Skammens ansikt

God kveld i stua! Alt jeg ser, hører og observerer kan få meg til å fundere for meg selv. Og da ender det med at jeg får lyst til å formidle det videre.


Jeg hadde satt tv-en på opptak (Er det ikke vidunderlig med teknologi?), etter litt knoting med fjernkontrollen og full-fart-instruksjon fra dattera mi. 


Det var programmet Vendepunkt på nrk1 som jeg hadde lyst å se, en dag jeg hadde tid til det.
Programmet tok for seg Alta-Kautokeino-vassdraget skjebne i 79/80. Bakgrunnen var folkeaksjonen mot utbyggingen. Samer og nordmenn satt side om side i Stilla og protesterte mot regjeringens vedtak om kraftutbygging. Dette fikk voldsomt mye oppmerksomhet i inn- og utland, ikke minst pga. Sverre Kjellsbergs deltakelse i Melodi Grand Prix med Sami Ædnani Haag i 1980. Alle kan joiken som Mattis Hætta joiket,  med hele Europa som tilhørere.
Demonstrantene tapte i Alta-saken, men samesaken vant de.


Mine søsken og jeg, oppvokst i Kvæfjord, men med ei mor som kom fra Nordreisa, visste ikke at vi hadde sameblod i årene. Vår mor fortalte det etter hvert og det kom opp akkurat i den tida da Altasaken var som mest brennhet i media. Vi syntes jo det var kjempekult, tenk vi er samer, egentlig!
Jeg har alltid likt friluftsliv, trivdes godt ute ved et bål. Og så har jeg alltid fått høre at jeg har irriterende god tid og tar livet med ro. No stress. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen. Det er selvfølgelig en stereotyp oppfatning av samer som man ikke skal ta så høytidelig. Men jeg har absolutt sans for eldre samers forhold til tid og avstand, f.eks. at et bestemt sted ligger to eller tre kaffekok i ei bestemt retning.


Jeg har faktisk følt meg såpass beslektet med mitt samiske blodsbånd at jeg meldte meg inn i samemanntallet for en god del år siden. Morsomt var det å oppdage at broren min og hans sønn hadde gjort det samme, uavhengig av hverandre.
Hvorfor overskriften "Skammens ansikt"? Det burde vel stått at skammens ansikt er heslig. Hvem sitt ansikt, samenes eller den norske statens, se det kan diskuteres. 


Hvorfor var vi nesten voksne før vi fikk vite om vår samiske identitet, og med beskjed om at dette måtte vi ikke snakke høyt om? Det var pga. av skammen de eldre følte. Og en heslig konsekvens av et drøyt århundre med  uforsonlig og brutal fornorskning. Brutal, fordi den gikk ut over de svakeste i samfunnet; de samiske barna som blei sendt til internatskole i 6-7 årsalderen, til en skole der det kun var lov å snakke norsk.
Vi etterkommere av samer har mistet vår samiske identitet. Språket, skikkene og kulturen.


Derfor føler jeg så stor glede over sametinget og den rike samiske kulturen som blomstrer overalt i samfunnet. Det er et vakkert folk med stor styrke. Det er fredelig, ikkevoldelig folkeslag. Det var vel derfor de norske myndighetene tenkte at samene var en svak og utdøende rase.

Under Alta-aksjonen dro det noen samekvinner til Stortinget for å snakke med Gro Harlem Brundtland.

Jeg lar dette bildet stå som symbol for alle sterke samekvinner gjennom alle tider. Skammens ansikt? Nei, det er et stolt ansikt. 

En mamma.

Fortsatt god fredagskveld, venner!

Eva Annie :D

Prosjekt Grågåsa / kampen mot etterveksten

Grågåsa er flott, og det er mye lyd i ho også!

Da jeg bikket 50, bestemte jeg meg for å slutte å kjempe mot naturlige forandringer. Nærmere bestemt hårfarga. Det er uungåelig at håret gråner etter som årene går. Hvis man ikke er av de få % i befolkningen som har sin naturlige hårfarge uforandret gjennom hele livet, da.


