Reise med barn.

Da jeg nylig reiste sørover med fly, satte det seg en ung mor ved siden av meg i det midterste setet med en liten lyshåret pjokk på fanget. Han er ikke to år ennå, så han får ikke eget sete, sa hun. Den unge jenta unnskyldte seg da hun skulle sette seg. Jeg sa selvfølgelig at det var helt i orden, har jo reist med barn selv en gang i tiden. 

Det er jo et helt arrangement med ting og tang, man vet ikke hvordan barnet vil oppføre seg. Er de greie, slår de seg fullstendig vrang, og får en til å rødme eller gremmes om hverandre. 


Jeg vet ikke hvordan denne mammaen hadde det, men jeg ble helt fascinert over det samspillet mellom de to gjennom den nesten to timer lange flyreisen. Du tenker kanskje at dette var en veldig stille og rolig, liten gutt. Det var det ikke. De hadde knapt satt seg, før han Aron, som han het, blei travelt opptatt med å "blafre" frenetisk med koppholderen på flybordet foran setet mitt, først på min side og så på sidemannen sin koppholder. Den lagde en skarp ritsjelyd med det samme Aron tok tak i den. (Lyden forsvant i løpet av turen, jeg tror det gikk ei fjær eller noe sånt..he, he.) Han var lynkjapp, før mora hadde tatt hånda hans vekk, var han i gang på andre siden. Dette skal jo bli morsomt, tenkte jeg. Mora prater lavt og alvorlig til gutten, nekter ham bestemt å røre, han lover og holder det i to sekunder..


Da tok mora hånda hans i sin, la hodet tett inn til ham og begynte å nynne lavt til ham. Gutten ble helt stille, roet seg og så satt de der og sang lavt i lag, helt oppslukt som om de hadde ei lita boble rundt seg. 


Hun finner fram tegnesaker og et bildehefte til å plassere en type plastbilder på, de prater om farger og dyrene på bildene. Gutten er helt oppslukt, men kommer med jevne mellomrom på koppeholderen og må bare røre på den. Sutten kommer fram, og pjokken prater ivrig i vei bak smokken om det han ser på bildet, og mammaen forstår og svarer som bare mammaer kan. Han får muss og beroligende ord, hennes fulle oppmerksomhet og respons hele tiden. Og han er så trygg og ivaretatt, sett og hørt. Det er veldig rørende å betrakte, et perfekt samspill, så selvfølgelig og nydelig. Heldige gutt, som har en så tålmodig mamma som er der for ham.  Moren ser litt lengselsfullt på avisen min, så er det fullt fokus på gutten igjen. 

Gutten sovner til slutt, sliten og fornøyd, og våkner etter kort tid igjen når personalet starter med kaffeserveringen. Så er det drikke og bleieskift, opp og ned, ut og inn av setet igjen.


Jeg tenker at det er jammen godt at jeg har voksne barn. :-)

Trenge støttekontakt; hvem jeg?! :O

Det kunne for så vidt stått som overskrift "Hastverk er lastverk!". 
Her om dagen hadde jeg det fryktelig travelt da jeg skulle ut av bilen. Lang, flagrende  kjole hadde jeg på meg. For fredag er det kjoledag på jobben, og da kler man seg etter det, selvfølgelig. 
Som sagt full fart ut av bilen i øsende, pøsende sluddvær og sur vind, så det var klart jeg måtte være rask. Med resultat, kjolen blei klemt i bildøra, og jeg satt bomfast. Mannen min låste opp bilen, og jeg dro ut kjolen. Trodde jeg, spjærre... og rev like godt et stykke av falden. Er det mulig? Stønn..! Da var det bare å lage mattefiller av den, tenkte jeg. Mannen min, hoderistende og en smule oppgitt (lakonisk som det står i litteraturen); må du ha det så travelt, bestandig??




Det er meg. Kræsjer i dører, sneier hjørner, henger klær og armbånd fast i dørklinker. Tror jeg har ødelagt to armbånd i gull pga. at jeg har hatt det for travelt gjennom en dør... Ja, ja, litt svinn må man regne med, selv om det er litt ergerlig, der og da.


Da jeg skulle ut å fly nylig, gikk jeg glad og fornøyd gjennom sikkerhetskontrollen, ute i god tid,  og kikka på boardingkortet mitt og fant ut at jeg skulle gå til gate nr. 20. Satt der og venta ei god stund og syntes det var litt få mennesker der. Fant ut at jeg skulle sjekke det for sikkerhets skyld, at jeg var på rett plass. Det var jeg selvsagt ikke, med mindre jeg hadde tenkt meg til Berlevåg.. Da var det bare å beinfly til riktig gate for passasjerer som skulle til Oslo. Jeg nådde selvsagt, men måtte bare riste på hodet til meg sjøl. At det går an... :P
Da jeg kom på flyet, sto det på boardingkortet at jeg skulle sitte på seat 20D.. He, he!


Kanskje jeg skulle hatt støttekontakt som kunne følge meg rundt, så jeg ikke vaser meg helt bort? Nei, så ille er det heldigvis ikke. Men kanskje det lønner seg å ta det med ro, sjekke ting ordentlig og ikke gå med tankene helt andre steder? (Jeg vet at ungene mine vil gremmes/skjemmes hvis de leser dette. Og var du NØDT til å blogge om det...??) 
Jeg tar ikke meg selv så grusomt høytidelig. Og det er nødvendig å kunne le av seg selv i blant. Litt selvironi er nødvendig for å takle livets små snublesteiner. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som kan ha det litt for travelt, inni mellom.


Eller som Anatole France sier det: Ironi er refleksjonens munterhet og visdommens glede.

Fortsatt god 2. søndag i advent, folkens!

Eva Annie :-)