DU SØTE JULETID

Tenk at det er femte juledag, 29. desember. Jeg sitter her i min varme stue, litt trøtt, dorsk og i dagen-etter-festen-form. Behagelig følelse, fortsatt i pyjamas klokka halv tolv på søndags formiddag, Dette blir en ekte hengekøyedag, - perfekt med andre ord!

Denne jula har vært fylt med koselige familieopplevelser. Det starta 24. desember med å ha alle våre tre barn og en svigersønn samla samtidig i heimen for første gang på flere år på en julaften. I fjor var eldstedatter med kjæreste i Australia, der de feira jul i lag med studiekamerater. Den gang var det veldig rart å kjenne på at de var så utrolig langt borte på denne spesielle dagen. Derfor var det ekstra godt å ha dem i lag med oss på julaften, å høre stemmene, se smilene, høre latteren og den godmodige ertinga søsknene i mellom. 

Det var utrolig godt å sitte rundt julebordet og småprate og nyte ribbe og tapas i lag. Neste år er det slett ikke sikkert vi er samla rundt samme bord. Det er jo det som er så fint med ungdommene. De er så mobile og vi må bare akseptere at vi har dem til låns fra tid til annen. Derfor er disse stundene så verdifulle og noe en må ta vare på.

Vi var her hjemme 1. juledag og slappet av, før vi dro på overnattingsbesøk til Birtavarre til svigerfamilien andre juledag. Jeg elsker kjøreturen i romjula innover til Kåfjord. Det er denne tilfredsheten og forventningen vi alle kjenner på, før vi en gang er kommet fram. Den stille gleden med å betrakte alle de julepyntede husene vi farer forbi på veien. Da sitter jeg i forsetet, smiler for meg selv og tenker på at der bor Terje med familie, der bor Bodil, og Kirsti og Jorun. Det er en egen følelse som jeg liker veldig godt. I år var det glatt og litt ruskevær, men vi kom vel fram.

Det var herlig å møte familien igjen, få de gode klemmene, høre på praten og sitte rundt bordet i lag med enda mer nydelig julemat. 

Jeg merker godt på kroppen min at det har vært mange og lange måltid i jula, så jeg fant fort ut at jeg hadde et sterkt behov for å røre på meg etter middag. Og Timmy og Fame var mer enn villig til å være med ut for en spasertur på Skattvoll. Det var ganske glatt, mildt som det var, men nydelig å gå under stjernene og betrakte husene vi passerte på turen. Jeg hørte en velkjent dur gjennom den åpne døra fra melkerommet på Kilnes. Kveldsstellet var i full gang i fjøset, og det var ganske deilig å tenke på at jeg ikke hadde noe fjøs jeg måtte skynde meg til. Det er faktisk første jul siden 2001 at vi ikke har en fjøs vi må ta oss av. Man skulle tro at det er vemodig og trist, men det er det ikke. Den fasen i livet er over for vårt vedkommende. Vi skulle gjerne fortsatt, men sånn ble det ikke. Og vi nyter den friheten det er å ha mer fritid til å gjøre andre trivelige ting, som å reise bort, for eksempel.

Det er oss vel unt, synes jeg. Jeg vet nemlig nøyaktig for et ansvar det er og hvor mye slit og utfordringer det kan være å drive et gårdsbruk. All ære og respekt til alle bønder der ute som fortsatt driver. Uten bøndene hadde det ikke blitt mye ribbe eller pinnekjøtt på oss i jula. Og maten er halvparten av julekosen, sånn som jeg ser det.

Jeg og Fame dro en tur  til Nordreisa på besøk til ei god venninne der. Det blei fine timer i lag med henne i hennes koselige leilighet på Storslett.

Så var det hjem igjen før det var stort familie- og vennetreff i Tromsø i anledning min yngste brors 50 årsdag på fjerde juledag. Det blei nøyaktig slik det alltid er når vi treffes: Mye fliring, prating og høy stemning. Priceless! Med seks søsken, svigersøsken, mamma, barn, barnebarn og venner blir det fort ganske heftig. Men alle er glad for å treffes, og så er det fint å knytte bånd med min yngste brors svigerfamilie. Vi treffes i konfirmasjoner og bursdager og det er alltid like hyggelig. 

Det er oppsummeringa så langt i romjula. Ennå er det noen deilige, late dager igjen som skal nytes mest mulig. Jeg håper vi får dratt på et par julebesøk til noen venner før nyttårsaften. 

Selve nyttårsaften skal nytes her hjemme med søsterbesøk og mere kos.

Det er mange som savner sine og ikke har en så fin julehøytid, og jeg har tenkt mye på det denne jula. Kanskje særlig fordi vi har vært så heldig i min familie i år og har hatt alle våre i lag med oss.

Ha en fortsatt fin rom jul der ute hvor dere enn er!

Hilsen fra Eva Annie

Troms fylkeskommune og skolenedleggelser.

Folk i hele Troms er i sjokk, raseri og opprør over de bebudede skolenedleggelsene i den videregående skolen. Det er som et uforståelig mareritt som vi håper vi kan våkne opp fra. Hvordan er det i det hele tatt mulig å rasere et møysommelig og godtfungerende skoletilbud i den videregående skole fra Nordreisa og Skjervøy i nord til Rå videregående og Harstad i sørfylket?? Nordkjosbotn, Senja og Sjøvegan rammes også av dette. Det er ei skam at Troms-ungdommen skal rammes på dette viset. De blir satt langt tilbake i forhold til jevnaldrende i andre deler av landet. Snakk om Nordområde-satsing!!

Jeg er så sjokkert og rasende som det går an å bli og lister herved opp 10 grunner for at skolene BØR/SKAL/MÅ bestå: Rekkefølgen er umulig å rangere, alle grunnene er like viktig.

1. Hva med de elevene som allerede er begynt et studieløp, vil de få fullføre det når de skal konkurrere om plasser i Tromsø med ei mye større elevgruppe? Enda verre: Elevene ved Senja videregående skole, naturbruk; når linja legges ned på Gibostad, hvor skal de dra for å gjøre ferdig utdanninga? Sørover, til Nordland? Dette fører til stor usikkerhet blant de som går på videregående i år og ikke minst alle 10.klassingene. Kravet er: La ungdommene få lov å ta den utdanningen de ønsker på den studieplassen de har nå.

2. Det er en intensjon at ungdom skal kunne dagpendle til sitt videregående skoletilbud. Dette brytes med en gang, for det sier seg selv at det blir temmelig dyrt å reise med f.eks. hurtigbåten daglig fra Harstad, Finnsnes eller Skjervøy til Tromsø.

