Påske er jo synonymt med snø, ski, skuter, sol, appelsin og kvikklunsj for oss nordmenn.
Snø har vi i alle fall nok av. Det har lavet ned ustoppelig i mengder i ukesvis nå. Men vi har også sett glimt av sola denne påska. Men det har kun vært småvisitter, for å si det sånn. Jeg har benytta tida til turer med hundene og strikking til en ny verdensborger. Koselige sysler, begge deler. Jeg har ikke så store krav. Får jeg god mat og drikke i tillegg, er jeg såre fornøyd med tilværelsen, uansett om det er snø eller sol. Bare det ikke regner, så....
Men det er en ting jeg må ha i påsken, og det er å se familien, enten svigerfamilien i Kåfjord eller min egen hjemme i Kvæfjord. Det er et behov og et savn som blir mer påtrengende ettersom dagene går. I år trodde jeg kanskje vi skulle få besøkt begge familiene, men sånn gikk det ikke. Vi vurderte også om vi skulle tørre å kjøre til Kåfjord pga. den ekstreme skredfaren. Veien var blitt stengt, men var tatt opp den dagen vi tenkte vi skulle dra. Uansett, vi kom oss i vei og passerte under flågene uten at noe dramatisk skjedde.
Kåfjord er som alltid som å komme hjem. Fjellene ligger der som før og gjestfriheten og gjensynsgleden med svigerfamilien er alltid like varm og inkluderende.
Inn i mellom kos og måltider fant jeg ut at vi skulle ta oss en tur ut i snøbygene, bikkjene og jeg. Det var ingen vind, mild temperatur og billioner av snøfnugg som dalte ned over den stille bygda. Vi traska opp gjennom bygda, stoppa og tok noen bilder.
Blant annet av min første arbeidsplass som lærer; Skattvoll skole.
Jeg hadde tenkt å gå helt til kraftstasjonen, men fant ut at det blei litt langt.
Så jeg bestemte meg for at vi kunne jo gå etter skuterløypa tilbake til Skattvoll, gjennom skogen. Hundene var som vanlig hoppende glad over muligheten til å lukte på nye, interessante spor, utenom veien. Det var som å rusle i et eventyrlandskap, i snedekket skog, se på kryssende reve- og harespor, og lytte til fjerne skutere på tur hjem og traktorer som ryddet sne. Jeg kjente meg godt igjen og gikk og mimret om mang en skitur med hunder og pulk, og ungene mine, stavrende på egne ski eller sittende på akebrett etter akkurat denne skuterløypa. Jeg kjente hver sving og dump og gleda meg bare til å komme enda lengre nedover elva.
Så blei jeg oppmerksom på en høy lyd et stykke unna. Det var en blanding av brøl og raut. Samtidig hørte jeg en traktor og tenkte kanskje det var den som laga den rare lyden. Jeg fortsatte å gå selv om begge hundene stoppa opp og lytta. Heldigvis bjeffa de ikke, slik de vanligvis gjør bare et gresstrå rører seg. Da begynte jeg og tenke på elg. Kunne det være en elg som laga den lyden? Jeg visste jo at svigermor hadde elg i hagen, rett som det var, gjennom hele vinteren. Og de holdt selvfølgelig til i skogen mot elva når de ikke knaska løs på de lekre prydbuskene hennes! Huff, skulle jeg snu? Rautinga kom nærmere og nærmere, og jeg tenkte at det måtte være en elg. Men hvorfor i all verden skulle den raute slik midt på lyse dagen??
Elgekspert er jeg ikke, men pysete det er jeg! Jeg snudde og la til flekkings tilbake, samme vei som jeg kom. Med hjertet i halsen og blodsmak i kjeften og to forundra hunder som plutselig fikk løpe i full fart.
Jeg tok meg ikke tid til å stoppe og lytte, men hørte hele tida elgen i bakgrunnen, brølende bak trærne. Til slutt så jeg Røde Kors-brakka og fant ut at det var en snarvei mot tryggheta. Det lå et stort jorde mellom oss og brakka, men jeg tenkte at nå kunne vi sikkert ta det litt roligere. Vi peste oss halvveis over jordet, da jeg hørte rauting rett bak rekka av busker bakom oss. Himmel! Forfølger den oss? Gjett om jeg fikk farta opp og sprang i full fart mot veien. Jeg følte meg passelig fjottete der jeg gikk heimover, skjelven i knærne. Kanskje det ikke var en elg engang?
Vel innomhus hos svigersan fortalte de at de hadde hørt elgen raute. Det var visst ei elgku med en fjorårskalv. Muligens hadde de kommet bort fra hverandre mens de beita i skogen. Jeg var i alle fall sjeleglad jeg hadde snudd i tide. Det er ingen skam å snu, heter det jo i fjellvettreglene. Jeg hadde i alle fall fått nok dramatikk for ei stund framover.
Da vi bodde i Birtavarre på 90-tallet så hørte eller så vi aldri elg. Og jeg og ungene var støtt og gikk tur i skogen, både sommer og vinter. Så noe har vel skjedd med elgstammen. Har hørt at det ikke er elgvald fra Skattvoll og oppover dalen. Det er vel ikke rart at elgen har samla seg på den tryggeste plassen i dalen. :)
Bilde hentet fra internett.
Elgen er jo et utrolig vakkert og staselig dyr, skogens konge, men jeg foretrekker å ikke ha nærkontakt med den.
Det var nydelig pinnekjøtt til middag, så jeg la fort den skremmende elgopplevelsen bak meg. Gule påskekyllinger står jo for nytt liv, og i vår familie er vi så heldig at vi har fått en nyfødt baby å kose med og snuse på. Det blei ei fin avslutning på påskeferien likevel.
Nå skinner sola på verandaen og jeg ser konturene av utepeisen under all snøen. Om en måned er vi snart i mai og da er det ikke lenge til vi kan begynne å rake plenen. ;)
Vennlig hilsen Eva Annie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar