Savn

Jul er tida for forventning og glede, samvær med dem man er glad i, og gode kulinariske opplevelser i matveien.

For mange går det noen molltoner av savn gjennom hele denne tida, der alt skal være så hyggelig og lystbetont. Kanskje kontrasten til den opprømte, "alt-er-så-perfekt"- stemninga gjør disse følelsene enda mer tydelige.


Spesielt tap av en kjær og dyrebar person som har gått bort, merkes særlig mye i juletida. Dette blir ekstra merkbart hvis dødsfallet skjedde nær jul. I år er det nok mange som kjenner på sorgen og savnet etter den nasjonale tragedien som skjedde i sommer. Man kan ikke helt forstå dybden av dette, om man ikke har opplevd det selv.

Men man kan også føle sterkt savn etter personer som er i levende live, men som man ikke har hos seg eller får besøkt denne julen, av ulike, naturlige årsaker.


Det er også et vemodig savn som kan gnage midt i den hyggelige, glitrende romjula. 


Derfor er utskjelte facebook eller andre sosiale medier en sånn nødvendig og skjør tråd av kontakt via kommentarer og bilder, som deles velvillig mellom venner og familie. Og takk og pris for telefonen, og den enda mer moderne skypen, som forbinder mennesker med hverandre. 


Men det er den nære en-til-en kontakten i samme rom, som jeg setter mest pris på.


Jeg er så heldig å ha en STOR familie som elsker å treffes, selv om der er sjelden. Det er høylydt latter, skravling og glede, og mye jåss! Så beundres den yngre garde, som har vokst sååå mye siden sist, og de har minst like stor glede av samværet og å knytte bånd med søskenbarn, tremenninger, tanter og onkler og besteforeldre som de voksne har. Vi er så heldige som er venner og vel forlikt, alle sammen, både søsken, svigersøsken, foreldre og hele gjengen. Det er ikke alle som har det sånn. Jeg er veldig takknemlig for at vi klarer å ta vare på hverandre og være en hel familie.

Fortsatt gledelig romjul, alle sammen!

Klem fra Eva Annie.

Vi venter fortsatt...

Vi venter på at noe skal skje i fjøset. Det er tid for kjeing snart, selv om første termin ikke er før om noen dager. Det er alltid ei utrolig spennende tid, selv om vi har opplevd det mange ganger tidligere. Fødsler blir aldri rutine. Mye kan skje, selv om det er mest normale, ukompliserte fødsler blant geitene.

Dette bildet er tatt for to år siden i romjula.

Vi, eller min bedre halvdel for det meste, tar i mot ca. 150 kje i løpet av et par måneder. Det er mye som må passes på, natt og dag. Mye er rent papirarbeid. Det skal registreres kjønn på avkommet, antall og nummer på geitemor. Man skulle tro det var en enkel sak, men når flere kjeer på samme tid kan det bli et sant kaos i geitegardet. Særlig siden geitene kan få både tvillinger, trillinger og en sjelden gang firlinger. Mødrene stjeler også fra hverandre, så man må virkelig følge nøye med. 

Vi ser fram til det arbeidet nå, men vi vet at det blir et slit i den mest hektiske perioden.

Men det er noe med livets under i en fødsel. Selv om vi har omtrent 100 ventende mødre i fjøset, er det stort å være vitne til at nytt liv kommer til verden. 

Geiter, kyllinger, marsvinunger, kaninunger og føll har sett dagens lys her på gården. Og det er like fascinerende hver gang. 

Noen små trenger litt ekstra starthjelp. Disse hadde falt ut av rugekassa og ble flyttet til badet for en kort periode.

Det mest spennende er når det blir født føll på gården. Hester er noen utrolige dyr, vakre og kloke skapninger.

Dette er Gladur, av rasen islandshest, som kom ei forsommernatt, født ute i det fri. 

Nå kan vi ikke annet enn å fortsette å vente noen dager til. Geita går drektig 5 måneder, +/- fem dager. Og det er med dyr som mennesker; nøyaktig nedkomstdato kan man ikke bestemme. Ungene kommer når de er ferdig. :-)

Ha en fortsatt fin dag! Ønskes deg av Eva Annie

Sultne munner og løse fugler i juletida.

Fortsatt god romjul til alle!

