Ingenting så galt at det ikke kan bli verre!

Ingenting så galt, at det ikke kan bli verre. Arthur Arntzen får sagt det, akkurat sånn som vi nordlendinger ofte ser virkeligheta.

Fredag cruisa vi nedover E6 med kurs for Harstad i vår, til da, ypperlige Audi A6, 1,9 Diesel. I godt humør, finklean pakka, Kvæfjordkaka og presanger medbrakt i bagasjerommet. 

Jeg hadde strikka meg til tommelen på mine egne Bonkos-votter, da vi runda Heggeli på Bardufoss. Da hørte vi en rar bråkelyd fra motoren og gubben som utbryter: Der fòr bilen til f.....!! Lyden økte til rabalder, fullt turtall på gassen, han slo av tenninga, tok ut bilnøkkelen og bilen kjørte videre som ingenting hadde skjedd! Null kontroll, med en ulyd av en annen verden. Vi fikk styrt bilen forsiktig inn på Statoilstasjonen, og vi styrta inn for å få verktøy så han fikk slått av strømmen.

"Vi" var vel sterkt sagt, jeg og yngstedattera sto mest sjokkert og så på. Ut av eksosrøret sto det svart røyk, dramatisk var det .. Hva skjer!! Heldigvis dukka det opp både en bilmekaniker og hans handy far og de gjorde et eller anna så bilen stoppa. Puh!

Det var ikke vits i verken å bainnes eller gaule, bil er bil. Og da skjer sånne ting, vanligvis på de mest uheldige tidspunkter...

Yngstedattera utbrøt plutselig: "Nå kommer UF i registreringsnummeret helt til sin rett!" "Nåh??" "Jo, Ulykkelig fare eller som venninna mi foreslo om Audien: Ubrukelig f.....skap." Måtte jo humre midt i elendigheta og kom med min: "Uflaks eller ka med UlykkesFugl?"

Litt galgenhumor må en ha. :)

Men det var jo ganske mye flaks, likevel. Tenk hvis det hadde skjedd midt oppå Gratangsfjellet eller på ei øde strekning langt hunden-i-vold. Her var hjelpa nært, midt i sentrum.

For å gjøre ei lang historie kort, så brukte vi leiebil til Harstad. Vi hadde valget mellom en Passat og en Audi; vi valgte Passaten.. Og det er uansett riktig merke for meg, Volkswagen. Det er biler man kan stole på. (Og der er det like mange meninger som det er folk på jorda;)

Vi fikk en kjempehyggelig tur til Harstad i bursdagsselskap til min mor. Et par timer forsinka, riktignok. Fantastisk trivelig å møte alle sammen til noen flirfulle, høylydte timer i Trondenes Historiske Senter med taler, skåling, eting,  krangling over noen vriene quiz-spørsmål, herlig bildekavalkade over mammas lange liv og skravling og latter i lag.

Mamma med sine seks unger.

Søstrene Snuse; Sissel, Eva og Gerd-Marit.

Da vi skulle hjemover igjen, kommer jeg tilbake til det omskrevne ordtaket hans Artur: Ikke så galt at det ikke kan bli verre. Nå har været holdt seg stabilt i månedsvis. Men den ene turen vi skulle over fjellovergangene på Øse, Fossbakken, Gratangen og Bjerkvik, ja da måtte det bare blåse "litt". Storm, med orkan i vindkastene. Ja, det er bare oppskriftsmessig. 

Vi forlot Harstad i 5-tida på ettermiddagen og kjørte omtrent rett inn i uværet. Det jaga etter oss, og i Bjerkvik var det bare å stålsette seg for fjellene som venta. Her var det bare å kneppe hendern og be til Vårherre. Flere plasser måtte vi stå helt stille på veien, for alt var helt hvitt av snyfokket.

Vi kom oss velberga hjem til gården, sliten, men glad for at alt tross alt gikk bra.

Ingenting så galt, at det ikke er godt for noe. Nå får vi oss forhåpentligvis ny bil. :)

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år! Måtte alle få en drøm som går i oppfyllelse. :-)

Eva Annie :)