3. Tromsøs utleiekapasitet er allerede sprengt og har stor mangel på hybler og leiligheter? Hvor i all verden skal disse bomulighetene skaffes? Stakkars foreldre som har flere barn de må skaffe husrom til.
Det er dyrt å reise bort for å gå på skole i Tromsø. Alt koster. En tidligere elev fortalte meg at når husleie og buss var betalt, hadde hun 1000 kroner å leve på til mat og andre utgifter i en måned i Tromsø. Hun byttet linje, dro heim til Nordkjosbotn og bodde hos foreldrene. Hun fikk mye bedre økonomi og trivsel på samme tid. 

4. Frafall i videregående skole. Det er brukt millioner (tipper milliarder) av kroner på å forske på og forebygge frafallprosenten i den videregående skolen. Kursing av lærere, NyGIV -undervisning i 10. klasse og videregående og mange andre tiltak er satt i gang. Alt dette blir rasert i ett eneste vedtak i Fylkesrådet. Alle vet at kort vei hjemmefra til videregående gjør det lettere  å komme seg opp om morgenen. Og foreldrene har en mye større mulighet til å følge opp sine barn når de er i nærmiljøet. Det er ikke alle som takler å reise hjemmefra når de er 16 år gamle. Hovedgrunn nr. 1 til frafall i den videregående skolen er de som bor alene på hybel, og ikke kommer seg ut av senga om morgenen og dermed får høyt fravær. Til slutt dropper de ut av skolen. All planlegging fra UDIR og anstrengelser som er gjort i ulike ledd i forhold til forbygging er bortkastet hvis skolenedleggelsene blir et faktum. Snakk om å sette skoleutviklinga i nord tilbake til steinaldernivå. 

5. Ungdommen er framtida til oss som er 50 år. De skal pleie oss, betale skatt og styre samfunnet. Hvordan skal de kunne det når utdanningsveien er gjort mye mer kronglete og vanskelig enn den hadde trengt å bli? Det kan hende vi får et høyere antall NAV-ere i denne aldergruppen enn vi hadde trengt å få, hvis alle fikk like muligheter til å utdanne seg i et yrke de selv velger. Og jeg orker nesten ikke å nevne muligheten for at flere havner i rusmisbruk, arbeidsledighet og andre sosiale problemer. Dette skal også betales for og skjøttes en gang i framtida. Regninga for dette kommer enten vi vil eller ikke.

6. Den nye regjeringa har bebudet at de setter utdanning og KUNNSKAP som en av de viktigste områdene de ønsker å satse på. Det gjelder ikke for ungdommene i Troms! Avskaff Fylkesrådet, ja hele fylkeskommunen. Det er de som har sløst bort pengene på haulause, ambisiøse økonomiske prosjekt som har endt i søksmål og erstatningssaker i millionklassen. Jfr. Troms Kraft skandalen og Troms Fylkestrafikk, samt anbudsrunder med gebyrer på 15 mill. kroner! http://www.nrk.no/nordnytt/fylkeskommunen-far-gigantbot-1.11338678
Og dette skal ungdommene våre betale for!! Uhørt og komplett urettferdig.

7. Landbruk. Vi lever av det vi dyrker i landsdelen og kan putte i munnen. Ja, vi har olje også, men den er tungfordøyelig og lite egna til å spise. Og olja tar slutt en gang. Det gjør ikke fisken i havet og dyrene og vekstene på land, om vi skjøtter dem vel og legger til rette for at folk kan drive med det. Hvordan kan vi innbille oss at noen unge ønsker å drive jordbruk, når utdanningstilbudet på Senja og i Kvæfjord legges ned? Alle pengene som er bevilget til rekruttering i landbruket er bortkastet, når utdanninga blir borte. 

8. Sentralisering. Det er helt ufattelig at Fylkesrådet mener de styrker KVALITETEN i utdanninga ved å legge ned linjer og sentralisere alt i Tromsø. Det er det rene pissprat. Det er kun økonomi og at pengene er blitt borte. Da burde de si det: Grunnen er pengemangel, ikke et forsøk på å styrke kvaliteten i utdanningstilbudet. Rasering er ordet de leter etter.
Og hvordan er de videregånde skolene i Tromsø forberedt til å ta i mot en mye større elevmasse? Har de nok ekstra klasserom og spesialrom til de praktiske skolefagene? Står det tomme rom og bare venter på å bli fylt opp? Var det noen som nevnte bedre kvalitet i utdanninga? Kvaliteten får elevene våre på skolene de går på i distriktet.

9. Kompetanse og arbeid. Vi har mange videregående skoler i Troms. Ikke så rart; vi er et langstrakt fylke. Det tilbys mange spesialiserte linjer der kompetansen er bygd opp gjennom fleire tiår. Det er TIP, Elektro, idrettsfag, hestefag, fiskeri, landbruk, byggfag, design og håndverk, helsefag, studiespesialisering, dans, musikk og drama og mye mer. Dette fins ute i distriktene ved Finnsnes, Harstad, Bardufoss, Nordkjosbotn, Olsborg, Nordreisa og Tromsø. Tenk så mye spesialkompetanse som er samlet blant lærerne som underviser der. Hva skjer med dem når de mister jobbene sine? Fører dette til større arbeidsledighet, fraflytting fra bygdene til byene, jeg bare spør. Jeg tror ikke man har sett følgene av dette. Og det er vel ikke så rart; konsekvensutredning er vel et fremmedord i Fylkesrådet.

10. I skolen møter lærerne ofte på ungdommer som har diverse utfordringer. Det kan være et vidt spekter av bl.a. funksjonshemninger, lærevansker, diagnoser som autisme eller downs syndrom, kroniske helseplager, skolevegring og ungdommer med psykiske eller sosiale vansker. Hva med disse når de må reise langt bort fra hjemstedet og klare seg selv? 

Til slutt:
Det kan ikke være samfunnsøkonomisk ansvarlig det som planlegges av Fylkesrådet. Det er rett og slett bare katastrofalt og totalt uforståelig. 

Jeg mener at Siv og Erna må gripe inn, avskaffe hele Fylkeskommunen og gi ei ekstrabevilgning over statsbusjettet på 200 millioner som må til for å opprettholde dagens skoletilbud. Gjør de det skal jeg vurdere om jeg skal stemme blått neste gang. Hadde de to damene blitt obs på hva som skjer i nord og gjort noen strakstiltak, kan det hende de slipper å drive så mye valgkamp her om 4 år. Just saying!

Del gjerne innlegget om du vil. Vi må bare kjempe og stå på for ungdommene våre. I desember avgjøres det i Fylksrådet. Vi burde beleire Tromsø den dagen med demonstrasjoner.

Eva Annie

Sommerfuggel i vinterland

Bildet er hentet fra internett.

Denne uka har rommet så mye, og nyhetsbildet har vært prega av statsbudsjett, skolenedleggelser og busskapringa, som fikk en så tragisk utgang.

