Ingenting så galt at det ikke kan bli verre!

Ingenting så galt, at det ikke kan bli verre. Arthur Arntzen får sagt det, akkurat sånn som vi nordlendinger ofte ser virkeligheta.

Fredag cruisa vi nedover E6 med kurs for Harstad i vår, til da, ypperlige Audi A6, 1,9 Diesel. I godt humør, finklean pakka, Kvæfjordkaka og presanger medbrakt i bagasjerommet. 

Jeg hadde strikka meg til tommelen på mine egne Bonkos-votter, da vi runda Heggeli på Bardufoss. Da hørte vi en rar bråkelyd fra motoren og gubben som utbryter: Der fòr bilen til f.....!! Lyden økte til rabalder, fullt turtall på gassen, han slo av tenninga, tok ut bilnøkkelen og bilen kjørte videre som ingenting hadde skjedd! Null kontroll, med en ulyd av en annen verden. Vi fikk styrt bilen forsiktig inn på Statoilstasjonen, og vi styrta inn for å få verktøy så han fikk slått av strømmen.

"Vi" var vel sterkt sagt, jeg og yngstedattera sto mest sjokkert og så på. Ut av eksosrøret sto det svart røyk, dramatisk var det .. Hva skjer!! Heldigvis dukka det opp både en bilmekaniker og hans handy far og de gjorde et eller anna så bilen stoppa. Puh!

Det var ikke vits i verken å bainnes eller gaule, bil er bil. Og da skjer sånne ting, vanligvis på de mest uheldige tidspunkter...

Yngstedattera utbrøt plutselig: "Nå kommer UF i registreringsnummeret helt til sin rett!" "Nåh??" "Jo, Ulykkelig fare eller som venninna mi foreslo om Audien: Ubrukelig f.....skap." Måtte jo humre midt i elendigheta og kom med min: "Uflaks eller ka med UlykkesFugl?"

Litt galgenhumor må en ha. :)

Men det var jo ganske mye flaks, likevel. Tenk hvis det hadde skjedd midt oppå Gratangsfjellet eller på ei øde strekning langt hunden-i-vold. Her var hjelpa nært, midt i sentrum.

For å gjøre ei lang historie kort, så brukte vi leiebil til Harstad. Vi hadde valget mellom en Passat og en Audi; vi valgte Passaten.. Og det er uansett riktig merke for meg, Volkswagen. Det er biler man kan stole på. (Og der er det like mange meninger som det er folk på jorda;)

Vi fikk en kjempehyggelig tur til Harstad i bursdagsselskap til min mor. Et par timer forsinka, riktignok. Fantastisk trivelig å møte alle sammen til noen flirfulle, høylydte timer i Trondenes Historiske Senter med taler, skåling, eting,  krangling over noen vriene quiz-spørsmål, herlig bildekavalkade over mammas lange liv og skravling og latter i lag.

Mamma med sine seks unger.

Søstrene Snuse; Sissel, Eva og Gerd-Marit.

Da vi skulle hjemover igjen, kommer jeg tilbake til det omskrevne ordtaket hans Artur: Ikke så galt at det ikke kan bli verre. Nå har været holdt seg stabilt i månedsvis. Men den ene turen vi skulle over fjellovergangene på Øse, Fossbakken, Gratangen og Bjerkvik, ja da måtte det bare blåse "litt". Storm, med orkan i vindkastene. Ja, det er bare oppskriftsmessig. 

Vi forlot Harstad i 5-tida på ettermiddagen og kjørte omtrent rett inn i uværet. Det jaga etter oss, og i Bjerkvik var det bare å stålsette seg for fjellene som venta. Her var det bare å kneppe hendern og be til Vårherre. Flere plasser måtte vi stå helt stille på veien, for alt var helt hvitt av snyfokket.

Vi kom oss velberga hjem til gården, sliten, men glad for at alt tross alt gikk bra.

Ingenting så galt, at det ikke er godt for noe. Nå får vi oss forhåpentligvis ny bil. :)

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år! Måtte alle få en drøm som går i oppfyllelse. :-)

Eva Annie :) 

Bonkos-votter og romjulstur

En skulle vøri fire år i romjul`n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og aille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Alf Prøysen

Late romjulsdager er godt for helsa! I dag kom vi oss ut på tur med hundene, i kuldegrader som gjorde det temmelig iskaldt rundt nesen. Men med varmedress, nylua på og skjerf som dekka halve fjeset, klarte vi å gå en passelig lang tur. Det var friskt å gå ute i "kollmørtna". Seinere kom nysneen dalende og la seg over hålkeføret på gårdstunet. Litt utfordrende å gå på blindhålka, men alle lårhalser og andre bein er fortsatt intakt på husets innvånere.

Mellom tur, middagslaging og fjøsstell har jeg strikka votter. De kalles Lovikka-votter fra Nord-Sverige eller Bonkos-votter fra Manndalen. Yngstedattera har ønsket seg disse i lange tider, og strikkelysta kom over meg idag etter noen juledager uten strikkepinner. Jeg tar det som et overskuddstegn, godt å kjenne at skuldrene er senket og stresset er helt borte. :) 

Strikkinga fikk jeg tid til mens noen filmklassikere som "Arthur" med Dudley Moore og Liza Minelli og "Hjemme alene 2" rulla over tv-ruta. Godt å ikke planlegge aktiviteter og besøk hele tida, men ta ting som de kommer, gjøre nøyaktig som man føler for, akkurat der og da.

Avløseren med frue kom i kveld til gårds, så i morgen bærer det avgårde til Harstad-byen til feiring av min mammas 80-årsdag. Vi gler oss stort til det. Det skal bli godt å treffe mamma, pappa og mine fem søsken med familier til hyggelig lag. :-)

Ha fortsatt fine romjulsdager der ute!

