Om meg

Bildet mitt
I det gylne tiåret - over 60, pensjonert lærer, gift, 3 voksne barn, bor med Timmy som er en gammel hund på 13 år, ei katt ved navn Mona 14 år. Og ikke minst samme gubbe gjennom 35 år. :) Livsmotto: "Ta en dag om gangen". Vær takknemlig for det du har.

lørdag 17. mars 2012

Nordnorsk dialekt = japansk? Et brokete møte med hovedstaden.

For et par dager siden var jeg på Petter Stordalen sitt hotell, 

Clarion Hotel Royal Christiania

midt i Oslo. Her har jeg klippet ut noe av infoen som var å finne om hotellet:
Hotell Oslo, Overnatting hos Clarion Hotel Royal Christiania 



Hotellet befinner seg kun 100 meter fra Sentralbanestasjonen (Oslo S), flytoget og flybuss. I nærheten finner man Oslos beste shoppingsteder, sightseeing og underholdning.  Det er deilig lettvint!
Mellom trend og tradisjon. Velkommen til Norges nest største hotell: Clarion Hotel Royal Christiania - En spennende møteplass midt i hjertet av Oslo.
Med en solid blanding av historie og trend er dette fullservice hotellet høyst moderne og sofistikert, lyst og luftig med sterke farger og kunstneriske detaljer.

Hotellet har ikke de fantastiske lysekronene som Plaza og er ikke så overdådig, men jeg syntes det var veldig fint der. Det virket romsligere enn Plaza, 2. etasje var bygd som en idyllisk "bakgård" med spisesalen og baren i midten, fire etasjer høyt under glasstaket og hotellrommene vendt mot spisesalen og delvis gjennomsiktige lysbesatte heiser som gikk opp og ned. 

Vi var en hel flokk med lærere fra de tre nordligste fylkene samlet i Oslo i et par dager denne uka. Det var det siste faglige påfyllet med opplæring i regjeringens siste påkostede "påfunn" for å høyne kompetansen i skolen. Påfunn er et negativt og ikke helt riktig ord i denne sammenhengen. Jeg har opplevd denne kursinga som svært nyttig og positiv. Men ofte føler vi vel i skolen at vi stadig blir bombardert av pedagogiske trender og prosjekter som avløser hverandre. Prosjektene varer gjerne i toppen tre år, så blir det avsluttet og glemt (?) og det kommer noe nytt, revolusjonerende som skal gjøre alt SÅ mye bedre. Er det rart at lærerne ser litt avventende og slitne ut i flekkene? Ja, ja nok om det. 
Jeg tenker som så; beveger jeg meg framover i jobbsammenheng, så er det positivt. Skoleutvikling gjør at jeg finner det interessant å være i skolen. Det er spennende, så sant det beveger seg i positiv retning, forbedrer elevenes undervisning og og gjerne gir meg et lite kick.
NyGIV er det nye det satses på. For det skal gjøres noe med det store frafallet i videregående skole. Og NyGIV er medisinen. Det går i korthet ut på å lære elevene grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Hva, sier du kanskje?
Elevene skal få smarte lærestrategier og lese-og skrivestrategier. Falt du av allerede? Det er mye artigere enn det høres ut for og det virker.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om var en pussig episode jeg hadde om morgenen den første kursdagen. Jeg måtte humre for meg selv etterpå, uansett hvor trøtt jeg var.

Jeg hadde avtalt med min kjære kollega Renate, at vi skulle møtes til frokost klokken 9.
Herlig, tenk å få sove helt til klokken 8 i et fint og stort hotellrom. Senkvelden ble brukt til å sitte i senga og drikke te, spise, strikke og se på tv i fred og ro. Life is good, så definitivt, for en lærer på kurs i hovedstaden.

Jeg sov utrolig godt, våknet tidlig, men sov på mitt beste da hotelltelefonen ved skrivebordet ringte iltert klokka 7, flere ganger. Groggy og søvn drukken snublet jeg ut av dobbeltsenga, tok telefonen og sa hallo. Resepsjonisten i telefonen sa noe jeg ikke forsto, så jeg sa: "Ka sa du"? Hvorpå det ble en kort pause før resepsjonisten svarte på engelsk: "Excuse me, mumle mumle" (fikk ikke med meg det heller..) og la på. Jeg hadde ikke bestilt vekking, så det var nok en feiloppringning. Ja, ja, jeg tusla tilbake til den varme dyna, men da var det slutt på søvnen. Så det ble å drikke te, strikke og se på nyhetene, før jeg dusjet og gjorde meg klar for dagen.

Jeg tenkte etter hvert på at resepsjonisten nok ikke hadde skjønt hva jeg svarte i telefonen. "Kasadu", kanskje han trodde det var koreansk eller japansk? Det er jo mange utenlandske gjester på hotellet. Jeg så seinere på dagen flere japanske turister og flyvertinner som bodde der.
Det var ikke rart at nordlendinger i gamle dager,  blei misforstått (med vilje?) når de kom til hovedstaden, og nå for tida er det kanskje heller ikke så merkelig? Vi snakker sikkert litt uforståelig i enkelte sammenhenger. Ikke tenkte jeg på å normalisere språket heller. Så tidlig på morgenen har ikke hjernen min begynt å fungere så logisk og riktig ennå, he, he.