Busskapringa prega nyhetene i dagesvis og vi synes alle at det var helt forferdelig for de uskyldige ofrene og deres familie og omgangskrets. Hadde min datter blitt drept under slike omstendigheter, hadde jeg vært helt fra meg av raseri og vanvittig sorg. Jeg tenker fortsatt på for en ubeskrivelig grusom opplevelse de tre måtte ha, mens de opplevde at den ene etter den andre blei angrepet, skadet og drept, og at de ikke kunne flykte vekk derfra.

Men veien fra våre tanker og følelser i øyeblikket og til reaksjonene som blei postet skriftlig og gjennomtenkt på utallige facebookstatuser (+ kommentarer på avisenes artikler), er det et kvantesprang.

Selvsagt skal gjerningsmannen stilles til ansvar for det han har gjort. Og, ja - fengslene våre er som hotellrom å regne i sammenligning med fengselsceller i utlandet OG vi har ordentlige rettssaker med forsvarere og ukorrupte dommere.

Men det er helt merkelig at akkurat samme dagen som hendelsen skjedde, poppet det opp statuser som Jeg elsker Norge, Beskytt det norske flagget, Ja til å bruke korset i alle sammenhenger og lignende statuser der man fremhevet det norske, enestående, fantastiske samfunnet. Underforstått: Vi hegner om vårt land, ellers vil det bli overtatt av utlendinger som kommer til å ødelegge det helt, utnytte oss stakkars "sosialistiske", godtroende nordmenn på det groveste og tråkke på flagget vårt. 

Enda verre er den ekle følelsen jeg får av at særlig flagget (og teksten som er lagt på !)  er brukt i denne sammenhengen. For det er nemlig de samme ordene som nasjonalistiske retninger, som nynazistene i landet vårt, har som retorikk. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til 22. juli og terroristen/gjerningsmannens tro og lære: Beskytt det norske, vi er unike, la ikke muslimene overta Norge. Det er skremselspropaganda at "vi har snart sharialovgivning i Norge, om dette fortsetter".

Jeg blei så bedrøvet over å lese disse statusene som dukket opp hos mine ellers så hyggelige facebookvenner. Samtidig utrolig provosert, oppgitt og motløs. Noen av delingene var så grimme at jeg ikke orket å lese ferdig. Jeg bare gremtes innerst i mi sjel over innholdet.

Er vi så historieløs at vi allerede har glemt at vi selv trengte noen å flykte til da det var krig i Norge? Tenk hvis nordmennene som flyktet til Sverige hadde blitt nektet innreise på grensa? "Dere får ikke komme til Sverige, fordi VI må betale med våre skattepenger for oppholdet deres. Og tenk om dere begår forbrytelser her mens dere oppholder dere i vårt land!" Svenskene slapp oss inn, takk og pris, pleide nordmennene, gav mat, beskyttelse og husly. De kunne godt nektet siden Sverige var nøytralt; Hitler likte neppe at norske motstandsfolk unnslapp hans lange fingre. Det kunne fått alvorlig konsekvenser for Sverige om krigen hadde vart enda lengre. (Svenskenes innsats står det forresten lite om i historiebøkene..)

Vi glemmer at det ikke er lenge siden vi selv trengte en storebror som vi kunne søke ly og beskyttelse hos oss.

En annen ting slår meg: Det må jo være ekstrem fremmedfrykt som gjør at folk plutselig blir så nasjonalistiske. Og det er jo litt rart. Nordmenn elsker jo å dra til utlandet, særlig til sørligere deler av vår klode. Vi er klimaflyktninger! Vi drar med største selvfølgelighet til varmere strøk bort fra vår hjemlige vinterkulde og forventer den beste service vi kan få og at alt skal legges til rette for oss. M.a.o. utlendinger er heilt ok i sine egne hjemland, så lenge de ikke kommer hit. Da blir vi mistenksomme, trangsynte, gjerrige og ...rasistisk.

Men det er ikke slik at jeg tror at alle som postet disse flaggstatusene, er rasister. Jeg tror ikke at alle har tenkt over konsekvensene av sine tastetrykk og delinger på sosiale medier. For samlet virker alle disse utrykkene som ren hets av ei utsatt gruppe; nemlig asylsøkerne. Ja, egentlig innvandrere og flyktninger også. Når vi treffer disse på gata ser vi bare HUDFARGA. Er det en som er adoptert til Norge, snakker kav norlending og er oppvokst med brunost og fotballturneringer? Er det ei som er gift med en nordmann? Er det en asylsøkerskråstrekpotensiellmordervoldtekstforbryter, fordi han er mørkhudet? For det er jo INGEN nordmenn som begår drap, utøver blind vold eller voldtar...  Det er bare å åpne Dagbladet eller VG, så ser vi det motsatte nesten hver dag, dessverre.

Hvordan er det for asylsøkere, og spesielt barna til asylsøkerne, å bevege seg utendørs etter denne hetsen? Ikke særlig hyggelig, tenker jeg.

Jeg er ikke så godtroende at jeg trur at vi har en perfekt asylpolitikk og at alle asylsøkere er hyggelige og snille, uten onde hensikter. Asylpolitikken svikter på mange måter, og vi ser i slike saker som dette at mye kunne vært gjort for å forhindre en slik tragisk hendelse, bl.a. skikkelig oppfølging via psykiatrien.

Og jeg PRESISERER at jeg elsker det norske flagget og landet mitt, men jeg deler det ikke på facebook, især ikke på 17.mai. For da får det nemlig en helt annen betydning enn man har tiltenkt det. Koneskvens og bevisstgjøring, det er det det handler om.

OG - jeg sier ikke at jeg sitter på SANNHETEN, det er sikkert massevis av ulike meninger om det her temaet. Men jeg benytter meg bare av min rett til å ytre min mening. Det kan du også fritt gjøre, siden vi bor i et land der det er en selvfølgelig rettighet, og at du ikke blir forfulgt og fengslet for å si din mening.

Men vi har en moralsk plikt til å veie våre ord og heller bruke saklige argumenter når vi ytrer oss.

Midt i all min tristesse og skuffelse over menneskeheten dukket det opp noen klare, tydelige røster som tok helt klart avstand fra hetsen. Min facebook venn, Vivian, sa klart fra at de som hetset hennes venner ville hun blokkere og fjerne fra vennelista. Jeg har ikke gjort det. Jeg trur på en second "chance". Men hvis noen blir støtt av mitt innlegg, så er dere hjertelig velkommen til å blokkere meg på facebook. Så kan vi heller møtes face to face over en kopp kaffe i stedet. ;) 

(Jeg er allerede blitt blokkert en gang i forrige uke for mine frittalende uttalelser til en tidligere fb-venn, så jeg trur nok jeg overlever det.)

Til min lettelse var det mange av mine fb-venner som modererte seg i sine delinger og kom med kommentarer som formildet mitt inntrykk av dem. 

Forfriskende og befriende var det også å lese innlegget i Bodø Nu.

http://bodonu.no/hvordan-klarte-vi-a-bli-verdenshistoriens-kjipeste-smaligste-mest-mistenksomme-og-gjerrigste-lille-drittfolkeslag/

Bildet er hentet fra internett.