Eva Annie

Vann og brød

I morges da jeg våkna, kjente jeg at magen min gav klar beskjed til meg: 

"Eva Annie; du idømmes herved til vann og brød i x - æks - antall dager. 

For overtredelse av overhoff-fastlege Audun (tenk å være lege og ha diftongen AU i navnet sitt!) sine råd og forordninger om nøkternt og nøye tilpassa kosthold. 

Du har spist feit ribbe med sprø svor, pinnekjøtt, sjokolade, julesylte, juleskinke, julekaker, konfekt, mørlefse, tynnlefse, røkte 1 julesigar julaften (hadde en vidunderlig ettersmak som varte helt til 1. juledagskveld!) og inntatt rødbrus og diverse andre drikkevarer. Og nu har jeg vondt pga. av dette!

Du dømmes til vann og brød, gatroskopi med endopsi, trippelkur mot magesår, forbud mot ovennevnte nærings- og nytelsesmidler, frukt og grønnsaker u/saus, + beordres ut på tur hver dag. Kuldegrader og hålkeføre er IKKE godtatt som unnskyldning. Fame og Timmy informeres og ser til at turen tas HVER dag og i følge med dem. Dommen iverksettes straks!"

                                
 
Ok, det skal jeg gjøre fra i morgen. Har pinnekjøtt på kok idag, noe fra Ringdal og noe pinnekjøtt fra Fagmat. Må jo sjekke forskjellen nøye i lag med resten av familien. :)

Ønsker dere ei fortsatt god romjul der ute! 

Etargildet varer bare i noen få dager til, utover det ganske land. Snart er vi tilbake til hverdagen igjen. Imens; nyt det! :-) 

Romjulshilsen fra Eva Annie

Ingen kan erstatte en mor

 En mor er ikke en person å lene seg på, men en person som gjør det unødvendig å lene seg overhodet.

Forrige helg var jeg hos min mor. En hel helg fra fredag til søndag, uten barn, mann og hund. En enkel konklusjon etter helga er at det var direkte helsebringende. Jeg gikk sakte, snakket uten støy fra tv og radio og avbrytelser av alle slag, vasket skap i et rolig tempo, gikk en rusletur til butikken, satt en drøy time sammen med pappa  på søndag på sykehjemmet. Det gjorde så godt å ha tid i lag med mamma, våkne opp på morgenen, se på alle de vakre tingene hennes i leiligheta, rusle rundt og bare være til.

Vi er så heldig som har fått beholde mamma så lenge. 14. jan 2013 fyller hun 80, noe som skal feires i romjula med nesten hele storfamilien til stede. 

                 

Det er snart ett år siden hun hadde et alvorlig hjerneslag som førte til lammelser i ene sida, medførende delvis tap av taleevne. Hjerneslaget førte med seg stor usikkerhet omkring hennes helsetilstand og hvordan hennes rekonvalesens kom til å bli. Og om det lurte et nytt og større slag rett rundt hjørnet.

Det har gått gradvis framover hele tida, fra å kunne snakke mer og mer, ut av rullestol til bruk av rulator og krykker. I dag går hun blant annet til butikken og handler mat selv, og lager mat og steller leiligheta på egen hånd. Hun har klart å male ferdig et par akvarellbilder i høst og det aller siste prosjektet hennes har vært å veve et par nydelige duker med krokbragd- og rosemønster på Monica-veven. Hun var så begeistret over at hun hadde fått det til, og dukene var helt nydelige. (Hadde jeg vært litt flinkere på tiggerfronten, hadde jeg knebedt henne om å få en av dukene.) :-)

Det ligger timer av møysommelig opptrening bak mamma sin mestring av hverdagen. Hun er så optimistisk og positiv. Det er ikke noe huffing og puffing over skjebnen og helsa hennes. Og alle dager er ikke like gode, når svimmelhet gjør henne sengeliggende. Men det vil hun helst ikke snakke noe om. 

Mamma er først og fremst levende opptatt av familien, hva barn, barnebarn og oldebarn driver på med. Alle våre gleder og utfordringer vil hun høre om. Og jeg vet at barn og barnebarn setter utrolig stor pris på henne. Hun bryr seg om alle, og tenker ofte på sin store slekt fra Nordreisa. Mamma har alltid vært samfunnsinteressert  og engasjert seg i det som har skjedd i lokalsamfunnet. Hun har vært med i en drøss av lag og foreninger og vil gjerne bidra på sin måte så godt hun kan. I den seinere tid rister hun mest på hodet av det som skjer ute i verden, og lar den seile sin egen sjø.

Mødre kan tørke tårene dine over telefonen, har jeg blitt sitert.

Sånn så mamma ut da hun var litt over 20 år. Er hun ikke nydelig?

Jeg vet at vi er veldig heldig som har en oppegående og ganske frisk mor. Alle er ikke like heldig. Mange jeg kjenner har mistet mora si og har mistet den støtten som egentlig er umistelig. Jeg kan ikke forestille meg hvor sårt det er å ikke kunne ta opp telefonen å ringe mamma bare for å høre stemmen hennes. Dele små ting barna mine har gjort eller sagt. Mamma er klippa mi. Jeg er sterk uten henne, men uendelig mye sterkere med henne.

Jeg håper bare jeg har evne til å være en like omsorgsfull mamma for mine barn, som hun er for meg.

22. desember-hilsen til dere alle fra Eva Annie

Bange anelser

Dagen derpå.

Det kan se ut som jeg mollkoser meg på en vanlig torsdag ettermiddag, men det er heller litt trøstespising. I går var jeg så optimistisk og tenkte at dette går veien. Vi beholder nok skolen vår.

I dag sto pessimisten i døra:

Hva om det bare er et spill for galleriet? Noen har sannsynligvis kjent til rapporten mye, mye lengre enn den gjengse innbygger i Balsfjord. De har sikkert hatt god tid til å finregne på de ulike alternativene for skoler som kan legges ned, flyttes, bygges ut etc. etc. Så har de satt opp de ulike alternativene mot hverandre og sett på ulemper og fordeler. 

Og konklusjonen har blitt: Legg ned de skolene der elevene får kortest reisetid. Det er Nordkjosbotn barne- og ungdomsskole og Malangseidet skole 1-7. 

Er det lagt lokk på de politiske (?) prosessene der debatten er uteblitt, fordi man ikke ønsker debatt om denne touchy saken? Jeg NEKTER å tro det, i demokratiets navn! Siterer han Røkke: Je er forbanna. Hvor mange har fått beskjed om å holde kjeft? I lojalitetens navn. Det kan man lure på. :/

Grunnen til at jeg er mer pessimistisk i dag, er at jeg ikke fikk med meg at rådmannen svarte følgende, på spørsmål om det er lagt inn skolenedleggelse i budsjettet for neste år: Nei, men det er TATT HØYDE FOR for skolestrukturendring i neste års budsjett.

Jeg datt fra himmel til helvete over natta. Er det bare spill for galleriet, alt sammen? Berolige befolkningen så man ikke blir så opprørt og engasjert? 

Jeg tror fortsatt på rådmannens oppriktige ønske og forståelse for å bevare skolestrukturen. Det er jo han som har ansvar for økonomien, Balsfjords pengesekk. Alle som har ei pengebok vet jo at man ikke kan bruke mer enn man har. Da går det på ræva, før eller siden. Og vi har en flink og dyktig rådmann i kommunen vår, det vet jeg. Jeg har møtt ham mange ganger og han har mange gode sider. Og  han er som jeg; løsningsorientert. Han er heller ikke redd for å si at han tar feil. Og slikt har jeg stor respekt for. En annen ting er at hans jobb er å utrede saker som politikerne ber ham om.  Så politikerne er nøkkelen her. Det er dem vi må forsøke å påvirke i denne saken.

Jeg vil at vi skal snu alle steiner og sjekke budsjett, utgifter og drift. Det må jo være mulig å spare ved litt god vilje annet enn å legge ned?

Likevel; idag er jeg mismodig og deppa. Men i morgen; da har jeg rista dette av meg - og er klar igjen. Det står jo om jobbene våre og hvor ungene/ungdommene i Nordkjosbotn og Malangseidet skal gå på skole.

Take care! Eller som de sier det på balsfjordsk: Bry dæ!

Eva Annie

Farmen/skolene i Balsfjord = Hvem skal ut?

Hvem skal ut, jeg eller Knut?

I dag har det vært folkemøte på Rådhuset om framtidig skolestruktur i Balsfjord. 

Nedleggingsspøkelset har kommet og skremt oss på nytt. Nå er det to år siden sist, og det er med tungt hjerte og vondt i magen at foreldre, lærere, elever og lokalsamfunn igjen ruster seg til kamp rett før jul, med en kort høringsfrist hengende over oss.

Jeg synes redegjørelsen fra rådmannen og den innleide  "utrederen" var helt grei. Og det var utrolig godt å høre at de kjenner på hvor vondt og opprivende det er, for alle de berørte, at dette med skolenedleggelser på nytt er brakt på banen pga. kommuneøkonomien.

Mange av oss følger med på Farmen på Tv2, der det stemmes ut den ene deltakeren etter den andre for hver uke. Det er intriger, baksnakking, klikker og konflikter i forkant av denne interne avstemminga. Så blir det kamp der den svakeste eller mest uheldige må forlate Farmen.

Sånn vil ikke bygdene og skolene i Balsfjord ha det denne gangen. Det er unison enighet om at vi vil bevare skolestrukturen som den er, i hele kommunen. Det er uansett om man spør pensjonister, elever, foreldre, ungdommer eller tilfeldige folk i kommunen. Man ønsker ingen skoler lagt ned, fordi det er verdifullt å ha skolen i nærmiljøet i alle bygdene. Og det vil bli altfor lang skolevei for de aller fleste, hvis skoler slås sammen. Og jeg må bare framsnakke flotte, nydelige Ylva Maria Aas Velva på 17 år som har starta ei facebookgruppe der man kan skrive under mot skolenedleggelser i Balsfjord. Hun vektlegger betydninga av samhold på tvers av bygder og skolekretser. (Man må jo bare bli varm om hjertet når en tidligere elev på skolen vår tar så klare standpunkt på denne måten og fronter dem på en så positiv måte.) 

Vi gir oss ikke uten kamp, selv om vi er slitne av å møte det skumle nedleggingsspøkelset på nytt. 

Det var godt å føle engasjementet og høre på innspillene fra de som hadde møtt opp. Ingen tvil, vi er klare! Her skal ingen skoler legges ned, uten at vi har sagt fra. Alle stemmer teller, alle må bry seg. 

For oss lærere er det alvorlig, for det innebærer at flere av oss kan stå uten jobb til høsten. Da må en bare ta pikkpakket med seg å flytte. Hvem skal ut, jeg eller Knut? 

Ille er det for elevene og foreldrene, mye usikkerhet og ubesvarte spørsmål. Og for omdømmet til Balsfjord kommune. Som en av foreldrene på møtet sa det: Hvis skolen er borte der jeg vil bosette meg, hvem vil da flytte hit?