Mamma sa at naturlig skjønnhet er det vakreste som fins. Nåja, vi tenåringssøstre var nå ikke udelt enige i det, vi ville gjerne ha noen forbedringer av utseendet vårt, falskt eller ikke. Sånn er det vel fremdeles. De unge farger i alle fall håret enda de ikke har et eneste grått hår.
Og det er jo ingen tvil om at en hel bransje er sjeleglad for det, både frisører og de som produserer hårpleieprodukter.


Min mamma har ei nydelig hårfarge. Hun er blitt gradvis gråere gjennom årenes løp og nå har hun helt hvitt hår.
Sånn farge vil jeg også ha, men det går sakte. Nå er det grått på sidene og en mer ubestemmelig gråbrun farge på resten. Rett som det er når jeg ser meg i speilet, vil jeg løpe rett til frisøren og få farga alt i en og samme naturlige, glansfulle, fantastiske look (lover reklamen..).
Men jeg har klart å holde meg til nå. Før kunne jeg av og til høre: Å, du ser ti år yngre ut med den nye hårfargen. 
Jeg har ikke lengre behov for å se ti år yngre ut. Ikke skal jeg ut på sjekker`n heller. Jeg er bare såre fornøyd med å se ut som jeg gjør. Og en god klipp har alt å si, sier de som har vett på det.


Jeg hadde ikke brydd meg om å blogge om noe så trivielt, hvis jeg ikke fikk et lite input om dette i går. Med på programmet "Trude" på Nrk1 var Ingrid Bjørnov, ei dame jeg har veldig sans for, og hun hadde slutta å farge håret sitt. Husker dere henne fra "Dollie de Luxe" i MGP og "Which witch"? Ingrid er vittig, bunn ærlig, snakker fort og spiller veldig bra piano. Har hørt mye på henne på radioen i "Herreavdelingen" med Finn Bjelke. Hun hadde ikke sett sin naturlige hårfarge siden slutten på 70-tallet. Hun kalte det prosjekt grågåsa, og mente at nå måtte vi damer slutte å plage etterveksten :) 


Hun mente forresten at vi jenter må slutte å fortelle hele tida hva vi ikke kan. Gjør mannfolkene det? Nei, tvert i mot! De er derimot VELDIG flinke til å fortelle hva de kan, hele tiden, uten blygsel og falsk beskjedenhet. 


Ja, ja, vi må alle få gjøre som vi føler for. No pressure. Men det skulle vært artig å vite hva hårbransjen hadde funnet på, hvis dette ble en trend?

Fortsatt trivelig torsdag ettermiddag! 

Nybakte serinakaker og kokosmakroner skal vi kose oss med nå. Nam, nam.. ;)

Eva Annie :D

Fridag, med litt gårdssysler.

Siste dag i november og omtrent barmark. Vi er noen som etterlyser sne, mens andre fryder seg over snø- og isfrie bilvinduer og bare veier. Jeg vil ha vinter, når det er vinter. I hvert fall IKKE regn.

Friagen begynte rolig med fjøsstell og besøk av hovslager til hestene våre. Hovslageren er islending, har vokst opp med hester og hadde masse nyttige tips å komme med.


Vi har bestemt oss for at vi skal begynne å jobbe mer systematisk med de tre unghestene våre, så de får god hesteoppdragelse og blir enda greiere å holde på med. Så får vi se hvor flink hestehandlerne er.. Må vel lese på nytt bøkene om natural horsemanship og ringe noen av de erfarne hestevennene vår for råd og tips.

 Benjamin får skjært hovene sine ute, snille gamlingen vår. <3

Fenja venter på tur, mens yngstesønnen hennes (i skjul) får sine hover skjært.

Litt seinere i ettermiddag skal vi ha ei langøkt i fjøset med litt opprydding, rengjøring osv.


