Det er 70 år siden evakueringa høsten 1944 fra Finnmark og Nord-Troms. Jeg har hørt nevnt evakueringa av mamma mange ganger, og hun var vel omtrent 10-11 år da hun var med på det sammen med familien sin.
I går kveld blei 70-årsjubileet markert med en fire timers lang tv-sending fra Skansen i Tromsø. Spennende gjester som historikere og blant annet tidsvitner som Reidun Mellem. Hun var bare ungjenta da familien hennes flykta fra Elvevoll i Lyngen, opp Signaldalen og over grensa til tryggheten i Sverige.
Jeg og noen kolleger fra skolen gikk deler av samme ruta da vi var på fjelltur i fjor høst til Gappo-hytta. En slitsom tur, og vi gikk den enkleste ruta.. Flyktningene fra -44 måtte gå utenom veien i kupert terreng med tyske vaktpratuljer etter seg. Reidun, ei fantastisk dame, forresten. Jeg besøkte henne og mannen hennes Åge hjemme i Tromsdalen da jeg gikk på lærerskolen. Men det er ei annen historie.
Jeg skippa både Skavlan og Nytt på nytt til fordel for denne sendinga. Og man kunne ikke unngå å bli grepet av det som blei fortalt. For et utrolig overgrep på den nordnorske befolkninga av den nazistiske krigsmakta. I rein krigsstrategi brente de alt for at bolsjevikene ikke skulle komme og overta etter tyskerne. Med resultat at de la alt øde; hus, fjøs, kirker, skoler, kaier - alt. Det tok 10 år før Finnmark og Nord Troms var på samme nivå som før krigen, bygningsmessig. Og i tillegg var det ei krigstraumatisert befolkning. Folk bar med seg minner om skrekksenarier fra krigen et heilt liv. Det var mange som døde under selve transporten til dit de skulle evakueres, og noen til og med av avlusinga med DDT. Heilt utrolig.
Bildet er lånt fra internett
Så var det fortellinga om Eliva fra Skardalen som blei evakuert til Melbu med sin familie. 12 år gammel fikk hun et voksenansvar da foreldrene blei syke. Enda ei sterk historie. Og mange flere var det. Også om de på Sørøya som motsatte seg evakueringa og gjemte seg i huler i fjellet i månedsvis.
Og Grand-Hansen; den utrolige mannen fra Tromsø som organiserte den kaotiske evakueringa for tusenvis av flyktninger slik at alle fikk mat, losji og helsestell. Han fulgte sin samvittighet, trosset både nazistene og regjeringa fra London sin ordre om ikke å hjelpe til med evakueringa og gjorde en utrolig innsats i lag med sin stab for å ta hånd om disse desperate, traumatiserte menneskene på flukt.
Tv-kvelden slutta med en dokumentar som het Familiebildet. Det var om barnebarnet som lurte på hvorfor det var så vanskelig å samle familien for å få tatt et bilde, bl.a. hvorfor hennes tanter og onkler hadde så lite kontakt med hverandre. Det handlet om ei tapt sjøsamisk identitet, oppvekst på internat, fortielser, evakuering og traumer som hadde splittet en familie.
Mitt store spørsmål og ankepunkt er: Hvorfor står det omtrent INGENTING om dette i historiebøkene? I fjor hadde vi om 2. verdenskrig i 9. klasse, et tema som de fleste elevene syntes var kjempeinteressant. Det var ett kapittel om krigen i Norge; hvor mye sto det om Nord-Norge? Minimalt. Og jeg tror ikke det var mange linjene om brenninga av Finnmark/Nord Troms og evakueringa. Det er et paradoks, synes jeg. I år har vi omtrent syv kapitler om befolkningsutvikling og fattigdom i verden. Ja, det er kjempeaktuelt. Men hva med vår nære krigshistorie? Har vi ikke noe å lære om og av den til de unge generasjoner? Det må aldri glemmes, sies det. For at det aldri skal skje igjen.
Jeg må intervjue min egen mor om dette. Nordreisaværinger blei jo bl.a. evakuert til Kvæfjord og nabokommunene. Jeg vet at mange av ungene syntes det var spennende å reise og komme til nye steder, bli kjent med nye venner. Men det var vel ei historie med mange lag, og de voksne ville hjem igjen til sine nedbrente gårder så fort det lot seg gjøre. Uansett hvor godt de blei tatt i mot og ivaretatt på alle mulige måter. Det var ikke det hjemmet de hadde måttet forlate.
Og jeg tenker på syriske flyktninger og mange andre steder i verden. Det skjer, igjen og igjen. På grunn av krig. På grunn av noens maktbegjær. Og det er sivilbefolkninga som lider.
