Vi treng alle en Skybert å prate med.

Aleksander Gamme, forfatter av Ekspedisjonsboka, en guide til høye fjell og lange skiturer

Påske betyr jo det samme som uteliv og turer for mange av oss. Og apropos det:

I dag var Aleksander Gamme, forfatter, gjest i Nitimen. Han har bl.a. vært på all verdens fjell, både alene og sammen med andre. Han er aktuell med Ekspedisjonsboka, der han skriver om alt som trengs av planlegging før man skal ut på tur.

Èn av turene han fortalte om, var da han gikk alene til Sydpolen.

Programlederne lurte på hvordan han klarte seg alene uten noen å prate med i fire måneder. Da fortalte han at han hadde med seg en Skybert, en liten tøyfigur (gresskarlignende) som han hadde funnet i en bod i Peru.

Skybert var en viktig "person" som var med i teltet og på pulken under hele turen. Aleksander hadde lange samtaler, daglig, med denne figuren, der han snakket om alt han tenkte og opplevde. (Jeg går ut fra at han ikke fikk svar, så det var nok enveiskommunikasjon..;)

Han fikk ut mye frustrasjon og aggresjon på denne måten, sa han. Ja, han var faktisk i tvil om utfallet av turen hadde blitt så bra om det ikke hadde vært for Skybert. Aleksander mente at tanker inne i hodet kunne være forvirrende og usystematiske, derfor likte han å tenke høylydt, selv om han var alene. Det hjalp ham til å sortere tankene og følelsene og løse problemene han sto overfor. Ganske lurt, synes jeg. 

Så vi som går rundt og småprater høyt med oss selv når vi holder på med noe, uten å forvente svar fra noen, trenger ikke ha dårlig samvittighet om familien til stadighet sier: "Hæ, sa du noe?? Snakka du til meg?". Vi er nemlig problemløsere og rydder i hodet vårt. :)

Aleksander fortalte at siste dagen på isen skjedde det noe fælt. Vinden kom og blåste Skybert av sleden og han forsvant der ute på Sydpolen et sted. Det var jo umulig (og absurd!) å begynne å lete etter den. Men han sa at det var som å få et knyttneveslag i magen, så knyttet var han blitt til Skybert. Og han hadde all sympati med småunger som hadde et nært forhold til sine kosedyr, og især dem som var uheldig og miste sin Skybert. Det er en fundamental nærhet som man ikke skal undervurdere viktigheten av. Trygghet, nærhet, kommunikasjon og kontinuitet. Det er det kosedyret representerer.

Vi har vel alle hatt våre kosedyr da vi var små; dukker, bamser og tøyfigurer av ulike slag. 

Jeg hadde to spesielle kosedyr, en teddybjørn og en tøyhund.. De var nok gjenstand for mange dype samtaler og betroelser, trøst og kos i barne- og ungdomsåra.

Her er de, Hunden (som jeg har glemt navnet på ...!) og bamsen Arne Hans.

Vennlig hilsen Eva Annie

Minner som blekner med årene.

I disse dager har jeg vært på besøk på en institusjon for eldre da jeg besøkte mine foreldre i min hjemkommune.


Jeg blir fylt med vemod og ønske om at det må gjøres noe for å bedre enkelte forhold på eldrehjem rundt om i kommunene.


Mine gamle foreldre er veldig godt ivaretatt på alle måter. Men jeg vet jo at det ikke er slik overalt. Enkelte eldre må dele tomannsrom, det er få pleiere på vakt og de har kun  tid til å ta seg av det viktigste i forhold til stell, mat og medisiner.


Mange eldre blir gående hele dagen uten noe å ta seg til. Noen av dem er jo friske i kroppen, men hukommelsen er det kanskje dårligere med. De kan føle seg forvirret, apatisk og tilsidesatt.


Jeg synes det er trasig at alt av aktivitetstilbud er kraftig redusert eller lagt ned i svært mange kommuner pga. den dårlige økonomien. Før fantes det jo aktivitører på avdelingene som aktiviserte de gamle med forskjellige ting. Nå er det overlatt til pleierne, når de har et ledig øyeblikk. Og for dem er det ikke så enkelt, for de må kanskje løpe i ett for å få tid til å stelle alle brukerne.