Jeg ønsker dere alle en fin lørdag med noen strofer av landsdelens egen nasjonalskald, Halvdan Sivertsen.

Sommerfuggel i Vinterland 

Æ så dæ i går på gata 

Da byen lå kald å stor 

Æ så du va ny i livet 

Og æ så du va ny i nord 


Og mora di bar en koffert 

Med alt d ho eide i 

Og du gikk å bar på hennes drøm 

Om en gang å få bli fri 


Og du ga mæ et smil 

Sommerfugggel i vinterland 

Ingen får ta fra dæ 

Fargan du visste mæ 

Og må drømmen du bær bli sann 

Sommerfuggel i vinterland
 

Og mora di bær på minna 

Om alt d ho har forlatt
 
Ho vet ikke om ho ser igjen 

Han som de tok ei natt 


Nu hold ho dæ fast i handa 

Så gjør ho dæ varm og go 

Ho håpe du e velkommen hit så såran en gang skal 

gro 


Og du ga mæ et smil 

Sommerfuggel i vinterland 

Ingen får ta fra dæ 

Fargan du visste mæ 

Og må drømmen du bær bli sann 

Sommerfuggel i Vinterland 


Æ håpe vi tar imot dæ 

Æ håpe du slæpp å frys 

Æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys 

Æ så dæ i går på gata 

Da byen lå kald og stor 

Og æ så du va ny i livet 

Og æ så du va ny i nord



Og du ga mæ et smil 

Sommerfuggel i vinterland 

Ingen får ta fra dæ 

Fargan du visste mæ 

Og må drømmen du bær bli sann 

Sommerfuggel i Vinterland 


Med vennlig hilsen Eva Annie

Folket har talt. GET OVER IT!

                                                               Bildet er hentet fra internett.

Før jeg kaster meg over dagens "tema": Se for deg følgende scenario; lørdag morgen. Klokka er rundt ni. Man sitter med en nylaga vanilla kaffe à la Nescafè i sofaen i velkommen ensom majestet med hundene rolig pustende i hver sin sofa. Morgenpliktene er unnagjort - skyss av eldstedattera til bussen, foring av hestene, og innfanging av ei veldig klok hoppe som har overlista meg gang på gang og var ute av hestegjerdet igjen  for n`te gang det siste døgnet! Gid jeg hadde vært "velsignet" med dumme hester og hunder. Mine er hakket for kloke og kreative ang. alternative løsninger for å få tak i frihet og mat..! (Neida, jeg er stolt av mine foretaksomme dyr - Beauty and brain, sir æ bare!)

Vel, nok om det! Jeg tror lykken for meg i hverdagen er å sitte alene en hellig morgentime på en fridag. Å slå på tv er helligbrøde. Jeg tillater kun lyder som during fra vedovnen, lyden fra oppvaskmaskinen og snorking fra hundene. Det er så godt med denne formen for mental hvile, en altfor sjelden luksus i en travel hverdag. Derfor er den desto mer dyrebar. Jeg tror særlig det er det å ha et "tomt" sinn, som ikke er nådd å bli fylt med inntrykk fra tv, radio, stemmer fra familien, gjøremål og alt det andre vi fyller dagene våre med. Det er godt å sitte å være litt morratrøtt, reflektere litt over livet og kjenne at man er til. Denne lørdagen varte det i nøyaktig 1 time. Svigersønnen min var ute og lekte med Flax i snøen, og søstra Fame blei ellevill og brøt stillheten, da ho oppdaga broren i vilter lek med Julian. Julian stakk innom og prata litt før han gjorde meg oppmerksom på at det sto en brun hest ved trappa vår. :P Urgh! Da var det bare ut å få ho tilbake til hestebeitet, spikre og sikre gjerdet - på nytt. Jeg er ennå ikke sikker på hvor ho kommer ut, men nå har jeg lagt noen feller, så jeg skal nok klare å finne det ut. Innen jeg kom inn var yngstedattera stått opp, Friends sto på for fullt og ho trente litt hund innimellom tv-seeinga. "Mamma, se!" Ja, ja, så heldig man er som har ungene så nærværende og aktive.

Vi har forresten fått full vinter med snømåking, frosne bildører, og yttergangen fylt opp med skuterdresser, varme boblejakker, skjerf og votter. Snøen kom den 14. oktober og ble liggende. Heldigvis (for en gangs skyld!) hadde vi rukket å skifte til vinterdekk på èn av bilene, tatt inn hagemøblene og alle blomsterkrukkene. Men jeg har ei våt hesje fullt av gammelt, gjennomtrukket gress som står og griner glissent og nedsunket mot meg, hver gang jeg går og henter ved bak huset. Ja, ja, så ble det sånn i år. Gresset nådde aldri å tørke ordentlig i august, da det regna annen hver dag. Vel, vel, man kan jo ikke lykkes med alt.

Tilbake til temaet; Folket har talt. Get over it! Det handler sjølsagt om politikk. Jeg har hele tida vært veldig skeptisk mot at landet skulle få ei blå/mørkeblå regjeringsmakt. Men folket har talt: Et stort fleirtall av befolkninga vil heller ha ho Erna og ho Siv framfor han Jens & co. 

Jeg har stukket hodet i sanda og har ikke villet vite alle detaljene om regjeringsbygginga og de utnevnte statsrådene. 

Men nå er det på tida å rista sanda ut av øyan og håret og se realitetene i øynene. Lærer og Frp-politiker, blonde Sylvi Listhaug skal bli Landbruksminister. Nå skal jeg være VELDIG korrekt og ikke sparke/skrive nedsettende om mitt eget kjønn og en person jeg ikke vet noe om. Sånt synes jeg vi alle skal holde oss for god for. (Jeg feila vel allerede da jeg skrev blonde...? Har hårfarga noe å si? Vel, jeg er vel ikke bedre, da. Hmm.)

Så er det Frps Solveig Horne (mørkhåret) som Barne- og Likestillingsminister. Der har jeg vanskelig for å konstruere korrekte, nøytrale setninger. Så det skal jeg heller ikke gjøre: Hvordan er det mulig for henne å uttale at jenter/kvinner er like ansvarlig i en voldtekt som overgriperen/overfallsmannen?????!!!! Og fortsatt stå ved det hun sa, riktignok mer moderert, men dog! Hvor mange barn/jenter under den seksuelle lavalder blir voldtatt i Norge pr. år? Reelle tall og mørketall? Hva vet hun om det å være offer, skammen, fornedrelsen, den grusomme opplevelsen og det å skulle tørre å fortelle noen om det, anmelde det og gå gjennom avhør og rettssak? Hun har med dette satt oss minst 50 år tilbake i tid, i en mørkealder der dette var tabu og offeret var enda mer stigmatisert og mistenkeliggjort som umoralsk, utfordrende, "legger opp til det sjøl". Hun skal være barnas talskvinne og vaktbikkje....!

