Humper i veien

Fra tid til annen kommer det noen humper på den veien man går. Humpene kan være sjarmerende, interessante, brysomme eller ubehagelige. 


Noen mennesker lager humper for andre, rett og slett, fordi de har lyst. De kan sette ut rykter og sladder eller spekulasjoner, og så går de rundt og venter spent på reaksjon fra offeret.
Hvis det ikke kommer noen reaksjon, blir de skuffet. Hva skal de nå finne på?
Slike mennesker blander seg ikke opp i andres liv for å være hyggelige eller vise omsorg. De gjør det antakelig for å hevde seg selv. Kanskje bærer de på aggresjon, frustrasjon eller utilfredshet i sitt eget liv. Så prøver de å rakke ned på andre. Ikke gjør de det åpenbart, heller. Helst litt fordekt, i skjul. Det er gjerne noen slu skapninger som kan være hyggelig "opp i auan" på folk, men motarbeider deg så snart du har snudd ryggen til. Antakelig er det lite spenning i deres liv. For å få mer støtte for sine tanker og ideer om andre, begynner de å alliere seg med andre likesinnede. Da kan de jo ha det litt spennende, sosialt, være konspiratoriske og ha "hemmelige" møter i lag. Kanskje kan de gå på et spiontokt eller to? Da får de litt spenning inn i sin kjedelige og ensformige hverdag.


Jeg syns synd på slike mennesker. De må ha det fryktelig kjedelig, stakkars. Altfor mye fritid og for lite å finne på. Så de jakter på en mulighet for å sverte andre eller sette dem i et dårlig lys. Selv er de verdensmester og vet og kan alt mye bedre enn andre. Sannheten er at de ikke har nok kunnskap, de bare tror det. De dømmer og forkaster andres aktiviteter og gjøremål.


Jeg tror sånne mennesker har altfor lite å gjøre. Selv har jeg for mye å gjøre til å bry meg om andres gjøren og laden. Andre får drive på med sine ting uten at jeg legger meg opp i det. 


Jeg foreslår at slike mennesker begynner med noe som er litt mindre negativt og destruktivt. Kanskje de skulle begynt med en hobby? Makramè eller hekling skal være veldig trivelig og beroligende på spente nerver.  Og så får man noe annet å være konsentrert om enn å bedrive j..skap mot andre. Å veve skal være fin terapi. Kanskje det hadde vært fint for dem for å få ut litt frustrasjon? Selv om de hobbiene jeg har nevnt passer best for damer, tror enkelte mannfolk også hadde hatt godt av å bryne seg på noe annet. Det må jo uansett være slitsomt å gå rundt og ha det sånn.


Hvorfor. har jeg spurt meg om, mang en gang? Er det misunnelse som gjør at de er ute etter andre. Kanskje andre lykkes mer enn de selv, og at det er det de ikke tåler. Andre har større trivsel, får til mer dem? Jeg vet ikke. Selv unngår jeg slike negative folk som pesten. De stjeler energi og har ingenting positivt å tilføre meg. Det fins så mange nydelige, flotte mennesker i mine omgivelser som gir meg så mye godt. Jeg trenger ikke onde mennesker i min umiddelbare nærhet.


Dette ble et "surt", men nødvendig innlegg. Kanskje andre har samme oppfatning av enkelte som meg?

Ha en fortsatt hyggelig lørdagskveld, alle sammen! :-)

En liten statusoppdatering fra lenestolen.

God morgen! Sitter her en tidlig lørdagsmorgen  i min lenestol med en kopp Earl Grey Tea. Jeg har ei forferdelig sittestilling, som jeg synes er så behagelig: Føttene slengt over ene armlenet og ryggen hvilende mot det andre, med pc-en balanserende på fanget. Ahhh! (Elevene mine får stadig beskjed  av meg om at de ikke får sitte med beina på bordet og pc-en på fanget på skolen... ja, ja)


Den siste uka har jeg kjent på hvor vanskelig det er å gjøre en god jobb alle steder. Jeg vil så gjerne, men døgnet har rett og slett ikke nok timer. Det har roet seg ned i fjøset med kjeinga, ser det ut til. Og det daglige arbeidet ser ut til å komme inn i kjente rutiner for denne årstida.


Hos oss, som ellers i landsdelen, har det vært en langvarig kuldeperiode. Mandag hadde vi -26 grader Celsius her i dalen, vi fyrte på spreng og kroa oss under ullpledd. Det var klarvær og sola titta fram som bestilt den 6. februar, liksom for å feire Samefolkets dag og at vi hadde overlevd vinteren hittil uten frosne vannrør og for mye annen elendighet. (Ang. samisk tema; Jeg skrev i nov. et innlegg på bloggen min som heter Skammens ansikt.)

Bilde av solas første stråler i 2012. Se hvor lite sne det er utenfor kjøkkenvinduet vårt! :O

Dagen etter var det - 3, 4 grader. En lettelse med mildere vær.  Men jeg kjente det i leddene og bihulene. Det blei en sykedag, men det gikk heldigvis fort over. Nesespray og ibux er tingen. Leddene er det verre med, og jeg må bare innse at de ikke vil bli bedre med tida. Venstrehånda er ikke mye til hjelp i arbeidet, slitasjegikta har bitt seg skikkelig fast. Lite å gjøre med, oppgavene i livet står i kø. OG - det kunne vært noe mye verre, så jeg prøver å ignorere tannverken i hånda. Skal hive innpå med en dose med nucloomega, det pleier å hjelpe.


Jeg skulle egentlig på styremøte i Sp mandag, hadde forberedt meg godt ang. Landbruksmeldinga, (eller LanGbruksmeldinga; tenk at det går an å skrive så mange uforpliktende ord på så grusomt mange sider. Hvem i all verden av menigmann orker å sette seg ned lese igjennom et slikt langt byråkratdokument? Det ender med at man leser sammendraget.), men det kom selvfølgelig noe i veien, det gjør det alltid på en gård. Særlig hvis man skal noe spesielt, da er det garantert noe som bare må gjøres med en gang.


Onsdag var det min sedvanlige fridag. Godt med et hvileskjær.

Torsdag hadde jeg det så trivelig på skolen med mine fantastisk flotte kolleger og elever. To av oss lærerne avsluttet uka med en lærerik time hos PPT der vi utforsket Lexia, et godt verktøy for lesing og skriving. Dessuten fikk jeg hatt min første time med NyGIV-elevene, før vi tok langhelg. Det var morsomt og givende, håper vi får et fint vårsemester. :)


Og fredag var det skolefri og lønningsdag. Lykke!!  Vi fikk kjempekoselig besøk av to av mine herlige kolleger med barn. Det er så hyggelig og hjertevarmende å se på storebror på 4 år,  søsteren på 2 1/2 år i ivrig lek på gulvet og 6 måneder gamle lillebror som sov godt på pappas skulder. 


Det gir energi og livsglede å ha sosial omgang med vennlige og interesserte mennesker. Jeg kjente på den følelsen resten av dagen da vi dro på en liten shoppingtur. Det er takknemlighet for at vi har det så bra, tross alle små humper i veien. Det er måten vi takler humpene på som viser oss hvem vi er, hvilken styrke og medmenneskelighet vi har i oss.

Utsikt fra dalen en vakker vinterdag.

Ha en strålende lørdag, alle sammen! :-) Eva Annie