På en tur til Nesset i går kveld la jeg merke til hvor fint Coop-en hadde pynta med lysgirlandere rundt hele bygget. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å pynte inngangen til fjøset som jeg gjør hver advent. Så idag har jeg strevd med å henge lysgirlanderen opp. Det er litt av en jobb å vagle seg øverst i ei gardintrapp og strekke seg så man nesten når spikrene de enkelte lysene skal henges opp på. Puh! Men fint ble det. Koselig med ekstra lys på gårdsplassen i mørketida.
Nå er det innekos med litt baking; serinakaker er planen. Tro om man har mandler i huset? Vel, det kommer en dag i morgen. Det er leeeenge igjen til jul. :-)

Gammelmonsen er ekspert på å ta livet med ro. 

Når jeg blogger eller retter prøver, kommer han med en gang. ;)

Trivelig ettermiddag ønskes dere, bloggvenner! Hilsen Eva Annie

Advent i mitt liv.

Advent og jul har alltid vært ei spesiell høytid for meg, helt siden jeg var liten.

Forventningen man hadde som barn kan ikke sammenlignes med det man opplever som godt voksen. 

Hvem husker ikke undringa over adventskalenderens hemmeligheter, eller julekalenderen på nrk; Skomaker Andersen bl.a. Og ikke å forglemme de gode førjulsdagene med mammas bakst, prøvesmaking og litt sniking i kakebokser.. Smultringer, mørlefse, serinakaker med mandelstrø på. '

Da hadde mødrene tid til å bake og sy. Jeg minnes tre vrange søstre som skulle prøve nye julekjoler mamma sydde på, i rødt skotskrutet ullstoff med hvite armer og sikkert noe sløyfeopplegg foran i halsen. Særlig takknemlig var vi ikke, selv om nabokjerringene bedyret at vi var såå fine. Jeg husker ennå kjolen. Fin følte vi oss nok, men klødde gjorde den, om jeg husker rett.

Nå bestiller datteren min julekjolen på nett, motehuset.no.

Akk, ja. Det er vel bare en fordel at jeg ikke velger kjole for henne.

Jeg har hatt en spesiell adventsskikk de siste ti årene som jeg er blitt mer og mer glad i. Jeg skriver i noe som heter Julens minnebok, illustrert av Mona Lærum og utgitt av Rødskog Art a.s. Her skriver jeg for hvert år hva jeg gjør hver dag i desember, ikke mer en en linje for hver dato. Jeg skriver ellers om været, gjester, maten, gaver, julekort, juleoppskrifter, huskeliste til neste år, minner fra året som gikk. I tillegg kan jeg lime inn bilder tatt  jula det året.

Det er utrolig hyggelig å lese flere år tilbake og se hva vi har gjort, hvor vi har vært osv. Detaljer som man ikke husker fra det ene året til det andre. Jeg tenker dette kan bli en fin minnebok for mine barn om noen år.

1. søndag i advent. I år kom den som "julenissen på kjerringa", som yngste søster mi sa det. Jeg bakte pepperkaker, nøttekaker m.m. dagen før, lette fram eska fra loftet med adventsstaken, den nydelige, røde adventsstjerna jeg kjøpte i fjor (japansk design med broderi), og diverse nisser som IKKE skal få komme fram enda. Og hva hadde jeg glemt å kjøpe? Lilla stearinlys, selvfølgelig.. Det blei mange telys rundt omkring, i stedet. Men det var koselig det også.

Jeg tar med noen strofer fra Trygve Hoff til slutt, Kjærlighetsvise i Mørketid.

Førr alle oss som bor her e det nåkka som e vektig -

at det vi driv og kjempe førr som vanlig folk e rektig.

at vi kan bygg og være trygg om mørkemaktan rår,

førrdi vi slåss og kjenne oss litt sterkar år førr år -

og vi to ska gå i motvind imot nattsvart mørketi',

men æ ekje redd førr mørke når du hoille handa mi.

Ha en fin 1. søndag i advent! 

Vennlig hilsen fra Eva Annie