Jeg frykter for at enda færre kvinner og jenter orker å anmelde en voldtekt etter dette. Og partileder Siv Jensen sier at Solveig Hornes uttalelser er uproblematisk for henne...! Hva?! Snakk om å stikke hodet i sanda og fraskrive seg ansvar. Og jeg minner på om at seinest i august anmeldte ei ung, tillitsvalgt jente i Frp to andre mannlige tillitsvalgte for voldtekt, etter at hun ble med dem til ei leilighet etter at de hadde stått på en politisk stand. Så alle unge jenter i Frp: Ikke bli med andre mannlige Frp-er hjem. Du kan regne med at du blir skjenket full og voldtatt. Er det her jentas ansvar kommer inn? Å ikke gå hjem til fremmede menn etter en kveld på byen er vel de fleste enige i om kan være litt dumt, men å gå sammen med noen du jobber i lag med og stoler på...? 

Jeg syns menn bør bli forbanna på Siv og Solveig: For de to regjeringskvinnene mener tydeligvis at menn er laverestående vesener som ikke kan styre seg og ikke forstår at et nei betyr et nei! Dere kan ikke for det, rett og slett. Jeg synes det er fornærmende og at noen bør si klart fra til de to; at sånn ønsker vi IKKE å bli framstilt. Voldtekt er og blir overgriperens ansvar, ene og alene!

Klokka er halv ett og jeg bør gjøre noe annet enn å blogge på denne fine lørdagen. Men jeg er IKKE ferdig med å kommentere regjeringa og konsekvensene av folkets valg. Jeg har litt å si om landbrukspolitikken også, men det tar vi en annen dag. 

Tar gjerne i mot engasjerte kommentarer på blogginnlegget, for og i mot. Lenge leve ytringsfriheta!

Eva Annie

En sommer er over, men minnene om den består.

Da er vi kommet til siste dag i august. En strålende solskinnsdag som står i sterk kontrast til regnværet vi har hatt de siste dagene. 

Det har vært et underlig vær de siste 14 dagene med sol og plaskregn om hverandre. Sola har vi stort sett hatt i helgene og det har jo egentlig passet helt perfekt. Heldigvis har sola vist seg enkelte hverdager også. Vi håper vel alle på en fin høst, litt indian summer er ikke å forakte.

Jeg sitter på verandaen iført tykk genser med pc, te og hund foran meg og lytter til elva som bruser i det fjerne. Det er sol, vindstille og jeg har en blank, fin og ubrukt lørdag foran meg. Her følger en kort (?) oppsummering av min august, og det begynner med slutten av juli. Jeg har ikke blitt å blogge noe særlig siden i slutten av juli, dagene har bare flydd avgårde.

August blei ganske travel for min del. Vi var akkurat kommet hjem fra Gullesfjorden der vi hadde hatt noen flotte dager i lag med familien. Mamma og jeg fikk nesten tredd hele veven som vi hadde planlagt, men vi måtte stoppe da vi blei fri for nylonshovler. Jeg har lært en masse nye ord om veving.. Det var interessant å holde på med, og gikk mye bedre enn jeg hadde forventet. Mamma hadde skrevet ned framgangsmåten for å renne veven, så det var bare å sette i gang. Men når man aldri har gjort sånt før er det jo helt gresk for en. Det blei mye tenking, lesing i instruksjonsboka og spekulering. Å renne en vev er en gammel fin kunnskap som er utrolig logisk å gjennomføre. Når en kan det... Uansett, vi var veldig fornøyd med arbeidet vi hadde fått gjort.

Mamma studerer renninga.

Elev og læremester

Da vi kom hjem hadde vi en del saker vi måtte få unna før vi reiste til Skien i bryllupsfest. Jeg var fast bestemt på at kjellergangen skulle ryddes. Vi har samlet så mye saker, + de voksne ungenes flyttelass fra ulike hybler de har vært innlosjert i. Og lite tid har vi hatt til å få orden på ting. Jeg fant noen skatter jeg tok vare på og MYE rusk som blei sortert vekk og havna på søppelfyllinga. Utrolig deilig å få det gjort. Så gjorde vi oss klar til bryllupsfeiring. Det var hunder som skulle fraktes til hundepasserne sine, hester som skulle flyttes på nytt beite osv. osv. Og selvfølgelig pakking til oppholdet der sør. Hva skulle man ha på seg?? Jeg valgte bunad. :)

Det blei noen eventyrlige, uforglemmelige dager i Skien. Med vakker vielse i kanoer, et lykkelig brudepar, utrolig hyggelige gjester, bryllupsmiddag ute i det fri på villmarksleiren og bålkos om kvelden. Det var ei trolsk stemning i Telemarks-skogen.

Kveldsstemning

The happy couple

Brudebuketten

Idylliske omgivelser.

Foto: May-Linda

Glede og sorg er følgesvenner, og glede kan fort vendes til sorg.

Vi hadde noen dager før bryllupshelga fått et dødsbudskap om at en kjær onkel av familien hadde gått uventet bort. Det var bare to måneder til han skulle pensjoneres. Igjen satt familien lammet av sorg og savn. Det var nokså spesielt å skulle feire den gledelige anledning et bryllup er, og samtidig vite at en annen familie sørget over en kjær ektemann og pappa.

På bursdagen min i midten av august fulgte vi kjære onkel Per til hans siste hvilested. Begravelsen var en sterk opplevelse for alle som var tilstede. Veldig spesielt var det at hans datter sang for faren sin. Det er uvirkelig at vi ikke skal høre den smittende latteren til onkel igjen. Han betydde mye for familien.

Da vi kom hjem var det å starte på jobben igjen. Det er alltid ganske travelt der de første par ukene, før det roer seg litt ned etter hvert. Men det ser ut for å bli et trivelig år på skolen med mine fine kolleger og elever.

Inni mellom skolejobbing har det blitt litt valgkamp, uten at jeg sier mer om det. Vi er vel alle spente på om det blir rødgrønt eller blått de neste fire årene. Jeg er uansett glad vi har demokrati og ikke blir presset til å stemme på noen vi ikke vil ha til å styre landet vårt. Vi prøvde forresten partitesten på Tv2 i klassen min og noen av elevene blei veldig overrasket over resultatet. :) Ja, jeg blei sjøl overraska over mitt resultat! Kan tyde på at jeg er lojal mot ett parti og mest enig i programmet til et annet. :)

Ellers har jeg vært på et morsomt agility-kurs med Fame i lag med flere andre ivrige deltakere. Der lærte hun  å hoppe over hindere, gå gjennom tuneller, over mønet, vippa og slalom bl.a. Til slutt prøvde vi en enkel bane og det var utrolig artig å se hvor mye hun egentlig hadde lært. Og ikke minst jeg, da. Jeg klussa det til mange ganger for henne med rare sprang og vendinger. Men -  jeg blei faktisk flinkere jeg også. :)

Full fart framover!

