Her er hennes beretning:
"Pappa (Johannes Kristian Karlsen) fikk brevet fra myndighetene at familien måtte evakuere. Vi fikk lov til å ta med oss ca. 15 kilo. Jeg kan ennå se for meg faren min som sitter på stolen. "Nei, dette går eg ikke med på!" utbrøt han. Han var en fattig odelsbonde og fiskar. Nå, ikke så fattig etter datidens forhold.
Vi gikk i angst. En påle ved huset viste at tyskerne skulle legge minefeltet på jorda nedenfor. (De bodde rett på øversida av bakeriet i Sørkjosen). Vi regna med at huset var brent og jorda minelagt når vi kom tilbake. Mange hus i Sørkjosen var allerede satt i brann i Sørkjosen.
Denne høsten var det lite sne, det var godt vær. Jeg var 11 år, fylte 12 over nyttår i -45.
Tyskerne kom og henta de tre kyrne våre. Det var tre unge, nedbøyde tyske gutter. Kunne ikke være en hyggelig jobb de ble satt til å utføre. Kyrne het Stjerna, Flekkros og Litago. Stemor mi, Sofie, gråt. Jeg hadde omtrent aldri sett henne gråte, hun var en veldig sterk person. Hun hadde selv avlet opp Flekkros. Fjøset og dyra var ekstremt viktige for husmødrene på den tida. Det var arbeidet og ansvaret deres, mens mennene var borte på arbeid eller på havet.
Vi gjemte unna noen sauer vi skulle slakte og salte ned til turen sørover. Pappa sa at vi måtte be til Gud om at de måtte få laus skøyta til han Valdemar, sånn at alle fikk plass. Jeg gikk i fjøsgangen for å be, og da fòr sauene ut. Vi hadde at strev for å få fatt i sauene igjen, og jeg fikk selvsagt skjenn. Be måtte jeg da kunne gjøre andre steder?!
Tyskerne hadde laget en slakteplass på ei blomstereng, og ei grøft der alt dyreblodet skulle renne nedi. Det var fælt.
Folk blei jaga fra hus og hjem. Revet opp, store som små. Stesøstra mi hadde 6 småunger, de reiste til Oslo til mannens søster.
Løshundene samlet seg hos oss, veldig magre og utsulta. De kom til de husene der det ennå var folk. Noen få familier var igjen, folk hadde forlatt. Sørkjosen var som en spøkelsesbygd. Ryktene gikk om at tyskerne senket de evakuertes båter, særlig på Vestfjorden. Ingen visste jo noe, derfor dukka disse ryktene opp.
Det var ei rar stemning. Onkel Elias og pappa var ikke så godt forlikt. Hadde ikke vært det i noen år, jeg vet ikke hvorfor. Men han kom og de tok omkring hverandre og ba om forlatelse. Kanskje de ikke regna med å se hverandre igjen.
Lokalbåten Torghatten henta oss i Sørkjosen. Håkon, Edith og babyen Irene kom fra Reisadalen. Edith hadde sydd en babypose av et pledd til Irene. Ungene gikk i spenning og var oppspilt, og de voksne skjente på oss. Jeg hadde fått nye klær, blant annet en jakke med pelskrage. Folk hadde kommet og tatt farvel.
Det var ei tørr hule i fjellet, dit bar vi rokken og andre ting vi trengte når vi vendte tilbake. Pappa pakka inn Bibelen og den finske postillen; han forsto å lese og snakke finsk. Postillen hadde norsk på ei side og finsk på den andre. Og han pakka ned andre kristelige bøker han hadde. Det var det mest dyrebare han eide, det pakka han inn i oljehyret sitt og bar dem opp i hula.
Pappa hadde det nok ikke godt. Alle barna hans var født i huset han hadde bygd. Han blei jaga fra huset, eiendommen sin, jorda si.
Da vi kom ombord i Torghatten, var det overfylt med folk. De fikk ikke laus skøyta hans Valdemar og det var nok like så godt. Hvem vet hvor sjødyktig den hadde vært. Det var mange kjentfolk. Vi lå i lasterommet om natta, tror jeg. De hadde kokt kjøttsuppe. Det var uvant med så mye kjøtt i suppa, men alle hadde jo tatt med seg noe hver. Jeg husker at vi ungene satt på noen sekker i lasterommet og åt suppe. Det var blant annet en som seinere blei gift med en av Fjellheim-jentene. Han het Gutte.
De voksne var dystre. Det var ikke så rart. De hadde forlatt hus og hjem, de visste ikke noe om framtida, hvor de skulle, og når de ville få komme hjem igjen.
Jeg husker ikke så mye fra selve båtturen.
Vi stoppa i Harstad. Der blei vi henta med en lastebil til Sjøvollen ungdomshus. Men bestemor Kristine blei ikke med, hun blei igjen i båten. Hun var sengeliggende og nærmest døv.
Jeg fikk for første gang se et plantefelt ved ungdomshuset. Det var en mørk og dyster granskog, helt forskjellig fra skogen i Nordreisa.