Livet går sakte disse dagene, behagelig sakte. Det er bare fokus på det aller nødvendigste arbeidet, og mest av alt å få kos ut av hvert minutt her heime. For oss er det dyrestell og matlaging, og selvfølgelig å holde varme i ovnen. Ellers fordeles tiden mellom bøker, måltider, en og annen film, litt julemusikk og bare å nyte hverandres selskap.


Juleværet har i år ført til noen utfordringer. Det er ikke enkelt å "stiltre" seg over en glatt gårdsplass når det kommer ei sterk vindrosse. Det er stormene "Cato" og "Dagmar" som herjer hele kysten denne jula. Og julemiddagen i Harstad var det bare å utsette til en annen gang. Ingen vits å utfordre naturkreftene med den mer eller mindre trofaste (burde eg. stå upålitelige) Audien vår.


Overskrifta er sultne munner, og sulten er vel det vi minst av alt er disse dagene. Sein julefrokost med egg og kakao, og selvfølgelig ribberull og julesylte med majones. Så momser vi videre på julemarsipan, konfekt, mandariner, drikker gløgg med mere.. Etter noen timer må vi lage middag, ikke fordi vi er så sultne, men fordi klokka sier at det er middagstid. Vi har fråtset i ribbe, pinnekjøtt og lutefisk. Vi er ikke mye sultne, for å si det sånn.

Jeg tenkte mer på et par forhutlede skjærer, eller sjur som vi sier her, som holder til på gården vår. Tror det var et par ungsjurer som lette etter mat i uværet i morges. Først regnet det i dag, så sluddet det, før vår herre bestemte seg for at det skulle sne litt. (Thank goodness!)

Jeg kastet ut brødbiter og fylte på med frø a là villfuglblanding på fuglebrettet, så det ble litt til småfuglene også. De forsynte seg godt alle sammen, mens de skottet skeptisk opp på meg som fulgte dem nysgjerrig fra vinduet. Fikk litt bedre samvittighet i forhold til vårt matgilde (og stadig voksende livrem) innendørs.

Men jeg tenkte også litt på andre såkalte "løse fugler" i disse tider. Da vi var i glitrende førjulsoslo i starten av desember, passerte vi flere ganger en lyspyntet overgang/bru mellom Oslo S og kvartalet der Radisson Blu Plaza lå. Og der satt eller sto det flere tiggere med kopper foran seg, både norsk- og mer etnisk utseende personer. Jeg så ikke noen som gav dem noe da jeg passerte stedet. Det var hustrig og kaldt, og mange av dem ikke var ikke spesielt godt kledd. Vi passerte flere ganger og de sto der fortsatt. Ei ung jente som satt på brua, var imidlertid kledd i en blå varmedress. Hun stirret rett foran seg og så ikke ut til å bry seg om dem som gikk forbi. Jeg tenkte veldig over dette da vi var der nede og tenker fortsatt på de menneskene. Hvem er de? Hvordan er det å stå der time etter time, mens alle bare går forbi? Hvor er de nå i denne feite juletida? Bor de ute? Hvordan har de havnet der på gata som tiggere? Vi ser tiggere, men det er jo mennesker med ei historie. Jeg hadde så lyst til å spørre dem hva som gikk galt, men gjorde selvfølgelig ikke det.


Hvordan hadde det vært å iføre seg en varmedress og stille seg med en kopp foran seg og se at folk unngikk blikkontakt med deg og bare gikk rett forbi, som om du var usynlig? Kanskje man hadde fått en ubehagelig aha-opplevelse som fortalte litt om hva det gjør med menneskers verdighet.


Heldigvis fins det Blå kors, Frelsesarmeen og Bymisjonen som gjør noe for disse menneskene. Det er noe å tenke på i disse overflodstider. Vi kan jo tillate oss å gi en liten skjerv til èn av disse idealistiske organisasjonene for å lette vår samvittighet.  Nå sitter de fleste av norges befolkning og krafser ned i godteriskåla foran tv-en, mett og fornøyd i vår varme, trygge stue. Jada, jeg også, ikke noe unntak. Vi burde ikke ha dårlig samvittighet for at vi har det bra, men det skader jo ikke å tenke på dem som ikke er fullt så heldig. 

Jeg ønsker dere alle ei fortsatt fin romjul!


Med vennlig hilsen Eva Annie