Da sitter jeg her og lurer på hva høsten vil bringe. Jeg har ett eneste ønske og det er at vi får klarvær med sol og fine temperaturer. Jeg kjenner allerede sola varmer så storgenseren må av. Håper det blir lenge før hagemøblene må settes inn. :)

Sensommerhilsen fra Eva Annie 

Hestlig glede!

Det blei en deilig ettermiddag med sol og klar himmel. En ordentlig  nordnorsk ønske-sommerdag, der alt regnet fra i går blir glemt, og man lever fullstendig i nuet. Vi skulle flytte hestene til nytt beite bak moen opp mot fjellet. Dette hadde vi planlagt ei god stund, men vi lot hestene gå på gammelbeitet, siden det fortsatt var rikelig med mat til dem der ennå.

Men idag skulle de endelig få gå på det fine, varierte beitet ved gammen og det gamle bukkegjerdet. 

Av og til blir jeg så forundret over at dyr virker som de forstår mye mer enn vi mennesker klarer å forutse. Vi tok på dem grimer før vi slapp dem på elvebeitet. De fikk gå løse uten leietau. Vi skulle føre dem med oss over den vesle elva og opp mot Tiskelia, før de måtte leies den siste biten langs traktorveien til det nye beitet.

Vanligvis tusler de sakte og rolig bortover enga ved elva, tar seg god tid til å beite og velger kanskje å gå over bekken/elva, før de kommer seg opp på berget ved Tiskelia. (Tiskelia; kanskje navnet kommer av huldrene som hvisket og tisket oppe i lia før all teknologien jaget dem vekk..)

Denne gangen satte de tre islandshestene opp farta med en gang de kom på elvebeitet. De galopperte i full fart avgårde, før de tok noen sekunders stopp ved bekken. Så fòr hele gjengen videre opp stien ved berget før de stansa ved porten mot traktorveien.

Det var akkurat som om de visste at de skulle opp på et nytt beite. Det er ett helt år siden sist de var på det beitet, men de har tydeligvis husket det og muligens skjønt at de skulle dit idag. Det var jo gammelhoppa som tok ledelsen og galopperte først og dermed kom de to sønnene hennes etter henne i samme farta.

Da de blei sluppet inn på det nye beitet, stakk Fenja og yngstesønnen Gladur avgårde med en gang for å sjekke ut det "nye" området. Jarpur begynte å jafse i seg gress og blei stående igjen. Men da han blei obs på at de andre var stukket av, fikk han også opp farta.

Jeg tuslet sakte etter dem og fant dem til slutt i det gamle bukkegjerdet. Her var de i gang med yndlingsgeskjeften; å ete gress. ;)

Saftig og deilig gress i massevis.

Gladur lukker nesten øynene igjen av hestlig lykke.

Det gamle bukkegjerdet kom til nytte i år også.

På tur ned traff jeg på gammelhesten vår, blandingsponnien Benjamin på 22 år og nabohoppa,  shirehesten Ally. Et umake par i størrelse, men venner blei de likevel.

Ally og Benjamin koser seg med litt havre jeg hadde med til dem.

Shirehesten Ally.

Ally mistet nylig sin beste venn, som måtte avlives fordi hun var gammel og skral. Da var det fint å få en ny hest som kunne komme å være kompis på beitet.

Dette var en liten sommerkveldrapport fra Skogmo.

Vennlig hilsen Eva Annie. :-)

Feriestemning

Rosa Majalis Plena i full flor. Da er det sommer i min hage.

Jeg elsker disse stille sommermorgenene, når jeg står opp og ser at sola skinner. Og man kan konstatere at lavtrykkene som står i kø ute i havet ikke har slått til ennå. Lettskyet er det, men sola siler gjennom det tynne skylaget og varmer meg ute på verandaen. Jeg sitter og lytter til en enslig fugl som kvitrer i trærne rundt meg. Er det løvsangeren, svart og kvit fluesnapper eller kjøttmeisen? Det vet jeg ikke, men det er velkommen musikk i mine ører mens frokosten inntas på verandaen. Hestene våre pruster nede ved gjerdet på jordet, og jeg sitter og tenker på dagens arbeid. Det er helt vindstille, ingen lyder fra traktorer, bare en og annen bil som kjører forbi på dalveien. Man kan nesten ikke se bilene, for det er så utrolig grønt og trærne dekker nesten for alt utsyn. Det er som å være i en egen liten verden. Brøddeigen står til heving, vaskemaskinen surrer og jeg kan nyte strikkinga og morgenteen ute med verdens beste samvittighet. Bare en litt morgentrøtt Timmy holder meg med selskap på verandaen. Jeg har begynt å venne meg til at jeg ikke skal i fjøset om morgenen. Men det må innrømmes at jeg fortsatt tar meg i å kikke oppover liene i fjellet og speide etter geitene våre.. Gammel vane, vond å vende. :)

Morgenstemning på min veranda.

Husets folk sover ennå. I går var vi hele gjengen på et koselig impulsbesøk i Birtavarre hos svigerfamilien i nydelig sommervær. Det hadde høljeregnet nesten hele lørdagen og natta og morgenen med, men presis kl. 10 på søndagsmorgenen stoppet det, og skyene forsvant og sola dukket opp, som om en stor tryllestav hadde sveipet over fjellene og befalt godværet. 

Sandra Elise og farmor.

Jeg vil ikke si at jeg er direkte værsjuk, men det må innrømmes at jeg følger med på langtidsvarsler på yr.no. Alt blir så mye triveligere med oppholdsvær og litt sol. Energien, humøret og arbeidslysta stiger omkapp med sola på himmelen og kvikksølvet i gradestokken. Så jeg priser det gode været og solgløttene vi får, for det kan kan fort forsvinne igjen. Det nytter jo ikke å klage, for været kan man ikke gjøre noe med. Man får heller utnytte de fine timene man får.

Denne sommeren har vært som en uventet, sjelden og veldig spesiell gave for meg som mamma, ja for hele familien egentlig. I slutten av mai fikk vi høre at eldstedatteren vår, Sandra og hennes mann Julian, ønsket å flytte til Tromsø. Det var ganske overraskende i og med at de hadde bodd i Perth i Australia i ett år og det var usikkert om de blei boende i Oslo eller Skien. Før de flyttet tilbake til Norge hadde de også snakket om å bosette seg i Melbourne. Når du har voksne barn venner man seg til at de reiser bort, etablerer seg og man ser dem ganske sjelden. I mitt hode hadde jeg godtatt og applaudert tanken på at de ville ut i verden. Og jeg visste også at samtidig betydde det at vi antakelig aldri (?) kom til å reise til andre siden av verden for å besøke dem. Det var helt greit. Jeg hadde også kalkulert med at selv om de ble i Skien, ville vi ikke se altfor mye til dem.

