Trenge støttekontakt; hvem jeg?! :O

Det kunne for så vidt stått som overskrift "Hastverk er lastverk!". 
Her om dagen hadde jeg det fryktelig travelt da jeg skulle ut av bilen. Lang, flagrende  kjole hadde jeg på meg. For fredag er det kjoledag på jobben, og da kler man seg etter det, selvfølgelig. 
Som sagt full fart ut av bilen i øsende, pøsende sluddvær og sur vind, så det var klart jeg måtte være rask. Med resultat, kjolen blei klemt i bildøra, og jeg satt bomfast. Mannen min låste opp bilen, og jeg dro ut kjolen. Trodde jeg, spjærre... og rev like godt et stykke av falden. Er det mulig? Stønn..! Da var det bare å lage mattefiller av den, tenkte jeg. Mannen min, hoderistende og en smule oppgitt (lakonisk som det står i litteraturen); må du ha det så travelt, bestandig??




Det er meg. Kræsjer i dører, sneier hjørner, henger klær og armbånd fast i dørklinker. Tror jeg har ødelagt to armbånd i gull pga. at jeg har hatt det for travelt gjennom en dør... Ja, ja, litt svinn må man regne med, selv om det er litt ergerlig, der og da.


Da jeg skulle ut å fly nylig, gikk jeg glad og fornøyd gjennom sikkerhetskontrollen, ute i god tid,  og kikka på boardingkortet mitt og fant ut at jeg skulle gå til gate nr. 20. Satt der og venta ei god stund og syntes det var litt få mennesker der. Fant ut at jeg skulle sjekke det for sikkerhets skyld, at jeg var på rett plass. Det var jeg selvsagt ikke, med mindre jeg hadde tenkt meg til Berlevåg.. Da var det bare å beinfly til riktig gate for passasjerer som skulle til Oslo. Jeg nådde selvsagt, men måtte bare riste på hodet til meg sjøl. At det går an... :P
Da jeg kom på flyet, sto det på boardingkortet at jeg skulle sitte på seat 20D.. He, he!


Kanskje jeg skulle hatt støttekontakt som kunne følge meg rundt, så jeg ikke vaser meg helt bort? Nei, så ille er det heldigvis ikke. Men kanskje det lønner seg å ta det med ro, sjekke ting ordentlig og ikke gå med tankene helt andre steder? (Jeg vet at ungene mine vil gremmes/skjemmes hvis de leser dette. Og var du NØDT til å blogge om det...??) 
Jeg tar ikke meg selv så grusomt høytidelig. Og det er nødvendig å kunne le av seg selv i blant. Litt selvironi er nødvendig for å takle livets små snublesteiner. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som kan ha det litt for travelt, inni mellom.


Eller som Anatole France sier det: Ironi er refleksjonens munterhet og visdommens glede.

Fortsatt god 2. søndag i advent, folkens!

Eva Annie :-)