Jeg syns det er for dårlig. Ja, rett ut sagt ei skam. Vi burde ikke være oss bekjent av å være et velferdssamfunn som ikke kan tilby de eldre et bedre tilbud. Mat og stell er ikke nok, det burde være noe for den psykiske helsen også. Hadde det ikke vært for den innsatsen 70-, 80-, 90- og 100 åringene i Norge har lagt ned før vår tid, hadde vi ikke sittet her noen av oss med våre Ipader, stilige BMW-er, hytter og alle godene vi høster av på alle mulige måter. Det er alle sliterne som sitter rundt på gamlehjemmene i Norges land som skal ha æren for at vi vokste opp og ble til noe. 


Jeg synes spesielt de som er demente burde fått noe å gjøre som de kunne assosiere til sitt tidligere liv, mens de ennå klarte seg hjemme. Når de blir gående ørkesløse dag etter dag svekkes ferdighetene og hukommelsen enda mer. Det er ikke bare kroppen som trenger trim, det gjør hjernen også. 


Alle eldrehjem burde hatt en katt eller hund som bodde sammen med de eldre og beveget seg fritt. Tenk så mye kos det kunne vært for dem. Det sies at kjæledyr er veldig sunt for den mentale helsen. Og det tror jeg nok, for dyrene venter ikke på fornuftige svar når noen stryker dem. De bryr seg verken om navn eller riktig årstall, bare noen gir seg tid til å klappe dem.


En sansehage med poteter, bær og kjente grønnsaker kan være en god opplevelse å oppholde seg i. Noen steder har de kaniner, høner eller sauer i tilknytning til eldrehjemmet. Det burde alle institusjoner ha.


Kanskje vi som er pårørende burde ta noen initiativ og gjøre en jobb her?


Jeg kjente et stikk i hjertet, da vi kom til pappas rom og jeg sa ha det til ham.  Jeg hadde mest lyst til å ta ham med meg igjen. Og det enda jeg visste at han har det utrolig godt der han bor nå.


Men det er bare enda et steg i prosessen med å innse at man blir eldre og at man må gi slipp, litt etter litt. Jeg føler at vår familie er veldig heldig som har fått ha mamma og pappa sammen med oss helt til nå. Og at våre barn har fått bli så godt kjent med besteforeldrene og skape et forhold til dem gjennom lang tid. Jeg vet at alle barne- og oldebarna deres setter utrolig pris på dem og at det er en gjensidig følelse.


Vennlig hilsen Eva Annie

Matinspirasjon med egen vri.

Kremet laksesuppe med nybakt brød til.

Hva skal vi ha til middag? Det er vel et spørsmål de fleste undrer på, enten de lager den selv eller får den servert ferdiglaget.

I dag kom jeg på den store fordelen med å lage maten selv: Som dagens kokk bestemmer du hva dere skal spise og du har fullstendig vetorett...!

Jeg har i lengre tid hatt lyst til å lage fiskesuppe, både fordi det er så godt og ellers er noe vi spiser sjelden her i huset. På Jannes blogg, Huset i skogen ( www.janna-husetiskogen.blogspot.com) fant jeg oppskrifta jeg hadde lyst å prøve. 

(Egentlig var jeg litt skeptisk til å servere fiskesuppe. Jeg tenkte at det kanskje gikk inn under kategorien fiskeboller og grøt; altså mat en ikke blir mett av.)

Jeg hadde ikke alle ingrediensene, bl.a. hvitvinen. Den hadde jeg drukket opp for et par uker siden og er dessuten ikke min favorittvin. Kanskje det er lurt å ikke drikke opp alt neste gang??

Sellerirot hadde jeg heller ikke, men jeg kuttet opp litt paprika og kålrot i små små biter. Fiskesuppa blei nydelig uansett. Fløten og rømmen gjør virkelig susen!

Jeg fant ut at jeg måtte ha brød til, og deigen lagde jeg mens fiskekrafta putra på ovnen.

Det blei trekantbrød.

Her er oppskrifta med Evas vri (hadde ikke sammalt fint hvetemel):

Trekløverbrød, 36 stk.

50 gram gjær

50 gram margarin (bytta det ut med 1 dl. fløte)

ca. 5 dl vann (4 dl. vann og 1 dl fløte)

2 ts. salt, evt. 1 kryddermål malt karve

2 ts. sukker

ca. 7 dl. hvetemel

ca. 7 dl. sammalt hvete fin. (Her brukte jeg linfrø, sammalt hvete grov, havregryn, solsikkekjerner, litt hvetemel). Det gir grovere brød med mer mat i. :)

1 halvpisket egg og 1 spiseskje valmuefø til pensling og pynt. ( Det glemte jeg selvfølgelig, selv om jeg hadde begge deler..)