Men utenom å bli vekket for tidlig hadde vi veldig fine dager på hotellet. Jeg fikk et kjempekoselig møte med min yngste søster Sissel torsdag ettermiddag. Vi gikk på Egon, spiste pizza, og pratet og pratet og pratet, som bare søstre kan gjøre.Deretter vandret vi i den vårlige hovedstaden, fant et koselig konditori der vi drakk kaffe og spiste en syndig god sjokoladekake, Sarah Bernhard. 
Sarah Bernhardt 
Bildet er hentet fra internettet. Kake smakte nyyyydelig!

Mmmmmmm.....! Etterpå lekte vi turister og fant veien til regjeringskvartalet. Der var det satt opp høye sperringer og vegger, så det var ikke så mye vi fikk se. Men her er et lite turistbilde av meg derfra.

 


Til sommeren skal jeg tilbake til Oslo og feire en 50- årsdag. Det blir kjempetrivelig å treffe hele familien i sommerlige omgivelser sørpå.

Mvh Eva Annie :)

Kjevle, et unikt redskap - aldri umoderne.

God lørdags formiddag, alle bloggtittere! 
I dag er det rolige vindforhold på Skogmo, -1 grad ute, litt solgløtt gjennom skylaget. Det er løfte om vår i lufta. For min del kan vinteren godt vare en stund til, men noe mer snø trenger vi ikke. Jeg har allerede begynt å tenke på å så frø, har sett for meg hagen med en overflod av fargerike blomster, i krukker og bed. Vi har mye å glede oss til.

Men tilbake til overskrifta. Da familien var syk i vinterferien, prøvde jeg å "fore" dem med ulik lettspist og appetittvekkende mat. Når man er syk er som kjent ikke matlysten på topp.
Så jeg tilberedte bl.a. fiskegrateng, gryterett og wok med svinekjøtt. Til slutt tørket fantasien og tiltakslysta litt inn, da jeg selv ble syk med feber. Det endte med paracet innabords og pc-en på fanget på jakt etter ei enkel oppskrift med ingredienser jeg hadde i huset. 
Horn med ost og skinke, veldig enkelt og greit. Jeg reagerte litt på at det skulle være så mye margarin i deigen, men det løftet smaken, gjorde hornene mykere. Ulempen var kalorimengden, men kalorier må en antakeligvis ha mer av når en er syk og ikke får i seg så mye nærende mat. Under finner du linken til oppskrifta jeg brukte.
 
Mens jeg knadde deigen, tenkte jeg på for en enkel mentalhygiene matlaging er. Det er beroligende å stå ved bakebordet å kna, kikke på naturen og fuglelivet utenfor kjøkkenvinduet og lytte til lydene inne fra huset. Knitring fra vedovnen, tv-en som står lavt på i stua, hundene som snorker på golvet ved siden av meg. 
Og kjevlinga er en sak for seg. Jeg har et kjevle som har vart i 30 år, tipper jeg. Det har kjevlet ut mange pizzabunner, kringler, pepperkaker m.m. Det er en avstressende aktivitet å holde på med, jobbe med deigen fram og tilbake, vende den og få den akkurat sånn som man har planlagt.

Kjevlet har ei lang historie. Antakelig er det et av de eldste kjøkkenredskapene av tre vi har, sammen med grøtsleiva, selvfølgelig.
Det var ikke enkelt å finne ut på internett, når kjevlet ble tatt i bruk, men man kan vel tenke seg at det må ha vært på et tidlig stadium i menneskets historie. Brødet som ble laget var sikkert flatt, klappet mellom hendene for å få det til å bli ei kake som kunne stekes på en stein. 
Etter hvert fant steinalderfolket (?) sikkert på et redskap for å få brødet flatt. Rolling pins dukket opp som et ord som viste til kjevle på nettet. Disse pinnene var ikke så tykke som kjevlet, og hadde mindre diameter. Disse blei brukt til å bake ut maisbrød, tortillas, chiapatas og annet bakverk av ulike kornslag.

Kjevlet er en mer moderne utgave av rolling pins, formet som en sylinder  med håndtak på hver side med en aksling i mellom. Tenk for et fantastisk og uunnværlig kjøkkenredskap det er! 

Våre formødre har tålmodig kjevlet ut lefser, kaker, flatbrød og andre bakverk i hundrevis av år ved hjelp av kjevlet. Og det har overlevd helt til vår teknologiske høyalder. Noe å tenke på. Jeg er veldig glad i kjevlet mitt. Det er litt skranglete og slitt, så jeg behandler det veldig pent.
Og jeg har satt meg et lite mål: Jeg skal lære meg å lage tynnlefse, helst i høst. Jeg kan lage tykklefse eller mørlefse, men tynnlefse ser jeg for meg er litt av en kunst å få til. Så det kan jo bli spennende å forsøke seg på. Man må ta vare på gamle tradisjoner før folk glemmer hvordan det skal gjøres, synes jeg.


Ha en fin lørdag, alle sammen! 

Med vennlig bakstehilsen fra Eva Annie :)