Men Tromsø, jippi! Da ville det jo bli nært, i alle fall. I august skulle de komme nordover.

Så spør Sandra om de kunne få bo i den gamle kårstua, Jettahuset, på gården vår. Da kunne de pendle inn til byen og spare noen tusenlapper på husleie. Selvfølgelig! Vi ble helt overrasket. Lakselvdalen er jo ikke akkurat verdens navle, men samtidig er det ganske sentralt med en 50 minutters kjøretur til Tromsø og forholdsvis nært E8.

Et lite glimt av hagen.

Men den ekstra gaven til mamma var at vår vakre, selvstendige Sandra hadde lyst til å være hjemme i juni og juli. Det er mulig at jeg er litt rar, men det kjennes ut som en skatt som jeg har fått, helt uventet. Da Sandra var i Australia, så var det så langt unna at jeg kunne nesten ikke tenke på det. På andre sida av jordkloden, uendelig langt unna med hvithaier, skogbrann og mange oppkonstruerte farer, i mitt hode. Jeg gikk ikke akkurat rundt og tenkte på det hver dag, altså. Men hvis noe skulle oppstå, så var jeg altfor langt unna til å kunne gjøre noe som helst. Alt gikk jo helt bra og de fikk unike opplevelser og erfaringer som blir fine for dem å tenke tilbake på. Australia vil jo bestandig være spesiell for dem siden de giftet seg der nede. :)

Og nå blir de boende et lite steinkast unna oss.   :-) Finner de en høvelig leilighet i byen har de mulighet til å flytte dit, hvis det blir for lite urbant for dem her i dalen. Verden ligger jo åpen. Vi har i alle fall fått låne dem for en periode av livet deres.

Jeg ser også at mine to døtre koser seg i lag med ridning, prat og kos. Eldstebanet vårt, Frank-Erik, sier at han endelig  har fått broren han alltid har ønsket seg. Det samme sier Julian. Og de to prater og ler nesten ustoppelig, når de treffes. Sånn blir det når folk finner tonen og har samme interesser.

Vi er bare nådd til 15. juli og vi har midtsommer. Om noen dager drar vi sørover i fylket igjen og da skal min snille 80-årige mamma lære meg hvordan renninga på veven skal tres. Heldigvis er jeg ikke lenger en furten 12-åring som plages med søm eller strikketøyet. Den gang var tålmodigheta heller kort, og det var ikke få prosjekt jeg kastet rasende fra meg. Ikke nyttet det for mamma å hjelpe meg heller. Gode råd var bortkastet på mitt temperament, he, he. Tålmodigheten har økt i takt med alderen min, så jeg går ut fra at jeg ikke gir meg like lett som i barndommen.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt fin sommer! Takk for at dere tittet innom bloggen min.

Sommerhilsen fra Eva Annie :-)

Tidsreise i sommeridyll.

Nydelig georgine jeg fikk av klassen min på avslutninga.

Jeg sitter i stua mi en regnfull julimorgen og kjenner at hjertet er fylt til randen av sommerlykke. Nylig kjørte jeg noen av husets ungdommer til bussen. De skal på sin foreløpig ubetalte sommerjobb der de har booket seg et rom på biblioteket i Tromsø hvor de skal ha et digitalt, kreativt verksted.

Det er en utrolig god følelse for en mamma å ha huset fylt med alle sine voksne barn og svigerbarn som mollkoser seg i hverandres selskap. Vi har de siste dagene også hatt besøk av mor, Helge og lille, skjønne Ailin på 2, 5 år. Det er så nydelig å oppleve sommeren og livet gjennom øynene på en liten frøken som lever så veldig i nuet. Da minnes en med en gang egne unger og alt de styrte med da de var på samme alder som Ailin.

Noen dager før besøket ryddet jeg opp i lekene til husets barn. De var lagret i kårstua som eldstedatteren og hennes kjære skal flytte inn i til høsten. Jeg hadde ikke kastet annet enn det var som var ødelagt, så det var mye å gå gjennom. Snakk om tidsreise! Lego, duplo, Barbiedukker, biler, dukker i alle slags varianter med klær og alskens utstyr, Svampebob, Picachu, Bratz-dukker, hester, hestehenger, stall, Mummihus og dukkeslott. Det blei mye mimring for meg selv over leker fra 1987 fram til godt ut på 2000-tallet. Med tre barn over en så lang tidsperiode har det blitt noen søppelsekker og esker med leker. Men vi kjøpte stort sett bare kvalitetsleker som kostet litt, så de kommer nok til å overleve lek av et par generasjoner barn til. 

Min filosofi da barna var små var at riktige leker var viktig, både for fantasi og utvikling. Så vi kjøpte heller dyre leker til ungene framfor kostbare ting til oss voksne. Og; gode leker gir fred til foreldrene og mindre mas og utilfredse barn. Og uthvilte foreldre er bedre foreldre.

Jeg valgte ut noen passende leker til Ailin, og hun har sittet og lekt i lange perioder på stuegulvet med spennende, nye (gamle) leker. Særlig var hun veldig opptatt av Bratz-dukkenes sko og en bitte liten babydokke. De måtte være med når hun skulle ut og se til kaninene og Bertha. Og selvfølgelig blei det mye lek med den gamle dukkevogna og Baby-borndukka.

Vi har hatt et eventyrlig fint vær her i nord og det satte bare prikken over i-en for samværet med familien. Det har blitt mye god mat, grilling, kos og prat rundt bordet, både inne i stua og ute på terrassen i sola.

Idag regner det, og det er helt greit. Det trenges for alt som gror. Huset er stille, gjestene er dratt og jeg nyter en kopp te i selskap med reiseradioen. Nå skal vi snart begynne å pakke i bilen og kjøre sørover til neste familiemøte i mitt barndomshjem. Det storgleder vi oss til. Da blir det fjelltur med mine søstre, sene kvelder med rødvin og latter, og koselig samvær med mamma. Hun har lovt å gjøre vevkjerring av meg, så vi for se om hun lykkes med det. :-)

Sommerlig hilsen fra Eva Annie

Forventning om en sommer

Jeg sitter her første feriedagen om morgenen og tenker på tida som ligger foran oss. Den deilige, solfylte sommeren med lyse netter, grilling, turer til fjells og i fjæra og samvær med venner og familie rundt bord med god mat og drikke. Det er sånn vi liker å se det for oss. Ingen sitter før ferien og ser for seg regntunge dager med tåka hengende langt nedover fjellene og sur og isnende nordavind i ukesvis i juli. Selvfølgelig ikke! Nordlendinger, især (også de tilflytta!) er evige optimister, eller er det bare meg? Vi er i alle fall optimistisk inn til det er kraftig motbevist. Når vi har bestilt tur til syden i et hattefokk... og poster frustrerte statuser på facebook med diverse tegn @xz!:/?!@ :-(!!! 