På møtet rakk jeg å strikke litt på sokker til en ufødt kåfjording. Nå før jul må man produsere gaver i hvert ledige øyeblikk. (Og så tenker jeg bedre når jeg strikker.) De små sokkene kan ellers stå som symbol for framtidas små innbyggere i vår vakre perle på jord.

Rådmannen avsluttet møtet med å oppfordre alle innbyggerne til å selge Balsfjord kommune til alle som kunne tenke seg å flytte hit. Snakk positivt om kommunen, fortell om alt som er bra her, hvor fint det er å bo her, hvor gode skolene er... Jeg syns det var godt å høre, for det er jo akkurat det vi må gjøre. MEN, da må vi jo få beholde skolene våre sånn som de er i dag. :-)

Vennlig ettermiddagshilsen fra Eva Annie

(Del gjerne innlegget på facebook. Vi må alle engasjere oss der vi bor, alt vi klarer. Vær med og påvirk kommunestyret og de representantene du kjenner. De MÅ ta innbyggerne/velgerne sine på alvor.)

Les Misèrables - De elendige, like aktuelt.

Les Misèrables, like aktuelt 

på 1800-tallet som i 2012.

I går var alle på jobben på en trivelig kollegatur til Tromsø. 

Det startet med fantastisk god mat på Steakers, før vi dro til Hålogaland Teater for å oppleve forestillinga Les Misèrables av Victor Hugo. 

Jeg hadde hørt at det var ei lang forestilling med bare sang, så det var lurt å oppdatere seg på handlinga på forhånd. Må bare si at jeg husket ganske vagt hva det handlet om, så jeg var en lynkjapp tur innom wikipedia, vår tids "leksikon", for å få litt mer info.

Ellers hadde jeg bare hørt godord om HT`s nordnorske tolkning av musikalen Les Misèrables, så forventningene var høye.

Teater er en egen verden, mange ganger bedre enn film. Det er så nært, både menneskene på scenen, orkesteret som spiller og atmosfæren, du kan ikke unngå å bli grepet. 

Handlinga var ikke vanskelig å forstå selv om det bare var sang. Det var skildring av slaveri, den dypeste nød, prostitusjon, utnytting, død, maktmisbruk, revolusjon, trofasthet, kjærlighet, vennskap, ja hele livet beskrevet på noen timer.

Skuespillerne var imponerende dyktige, både de voksne og de unge. Rørende å se på lille Cosette som skrubbet golv og sang om mamma i himmelen.

 

Émile Bayards illustrasjon fra Victor Hugos roman i 1862 

Jeg glemte å se på stjernene, Hans Marius Hoff Mittet, Jardar Johansen, Haldor Lægreid, Iren Reppen, og det var fordi jeg levde meg så inn i personene de spilte.

De gav liv til den rømte straffangen Jean Valjean, politiinspektør Javert, den revolusjonære Marius, studentlederen Enjolras, den enslige mora Fantine som tvinges ut i prostitusjon, de unge jentene Eponine og Cosette, ekteparet Thènardier som drev ei kro, Gavroche og alle de andre.

Sangen og musikken bar hele handlinga, og "I dreamed a dream" ((jfr. Susan Boyle btw.) gikk igjen i hele musikalen.

Jeg hørte både latter, sukk og snufsing fra salen, så det var ikke bare jeg som ble berørt. Uforglemmelig, storslagent, kraftfullt, rett og slett bare fantastisk.

Underveis satt jeg og tenkte at dette burde jo 10. klassen min fått oppleve. Tror vi må prøve å få til en bytur med ungdomsskolen, så de får med seg en teateropplevlse. Det er ikke likt noe annet vi kan by dem.

Det slo meg også at tross 1800-tallskostymer og rekvisitter, så er handlinga i musikalen like aktuell. Dessverre. I mange land er det sosial urettferdighet, maktmisbruk, despoter, mennesker som kjemper blodige kamper for et bedre og verdigere liv.  Håp eller håpløshet, kjærlighet eller hat, liv eller død. Er det ikke det livet handler om?

Ikke rart jeg våkna opp i morges med en melodi i hodet og en sangstrofe jeg ikke kunne plassere. Den hang igjen fra gårdagens Les Misèrables. :)

Hilsen fra Eva Annie

En luggete dag.

I dag har dagen lugget. Ordet lugge kan forstås på tre måter. Mange av oss som var unger her nord på 60-tallet sprang rundt i lugger på vinteren. Det var strikkede og tovede fottøy som var en drøm å ha på beina. God og varm og utrolig lett å ha på foten. Men det er ikke akkurat sånn dagen min har vært.

Bildet er lånt fra denne bloggen: http://rett-vrang.blogspot.no/2009/03/hvordan-lage-lugger.html

Jeg har hatt en såkalt "bad hair day", som ungdommene kaller det. Det kan pense tanken inn på lugging og hår, også noe vi drev heftig på med blant gutter og jenter i min barndom, når argumentene tok slutt og nevene overtok krangelen. Ja, det er vel forresten vanlig i dag også, når det blir tomt for ord.

Ingen har lugget meg heller idag. Men er det noen som husker hvordan det var å ha ski som lugget? Huff, da gikk det sakte og i stakkato tempo bortover skiløypa. 

Sånn har dagen vært i dag. Litt bra og mye bedre enn jeg hadde planlagt i starten. Så begynte det å lugge. Jeg glemte å reservere datarommet for opplegg til klassen min, men min snille kollega gav meg sin time, med påfølgende lugging og snubling på tidsskjemaet for hennes elever. Så fulgte en frenetisk leting etter nøklene mine som jeg hadde forlagt et eller annet sted på skolen. Puh, fant dem i kåpelomma som jeg hadde hatt på meg ute på inspeksjonen i friminuttet.

