er samla rundt samme bord. Det er jo det som er så fint med ungdommene. De er så mobile og vi må bare akseptere at vi har dem til låns fra tid til annen. Derfor er disse stundene så verdifulle og noe en må ta vare på.
Vi var her hjemme 1. juledag og slappet av, før vi dro på overnattingsbesøk til Birtavarre til svigerfamilien andre juledag. Jeg elsker kjøreturen i romjula innover til Kåfjord. Det er denne tilfredsheten og forventningen vi alle kjenner på, før vi en gang er kommet fram. Den stille gleden med å betrakte alle de julepyntede husene vi farer forbi på veien. Da sitter jeg i forsetet, smiler for meg selv og tenker på at der bor Terje med familie, der bor Bodil, og Kirsti og Jorun. Det er en egen følelse som jeg liker veldig godt. I år var det glatt og litt ruskevær, men vi kom vel fram.
Det var herlig å møte familien igjen, få de gode klemmene, høre på praten og sitte rundt bordet i lag med enda mer nydelig julemat.
Jeg merker godt på kroppen min at det har vært mange og lange måltid i jula, så jeg fant fort ut at jeg hadde et sterkt behov for å røre på meg etter middag. Og Timmy og Fame var mer enn villig til å være med ut for en spasertur på Skattvoll. Det var ganske glatt, mildt som det var, men nydelig å gå under stjernene og betrakte husene vi passerte på turen. Jeg hørte en velkjent dur gjennom den åpne døra fra melkerommet på Kilnes. Kveldsstellet var i full gang i fjøset, og det var ganske deilig å tenke på at jeg ikke hadde noe fjøs jeg måtte skynde meg til. Det er faktisk første jul siden 2001 at vi ikke har en fjøs vi må ta oss av. Man skulle tro at det er vemodig og trist, men det er det ikke. Den fasen i livet er over for vårt vedkommende. Vi skulle gjerne fortsatt, men sånn ble det ikke. Og vi nyter den friheten det er å ha mer fritid til å gjøre andre trivelige ting, som å reise bort, for eksempel.
Det er oss vel unt, synes jeg. Jeg vet nemlig nøyaktig for et ansvar det er og hvor mye slit og utfordringer det kan være å drive et gårdsbruk. All ære og respekt til alle bønder der ute som fortsatt driver. Uten bøndene hadde det ikke blitt mye ribbe eller pinnekjøtt på oss i jula. Og maten er halvparten av julekosen, sånn som jeg ser det.
Jeg og Fame dro en tur til Nordreisa på besøk til ei god venninne der. Det blei fine timer i lag med henne i hennes koselige leilighet på Storslett.
Så var det hjem igjen før det var stort familie- og vennetreff i Tromsø i anledning min yngste brors 50 årsdag på fjerde juledag. Det blei nøyaktig slik det alltid er når vi treffes: Mye fliring, prating og høy stemning. Priceless! Med seks søsken, svigersøsken, mamma, barn, barnebarn og venner blir det fort ganske heftig. Men alle er glad for å treffes, og så er det fint å knytte bånd med min yngste brors svigerfamilie. Vi treffes i konfirmasjoner og bursdager og det er alltid like hyggelig.
Selve nyttårsaften skal nytes her hjemme med søsterbesøk og mere kos.
Det er mange som savner sine og ikke har en så fin julehøytid, og jeg har tenkt mye på det denne jula. Kanskje særlig fordi vi har vært så heldig i min familie i år og har hatt alle våre i lag med oss.
Ha en fortsatt fin rom jul der ute hvor dere enn er!
Hilsen fra Eva Annie