Vi venta på at bestemor skulle komme. Det skjedde noe tragisk. De gamle og syke dro videre med båten. Bestemor Kristine endte opp på Hadeland. Hun var døv, og delvis stum, blei brutalt skilt fra resten av familien sin. Bestemor var et troende menneske, så hun satte nok sin lit til Gud Fader. Men tenk så skremmende det måtte ha vært å bli fraktet vekk som en pakke. Datteren Sigrid som jobbet i Oslo da, fant ut hvor bestemor var havnet og tok jobb på sykehjemmet der hun var.
Synnøve og Ludolf ,- han hadde vært og hentet henne i Reisa -, de skulle gifte seg den vinteren. De hadde fått tak i ei tom stue, Laurastua i Lamhagan i Kvæfjord. Jeg, Sofia, pappa, Reidun, Margit, Alfhild, Helle, Roald, Arne, og kanskje Sylvia blei transportert dit. Vi var kanskje ni mennesker i den stua. Flyktninger med sengeklær og pjaltene våre. Det var mørkt og kaldt, ei trasig stemning. Så kom naboen, fyrte i ovnen, henta ei parafinlampe og ei spann med melk. Da blei stemninga lettere, og ungdommene flirte og skøya litt.
Helle og jeg gikk på skolen den vinteren, vi fikk nye venner og stortrivdes. Jeg blei kjent med ei evakueringsjente fra Narvik som het Diddi. Vi blei bestevenninner. Klaudia og hennes familie fra Kjelleren var også der. Hun skarra veldig på r-ene slik reisaværinger gjør. Læreren ba henne lese et dikt høyt i klassen. Klaudia var veldig god til å lese og hadde en klar stemme. Hun sto og leste dette:
"Å litlefuglen satte på kirkespong, Gud råde.
Han sang så fager en aftensang.
Herre Gud gi oss din nåde."
Læreren lot henne lese alle versene. Hun leste veldig godt.
Ungdommene hadde det veldig artig hele vinteren. De fant seg kjærester. Nilsemann og jeg var kjærester, som barn kan være i den alderen. Helle hadde Lillemor. Alfhild, min nåværende nabo, var veldig begeistret for Helle. Han var så morsom og kvikk, omtrent som vår Knut (min bror). De brevvekslet i noen år etter krigen.
De voksne savnet nok fjøs og hverdagsliv i eget hjem, men vi barn tilpasset oss fort.
Da freden kom 8. mai, knepte læreren hendene, ba Fader Vår og tårene rant ned de gamle kinnene hans. Han heiste det norske flagget for første gang på over fem år og han gråt. Radioene blei henta ned fra loftet på menighetshuset, der de hadde ligget siden de blei beslaglagt. Vi flyktningene retta ryggen; vi var fri! Ungdommene flirte og skøya, de gamle var glade. Alle var glade. Gleden var ubeskrivelig. Jeg og Diddi gikk ned til sjøen, alt var så lett. Bølgene slo liksom så glad og lett mot stranda. Landskapet var på en måte fri.
Bjørka utfor skolen hadde vært min utsikt fra skolepulten hele vinteren. Den hadde virka så ribba, så forsvarsløs, jorda hennes var tatt av ei fremmed makt. Nå begynte den å grønnes, var fri og sto der som en glad liten unge.
Bøndene kjørte ut gjødsel, og den lukta har jeg siden alltid forbundet med våren det blei fred.
Vi dro tilbake til Sørkjosen så snart det gikk an. Det var så pass tidlig at vi fikk satt poteter før St. Hans. Pappa kjøpte ei ku. Skøyta "Hortensia" gikk nordover med oss. Det første vi gjorde da vi kom hjem, var å springe rundt til naboene for å se hvem som var kommet tilbake. Huset sto, men fjøsen var brent. Den var gammel uansett, så vi bygde en ny. Møbler, blant annet pinnestolene var knust og brukt til ved og restene lå i vedskjulet. Kjelleren var fylt med søppel. Tyskerne hadde bodd i huset. Før huset kunne brukes vaska de det ene soverommet. De brukte en hel dag, kvinner og menn. Så fikk vi lagt oss, alle på det reine rommet.
Margit var blitt igjen i Kvæfjord, hun fikk tjeneste i et hus der. Det samme med Alfhild.
Det viktigste den sommeren for oss unger var å treffe barndomsvennene våre igjen. Det var ikke minelagt på jordet nedenfor huset vårt. Men et stykke oppfør huset var det et inngjerdet område. På en staur hang det en støvel og på et skilt sto det Achtung. Vi unger fantaserte om at en tysk soldat hadde dødd der og at det var hans støvel som hang der. Den sommeren hadde ei ku klart å komme seg inn i gjerdet og blitt drept av ei mine.
En tragisk hendelse skjedde i fjæra med en av guttene i nabolaget. Han fingra med et skytelegeme de fant, den gikk av og han omkom.
Bestemor kom hjem etter krigens slutt og levde et par år etter det.
I Lyngen var det ikke brent. Tyskerne stoppet før de kom så langt. Det var verst i Finnmark. Der sto bare kirka igjen, enkelte steder.
Dette er minner jeg har som går 70 år tilbake i tid."
Dette var mammas fortelling om evakueringa. Til ettertanke for oss som bare har levd i fredstid.
God advent fra Eva Annie-
1 kommentar:
Jeg ble rørt av å lese historien til mammaen din! Tusen takk 🙏 Mvh Miranda
Legg inn en kommentar