Så holdt jeg på å glemme at jeg hadde siste time, fordi at timeplanen min var lagt om for tedje gang i høst, og oppe i hodet mitt hadde jeg fritime som tidligere. Ja, ja, siste time gikk greit med min snille og veldig muntre elever. De var selvfølgelig glad for at de skulle heim snart og ete middag, som en av guttan sa. Derfor var de så skravlete, må vite.

Heldigvis fikk jeg retta ferdig prøvene og laget en ny prøve før jeg dro hjem. Men klarte selvsagt å kopiere prøvene i sorthvitt, når jeg hadde lagt mye arbeid i å få fine farger. 

Ja, ja, dagen lugger ikke mer. Klarte å svi pølsene til middag, men fisken og potetene blei perfekt. Vanskelig noe annet, siden fisken passet seg selv inni stekeovnen. ;)

Og hva gjør det med en luggete dag, når man kommer heim til et varmt og godt hus, en mann som pusler i huset og hoppende glade hunder og katter som gir bonus i massevis.

Og dessuten: Vi har et fantastisk flott høstvær for tida her nord med sol og nydelig temperatur. (Bilen var forresten også luggete i dag, den viste 24 grader Fahrenheit ute. I går viste den -5 grader Celsius da jeg dro heim. Den gjør tydeligvis helt som den vil med elektroniske innstillinger.)

Ha en fin ettermiddag og kveld, helt uten lugging!

Vennlig blogghilsen fra Eva Annie :-)

Sjokkerende fakta...!

God kveld i stua, folkens!

Idag kom to jenter i klassen bort til meg og annonserte entusiastisk: "Vet du at det bare er to og en halv måned igjen til jul, Eva? Er det snodig å si at vi hører på julesanger?!"

I sånne sannhetens øyeblikk blir man bare stående å lure på hva i all verden man skal si. Jeg vil IKKE tenke på at det er jul snart. Det er hele to og en halv måned til jul, og det er høst, måneskinn, stjerner, fortsatt lauv på trærne, sommerdekk og ALLER VIKTIGST; ikke snø. (Ok, litt rim på vindusruta og kollmørkt klokka åtte om kvelden.) Men det er høst, tidlig høst.

Samme dag, på ungdomsskoleteamet planla vi juleverkstedet. Det vrengte seg atter i magen på meg og jeg tenkte for meg sjøl: Det er som å begynne å henge opp julepynt midt på sommeren, like feil. Det var praktiske grunner for at det ble tatt opp; budsjetter og bestilling av materialer osv,

Men det verste er vel at de to sprudlende jentene i 10. klasse hadde rett: "Tida går så fort, Eva. Plutselig er det jul!"

Jeg kjenner på meg at jeg absolutt ikke er klar for jul ennå. Men må jo innrømme at et par tre julegaver har jeg allerede begynt å tenke på...! :-)

 Ha en finfin høst, alle sammen! Nyt de flotte høstdagene vi har her nord.

Veiskilt til besvær

God ettermiddag i stua!
I den siste tida har jeg vært ute og kjørt noen ganger fra Balsfjord til Sortland, hele fylket på langs. På min vei har jeg sett mange veiskilt, spesielt disse som forteller hvilken fart en kan kjøre i.



Og en ting har irritert og forvirret meg kraftig: Hvorfor er det så få skilt som forteller aktuell hastighet på veistrekninga du kjører? 

Du kjører gjerne i 90, så kommer det ei bygd eller et tettsted der farta settes gradvis ned til 60, 50, ja, endog 40. Greit nok det. Men så står det strek over 50 når du har kjørt gjennom bygda. Det betyr som kjent at nå gjelder ikke 50 mer, nå er det tilbake til farta du hadde fått beskjed om noen kilometer/mil tilbake. Ok, kanskje du husker at det var 90 du kjørte i. Men kanskje du blir litt i tvil, var det 80 kilometer i timen det sto på skiltet? Hvem husker, især når du har kjørt 20, 30, 40 mil. Da går det i surr for de fleste. Og siden du er i tvil, tenker du: Når jeg har kjørt ei stund, kommer det sikkert et fartsskilt. Niks, glem det. Du kan kjøre milevis uten å se snurten av et skilt. Ta sjansen og kjør i 90, men er du uheldig står onkel politi med laseren bak neste sving. "Visste du ikke at det var 80 her? Det har det vært i alle år." 

Personlig er jeg altfor glad i mine surt ervervede kroner til at jeg vil dele dem gladelig ut i bøter til han Staten. Da kjører jeg heller i 80 og senker trafikken og ergrer meg grønn over manglende skilting.

Det kan jo ikke koste all verden for noen blikkskilt?? Kanskje manglende skilt er en type gjettelek for å holde bilistene våken?

Jeg kjørte i sommer gjennom Lavangsdalen uten å være klar over at det bare var 80 der. Syntes det var litt rart at alle andre kjørte så sakte. Sist gang fulgte jeg nøye med skiltinga på den aktuelle veistrekninga. To skilt med 80 kunne jeg se. Ett skilt rett før Laksvatn retning Tromsø. Det andre var i Lavangsdalen en plass. Ikke et eneste sted til i hele lange dalen!! Er det ikke skilter der for at det skal komme flere kroner i statskassa? For de som er kjent er det jo greit nok å vite om at det er 80. Men hva med alle som kjører der for første gang? Det er ikke logisk at så fine rette veier har 80 som fartsgrense. De vet kanskje ikke om at det er en ulykkesbelastet strekning. 