Bland sammen det tørre og ha det våte i. Elt godt. Sikkert lurt å forheve en halv time, men det hadde ikke jeg tid til. Hevet brødene i en god halvtime og stekte dem midt i ovnen på 225 grader i ca 10 minutter.

Jeg brukte halve deigen til å lage et avlangt brytebrød. Resten blei laget til trekantbrød.

Smakte fortreffelig sammen med fiskesuppa. En smule skepsis fra de som satt ved bordet, men suppa ble spist og noen forsynte seg flere ganger. :)

Før middag var jeg og hundene på tur ute i det fantastiske været vi har i dag.

Skuterløypa er flott å gå i, Fame og Timmy. <3

Ha en fortsatt fin palmesøndagkveld.

Eva Annie :-)

Påskestemning etter gammel oppskrift

Påskepynt kan være så mangt. Mona og påskeriset pynter opp.

(Egentlig er hun mest interessert i å leke med eggene. Et under at hun ikke har veltet hele stasen.)

Påsken er her. Vi har falt til ro, senket skuldrene og giret ned. Mange fridager ligger foran oss som ei uendelig hvit vidde der sola skinner hele tida. Alle ser fram til disse dagene der kos og avslapning står i høysetet. Været har selvfølgelig alt å si, siden mange kommer til å være utendørs i skog og mark, ved havet og på høyfjellet. Skuter, ski, snowboard eller på føttene. Alle hjerter gleder seg.

Min nye "Kom i form"-plan fordrer at jeg må anstrenge meg ekstra for å komme meg opp av sofaen og ut i naturen. Jeg har to fine turkamerater som gladelig stiller opp, Fame og Timmy. Her i huset må vi rett og slett være veldig forsiktig med å uttale ordene "gå tur" høyt, for da får vi ikke fred. Da er det høylydt bjeffing og jubel, runddans på golvet og dytting med poter og snuter for å få oss til å finne fram trekksela og hundebåndet. 

I dag skinner sola i Lakselvdalen og vi skal ut på tur. Det er en del skare, så vi skal teste føret på jordet, så hundene kan få løpe løse litt.

Men før det har jeg lyst til å dele en fin skikk fra min barndom, som mamma innførte i familien. Den førte til litt sukk og stønn for morratrøtte tenåringer, men det var en veldig koselig skikk, har jeg sett i ettertid.

Palmesøndag dekket mamma på bordet med sin fineste påskeduk og frokostservise med påskeservietter og litt påskepynt. Det beste pålegget og hjemmebakt brød kom på bordet, og selvfølgelig kokt egg og varm kakao. Det var standard. Det måtte det være, ellers var det ikke ordentlig påskefrokost. Når alt var ferdig dekket på gikk hun rundt og banket på soveromsdørene og forkynte at frokosten var klar. Det rare var at de fleste sto opp smått om senn. Det var bare de ivrigste nattløvene som kunne være litt trege eller utebli helt.

Hennes tanke var at det skulle være et hyggelig samlingspunkt for familien der alle skulle få spist samtidig. (Hun var sikkert lei av brødet som ellers ble tatt fram til forskjellige tider helt fram til middagen..)

I påsken var av og til alle seks søsken med kjærester hjemme samtidig og da kunne det være ganske folksomt og livlig. Etter frokosten var det på med ski og ut på tur, enten til Storvannet eller litt kortere til Dalvatnet eller Lillevatnet. Når vi hadde grillet pølser, spist appelsin og kvikk lunsj, rent på ski i bakken og  og kost oss ute i lag var det hjem til ferdig søndagsmiddag. Som mamma hadde laget. Å lage mat til 15-20 stykker var ingen sak for henne. Ganske utrolig, må jeg si.

Men tanken var god og det har jeg prøvd å gjennomføre sjøl i min egen lille familie, helt fra ungene var små. Spesielt i høytidene er det ekstra fint å dekke et pent frokostbord og sitte i lag og småprate og spise.

Mamma gjennomførte forresten dette med felles frokost både i jula og på sommeren hvis det var noen som kom heim. På sommeren henta hun inn blomster fra hagen og pyntet frokostbordet med.

Da er klokka allerede 13 og sola skinner fortsatt. Jeg skal ut med hundene og til middag har jeg tenkt å lage kremet fiskesuppe med laks. Mmmmm.....!

Ha en fin palmesøndag, alle sammen! :-) Eva Annie