Men; dagen før St. Hans aften har vi ennå håpet i behold og drømmer om tropenetter her i nord, varme dager, bading og uendelig kos ute. Ikke for det, vi er alle takknemlig for den nydelige våren vi har hatt her nord med et eventyrlig vær og fantastiske temperaturer. Samtidig som det har vært flom og regnvær sørafor i ukesvis, stakkars.

Den nydelige våren merkes især på alle hagevekstene mine. Jeg har vel aldri før hatt roser som er i blomst 21. juni, men det har jeg faktisk opplevd i år. Fantastisk!

Foto: May-Linda.

Så uansett vær denne sommeren, så tror jeg at den blir fantastisk.

I dag er jeg faktisk ganske vemodig, selv om jeg er glad og aldeles fornøyd med tilværelsen for tida. Hvem er ikke det første feriedag?? :)

Det er første gang på 12 år at jeg ikke melker 90 geiter og følger dem opp i skogen på beite denne regnvåte morgenen. Jeg satt her i stad og kjente at noe ikke er som det pleier. Da er rutiner og gjøremål bra innebygd i kroppen, for jeg blei litt urolig her jeg satt og lurte på hva som manglet. Tror jeg må gå en tur med hundene seinere i dag samme ruta som jeg og de120 små og store geitene mine tok opp gjennom Tiskelia tidlig om morgenen i fjor og alle somrene før det.

Jeg må si at det er utrolig godt også å sitte her som alle andre ikke-bønder, å gjøre akkurat det jeg har lyst til denne sommermorgenen.

Denne sommeren har vi tenkt oss innom hjemplassen min, Gullesfjord, flere ganger. Mamma har lovt meg å lære bort sine vevekunnskaper til meg. Mattevev får vi låne av onkel Ludolf. Ellers blir det noen fjellturer til Moelvgammen, ut på Nakken, båttur til Forøya og alt vi ellers kan finne på. Det blir også turer til fjerne og nære venner og slektninger. Men vi skal ikke stresse og planlegge for mye. Sommeren skal nytes. Og best liker jeg de stille morgenene på trappa heime i barndomshjemmet i morgensola eller ute på verandaen, mens jeg lytter til alle de fine sommerlydene.

Sånne ting kan man ikke ta for gitt. For noen i min nære krets strever med alvorlig sykdom og kan ikke se for langt fram. Alle dagene blir dyrebare. Det gjelder å gripe dagen og leve den.

Foto: May-Linda

Idag skal vi i bryllup og bivåne at Inger-Helen og Bjørn Erik gir hverandre sitt ja. Det blir definitivt en fin start på sommeren. :)


Takk for at du kikker innom bloggen min. Det setter jeg pris på. Post gjerne en kommentar. Det hadde vært så koselig. :-)

Jeg ønsker dere alle en fin sommer, i sol og regn. Måtte noen av drømmene deres om den perfekte sommer gå i oppfyllelse. :)

Kom mai, du skjønne milde

Å våkne til vår

Av Jan E. Skagen

våknet tidlig morgen
hørte kvitter og fuglesang

også bekken hadde våknet
den gav sin egen klang

jeg lyttet hørte sus
av en bekk i våryr brus

nå vet jeg
den har kommet

det er vår

Dette blogginnlegget starter jeg med et vakkert dikt av Jan E. Skagen. Det passet så godt til mine tanker om mai. Denne fine tida der vi alle går og lengter og venter på at vinteren skal slippe taket. 

Her i dalen er det så utrolig stille. Lite støy fra trafikk. Derfor høres alle lydene fra naturen så utrolig godt. I lang tid har vi hørt orrhanen oppe i skogbrynet. Den har "orret" tidlig og seint, en intens lyd som skal lokke til seg orrhøna og jage bort rivalene. En velkommen lyd, nå nærmer våren seg. 

Når snøen tiner elv og bekkefar, starter en kakofoni av lyd og brusing fra vannet. Og fuglene kvitrer (så det var ei gru, som gutten skrev i skolestilen:). En vakker lyd, som et sangkor med mange solister. Og jeg tenker på at den bærer bud om at småfuglene har overlevd den kalde og snørike vinteren vi har hatt. Og det har vi også, innpakka i varmedress, skjerf, lue og votter.

Snøen og isen har gitt tapt. Og vi har virkelig fått god hjelp fra sola som har skint nesten uavbrutt helt siden påske. Noen overskyete dager og litt regn har det vært. Men ikke mye. Jeg vil heller ha sol enn regn, det innrømmer jeg gjerne. 

I april var jeg litt stor i kjeften, da jeg sa til min bedre halvdel at plenen vår HELT sikkert ville være tint til 17. mai. Nei, det hadde han ingen tru på. Tenk på kor mye sne vi har fått i vinter! Men jeg vet jo at det tiner utrolig fort når det setter i gang. Nå, nå. I dag er det nasjonaldagen og plenen er ikke snøfri. MEN; hagedammen (les: "myggoppdrettet" mitt) er tint fram, bak huset er det nesten ikke snø, og omtrent over halvparten av plenen er tint fram. Men altså, ikke helt snøfri.. ;)

Mai er jobbmåned nr. 1 for oss som har fag i avgangsklasser. (Nåja, det er det fra august til juni, når jeg tenker meg om.) Men i mai er det alvor og full fokus på siste innspurt med eksamener og standpunktkarakterer.

Det har vært et intenst stress de siste månedene, og det har bare vært å holde seg frisk og på bena for å komme i land med alt. Jeg er så utrolig heldig å ha aldeles nydelige elever i 10. klasse, som det har vært en glede å følge. Og det har vært et stort pluss, for å holde motet oppe og arbeidsgleden "i live".

Etter denne uka er jeg helt ajour, men ALDRI på forskudd med gjøremålene, og det er bare tre faglærerrapporter som skal skrives/finpusses og en bokmål-tentamen som skal lages til 8. kl.til neste fredag. (Og rettes etterpå). Men DA begynner jeg å se en ende på arbeidsåret. 

Vel, det gjenstår noen spes.ped.rapporter som skal skrives, samt at jeg høyst sannsynlig får elever opp i muntlig eksamen. Men jeg har senket skuldrene ørlite, i alle fall.

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg fikk tid til alt før. Da hadde vi et stort gårdsbruk som skulle taes vare på og som oftest avlastning i helgene.

Men alt gikk da også. Det er bare utrolig deilig å ha bedre tid nå. Jeg kjenner at jeg har mer overskudd, rett og slett.

 Denne dagen skal tilbringes ute, på tur og på verandaen. Vi er jo blitt lovt 20 grader her nord, så denne dagen skal nytes til fulle.

Jeg ønsker dere alle en strålende feiring av nasjonaldagen vår, enten den er til fjells, i syden, til vanns, etter vegen eller i idrettshaller rundt omkring i vårt vakre land.

Vennlig hilsen Eva Annie :)