Mitt krav er: Få opp flere skilter, gjerne med ei mil mellom hvert skilt. Heller for ofte enn for sjeldent. Slik det er nå, er det rein gjetting for bilistene.

Eva Annie ;)

Litt av hvert, siden sist.

Heisan, alle sammen!

Jeg har hatt en lang bloggpause. Har ikke publisert noe innlegg siden tidlig på sommeren. Det skyldes flere årsaker, blant annet at sommeren er travel på gården med alle typer aktiviteter. Vi har hatt masse besøk, avlastning og et par frihelger. Dvs. jeg har hatt fri, det har ikke bonden sjøl. Han har passet fjøs og gjort unna slåttonna og div. annet forefallende gårdsarbeid.
Det har vært en spesiell sommer, men det kan jeg komme inn på ved en annen anledning.

Vi har hatt besøk av Maggie fra Wisconsin. Hun var her for to år siden i 3 uker via International 4H. Det var kjempetrivelig at hun ville komme tilbake til oss. Ei uke blei altfor kort, men vi fikk noen fine fjellturer og også en trivelig tur til Kåfjord. Samtidig kom eldstedatteren vår, Sandra, hjemom som snarest før hun dro til Perth i Australia for å studere der ett år. Jeg er trygg på at hun får et fantastisk år "down under". Man skulle vært 23 år igjen.... :)

Ellers har vi hatt en tur til Nesodden i kjempetrivelig bursdagsbesøk til lillesøstra mi, Sissel. Vi var samla alle 6 søsken med noen av vår barn, og det blei en gedigen, støyende, latterfylt affære av en bursdagsfest. Hvorfor dra til eksotiske strøk å feire, når det kan være like artig å feire i lag hvorsomhelst her i Norge?! :D

Vi tre søstre og mamma og tantebarn treftes forresten i vårt barndomshjem i Kvæfjord, der vi blant annet fikk oss en flott tur til fjells i nydelig vær. Vi er enig om at dette skal gjentas neste år, da med overnatting i gammen. Hvis vi har levedager, som ho mamma pleier å si.

Nå er jobbhverdagen begynt igjen og det er å henge i så godt vi kan. Denne høsten blir veldig spesiell, i.o.m at yngstepia er flytta til et annet fylke for å gå på skole. Det er veldig rart å være bare oss to gamlingene igjen hjemme i lag med kattene og hundene. Vi savner å ha henne hjemme her med alle sine ting og tang. Men jeg merker jo i det daglige at det ikke er kø på badet om morgenen lengre! :) Timmy er nok den som savner henne aller mest, det var skikkelige jubelscener da hun kom heim forrige helg.

I hverdagen er det mange små og store hendelser som preger oss. I høst har jeg vært på  hundeutstilling i Tromsø med Fame, og skal på ei til neste helg på Sortland. Det gikk ganske bra i Tromsø. Fame fikk fine kritikker, selv om ho ikke tok noen førsteplass. Jeg merker at Fame er blitt eldre med sine 3 år, og muligens er jeg blitt en bittelitt bedre handler også. :P

I fjøset går livet sin gang. For tida står geitene inne. De små hendelsene er høner som klekker ut kyllinger, kaniner som stikker av og blir fanget, og kjælegrisen Bertha som har avfunnet seg med at innhegningen hennes er rømningssikker. 

Lotta og Lina med sine små nøster.

Vi har for tida 4 hester; gamlingen Benjamin, hoppa Fenja og to av sønnene hennes, Gladur og Jarpur. Jarpur er fire år og innridd i sommer. Han er en flott hest å ri på, snill og grei. Og nydelig også.

Dette var noen glimt inn i min verden for tida.
Ha en fortsatt fin søndag! :-)

Vennlig hilsen Eva Annie

Utslipp på beite!

Det er en gledens dag både for geiter og budeie, den aller første utslippsdagen på forsommeren. I dag blei geitene sluppet ut. Ganske seint i år, men det er fordi det har vært en lang, kald og sur vår her nord. Da tar det tid før skogen blir grønn og gresset spirer i skogen. Vi ligger omtrent 90 meter over havet, så det må vel regnes for ei fjellbygd, her i Lakselvdalen.


Nå er det blitt frodig og grønt, sola skinner og nordavinden blåser. Akkurat som det pleier. Egentlig er det best at det er litt overskyet og mindre vind de første dagene når geitene er ute. Ellers blir de fort solbrente på jurene og huden blir fort sår og tørr. Men sola skein i dag, og vi fant ut at geitene skulle få gå ut. Vi har for i massevis, så for den del kunne de gjerne stått inne hele sommeren. Men geiter er skapt for å klatre i de bratteste skrenter og strekke seg etter blader og urter. De gnager, knasker og koser seg så det er en sann fryd å se på for et budeiehjerte.


Her følger en bildeserie tatt den første sommerdagen. :-)

Det går unna i ei viss fart etter geitjagerveien den første dagen!

Alt må smakes på og undersøkes.

Nam, nam!

Ei nedfallsbusk; den må sjekkes ut av alle.

Over bekken. Litt skeptisk, hva er dette?

Resten av flokken kommer etter.

På vei opp Tiskelia.

Synes jeg og geitene har verdens fineste utsikt.

Dette blir arbeidsplassen min i sommer. :)

Da ønsker jeg alle som titter innom bloggen min god sommer. Jeg håper det blir passelig med sol og regn, og ikke riktig så mye nordavind. 

Jeg bytter herved ut treningssenteret på Nordkjosbotn med naturens tredemølle for et par måneder. 

Kos dere der ute, alle sammen! :-) Eva Annie

Bare jeg kommer meg over denne dagen.

Vi har vel alle den tanken i hodet, fra tid til annen: 
Bare jeg kommer meg gjennom denne dagen. Bare jeg kommer meg gjennom denne uka. Bare jeg kommer meg gjennom denne våren. Noen tenker sikkert også; Bare jeg kommer meg gjennom denne sommeren, denne høsten, denne jula, denne vinteren og så videre. 


Det er sikkert mange ulike grunner til at de tankene dukker opp. Noen ganger er det mye og hardt arbeid: Bare jeg blir ferdig med dette prosjektet, bare jeg blir ferdig å rette disse nynorsktentamenene. Bare vi blir ferdig med huset.
  
Noen ganger er det sykdom, sorgprosesser eller andre private utfordringer. Bare barnet mitt blir født velskapt og friskt. Bare legen finner ut hva som feiler meg. Bare jeg endelig blir operert. Det er bekymringer og det at vi ikke rår over vår egen skjebne. Og ventinga mens vi engster og bekymrer oss. Så biter vi tennene sammen, krummer ryggen og takler det vi må.


Det er jo verst om det ALLTID er sånn at vi tenker; Bare jeg blir ferdig med... og tida går og går.


Hva skjer når vi er ferdig med den tunge perioden? Vi ser fram til roligere dager, da vi kan senke skuldrene og ligge i hengekøya uten å tenke på noe som helst.


Jeg har det ofte sånn, skynder meg fra det ene til det andre og tenker på alt jeg skulle, burde ha gjort. Stress kalles det, unødig stress, muligens. Noen menn er ikke sånn; de tenker at "det jeg  ikke får gjort  i dag, det tar jeg det i morgen". Arbeidet løper som kjent ikke fra oss (dessverre). Meg ergrer det hvis jeg ikke når alt jeg har satt meg fore.


Jeg er en planlegger. Jeg liker å tenke framover og vite sånn cirka hva som skal skje til enhver tid av arbeid, aktiviteter og kos. Jeg liker å få arbeidet unna og jeg liker ikke å sitte for lenge i ro. Jeg liker å lære ting jeg ikke kan, eller mer om det jeg kan litt.

I lange perioder har jeg hatt det sånn som overskrifta. Bare jeg kommer meg gjennom denne dagen. Tar jeg meg tid til å nyte at jeg faktisk kom meg gjennom den utfordrende dagen? Ja, jeg jobber så mye på gården og skolen at jeg er NØDT til å finne små lommer i hverdagen som er bare mine. Korte pauser med pc-en, ei bok, ei ingeting-gjør stund med en kopp te, en kort middagshvil med pleddet opp til haka og en hund ved føttene. Disse lommene holder meg i gang i en veldig hektisk hverdag. De er gull verdt for meg. Det hindrer utbrenthet. Det er jeg overbevist om.

Her "pauser" jeg på Gran Canaria for et par år siden, en novemberdag. :)

Nå er sommeren her. Da blir pausene lengre og hyppigere. Det er sitte-på-trappa med kaffekoppen-pauser, ligge i sola-pauser, gå i hagen-pauser.  Disse" unyttige" stundene som er til for å sitte å høre på fuglekvitteret, kjenne duften fra sommerblomstene, høre på elvebruset, hønene som klukker på tunet, sauene som breker i det fjerne. Man sitter stille og kjenner at man er i live.


Det er sommer her nord, dere. Nyt den! Og husk på å ta pauser, mange. Vennlig hilsen Eva Annie :-)

Mai og melankoli

Hva er det med mai som kan gjøre at noen av oss  kan føle oss nedstemt, ja litt 
melankolske. Mai er jo synonymt for våryrhet, glede og forventning. 

Trær er vakre, tidløse og får fram mange følelser.

Bildet er hentet fra internett.

I stedet er det vårslapphet. Kanskje det er været. Været kan man jo alltids skylde på. Det har vært en kald, sur vår (eg. "vinter") så langt denne måneden. Selv politiet gav beskjed om at det ikke ble bøter for å kjøre på vinterdekk før etter 17. mai. Så det er da noe å glede seg over. Det har snødd i flere omganger de første fjorten dagene av mai, men nå må det vel være slutt? 

Mona på verandaen etter det siste snøfallet i mai.

Etter det fine været på 17. mai, har det regnet i bøtter og spann. Det har vært skikkelig "blås-bort-vær". Det blåser i dag også, men sola kikka fram et lite øyeblikk. Jeg har lyst til å gå ut og rake, men gruer meg fordi det er kaldt. I dag fyrer jeg i ovnen for at det skal bli litt lunk i huset. Deilig.


Jeg har gått og fulgt med på tininga av snø og is rundt huset i lang tid nå. Det har gått sakte, men oppkjørselen er i alle fall ikke lenger et gjørmehull. Der er det tint og nesten opptørket. Men plenen er ennå snødekket enkelte steder. Jeg har gått en liten regnogoseringsrunde for å se på rosebusker, stauder og klematisen min. Det er liv i dem! Rosene ved leveggen er blitt mye høyere siden i fjor, så det ser ut til at plassen jeg valgte var helt riktig for dem.

Utsnitt av hagen fra kjøkkenvinduet anno 19. mai 2012.

Jeg pleier jevnlig å kikke innom blogger jeg synes ser interessante ut. Men det er kanskje ikke så lurt å kikke innom hageblogger fra sørligere trakter av landet vårt.. I går leste jeg en fin blogg om en kar som hadde bygget ut og restaurert huset sitt, anlagt en nydelig hage og der han viste fram det siste; en sitteplass ved dammen sin. Det var grønt og fint, plantene var begynt å blomstre og han hadde en nydelig petunia på hagebordet. Her er linken: www.hagesalongen.blogg.no. Jeg har også dam i hagen, men den er ikke helt tint ennå..


Nei, det nytter vel ikke å sitte her og deppe. Det er bare å hive seg rundt, ta på lue, hansker og boblejakke, finne fram riva og spaden, og ta opp litt etterlatenskaper etter hundene. Det er mykje som kjem fram når snyen forsvinn, og alt er ikke like lekkert.


Ha en fin lørdag! :-) Eva Annie

I disse søte kaketider

Akkurat nå er det stor aktivitet i mange hjem med forberedelse til konfirmasjon. Det er mange lister som skrives og krysses av for hvert gjøremål som er blitt utført. Og noen lettelsens sukk unnslipper for hver gang. Det er ett år siden jeg var i samme situasjon, så jeg husker det godt.

Kakebakinga er noe av det viktigste man planlegger, synes jeg. De fleste spør venner og familie om hjelp. Man "setter bort" kakebakinga, som det heter. For man har som regel nok med klargjøring av lokaler, ordne festklær, vaske og rydde før gjestene ankommer m.m.


I år ble jeg ikke spurt, men jeg bakte ei kake likevel som jeg tok med til konfirmasjonen vi var buden i. :) Jeg elsker å bake og pynte kaker! Vanligvis får man ønsker om man kan bake en spesiell kake eller ens egen favoritt.
Jeg pleier å bake Sachertorte, ei berømt kake fra Østerrike. Det er litt jobb med den, men så blir den ganske spesiell også. 


Denne gangen hadde jeg bladd i Teknologisk Forlags Store Kakebok og valgte ei rullekake. Tittelen er Piskota med valnøtter. Oppskrifta er ungarsk, og den er noe spesiell i og med at det ikke er mel i deigen. Det sies om Piskota at den kom til det ungarske hoff i slutten av det 15. århundre da kong Matthias giftet seg med prinsesse Beatrix, datter av kongen av Napoli.

Dette er ei herlig nøttefylt kake med pisket romkrem.

INGREDIENSER
Kaken:
4 egg, skilte
75 g sukker
1 ts pulverkaffe
2 ts mørk rom
90 g valnøttkjerner, finhakket
Fyll:
3 dl kremfløte
1ss mørk rom
2 ss sukker
Pynt:
200 g kokesjokolade
valnøttkjerner


1. Pisk eggeplommer og sukker stivt. Løs opp kaffepulver i rom, visp inn i eggeblandingen.


2. Stivpisk eggehviter. Bland forsiktig inn finhakkede nøtter i eggeblandingen, deretter eggehvitene. 


3. Ha røra i form ca. 36x25x1 cm, smurt og papirkledd. Stek i 180 grader i 15-20 min.


4. Kaka tas ut av ovnen, hvelves på et matpapir strødd med sukker. Fjern bakepapiret, dekk med matpapir og et fuktig kjøkkenhåndkle. Avkjøl.


5. Fyllet lages ved å piske kremen, mørk rom og sukker stivt. Fordel fyllet utover kaka, rull sammen fra kortenden, bruk papiret til å støtte med. Legg den med skjøten ned på ei rist eller et kakefat.


6. Pynt kaka med smeltet sjokolade. Fordel det utover kaka med en stekespade. Vent noen minutter og lag mønster med en gaffel. Dryss hakkede nøtter over og la kaka "sette" seg før den serveres. 

Her er det ferdige resultatet. Jeg rakk ikke ta bilde av den før en gjest var klar til å forsyne seg. :)


Jeg kunne tenkt meg å bytte ut den mørke kokesjokoladen med firkløversjokolade eller melkesjokolade. Likeledes kunne jeg tenkt meg å tilsette noe hvetemel i eggeblandingen.  Da må en sikkert prøve seg fram for å få riktig konsistens og smak.


Til slutt må jeg ta med et bilde av en av familiens yndlingskaker, nemlig krokankake. Dette er svigermor spesial, ei veldig mektig og nydelig kake.

Ha ei trivelig helg, alle sammen! :-) Eva Annie

Bunaden - vår tids tvangstrøye?

Meg selv som konfirmant

Mai er den store måneden for festligheter med mange konfirmasjoner hver helg i mai over det ganske land. Og ikke å forglemme 17. mai. Det er i morgen, og store og små gleder seg til å gå i tog, spise kake og kose seg. For alle de som har barn er det ekstra stas å vise fram de små kledd i sin beste stas. I år er det vår siste feiring av nasjonaldagen som foreldre med barn i grunnskolen. Det må være lov å si at jeg feirer det også. 


Min yngste datter gav tidlig beskjed om at hun ville ha bunaden på seg på denne dagen. Det synes jeg er flott. Herlig at denne flotte festdrakten blir brukt. Hva er vitsen med et så fint plagg hvis det blir hengende i  garderobeskapet hele tiden? Vi har allerede hatt anledning til å iføre oss bunad denne måneden. I helga brukte vi begge nordlandsbunaden, hennes er blå og min er grønn.


Jeg fikk min nydelige bunad da jeg var nesten 15 år gammel til konfirmasjonsdagen. Dette var et stort økonomisk løft for mine foreldre. En bunad koster mellom 15-25 000 kroner. Mamma må ha vært veldig bestemt på at dette var viktig, siden hun gjennomførte å få sydd bunaden til meg. For det var dyrt, veldig dyrt for vår familie med seks barn i den mest kostnadskrevende alderen. 


Bunaden min er av et annet ullstoff enn min datters bunad, men ellers er de ganske like. Sølja mi er ganske unik, jeg har ikke sett noen som har likens.
Den har liksom en liten prinsessekrone øverst festet til et hjerte og lange remser i intrikate mønstre med sølvskjeer som henger ned. Vakker, synes jeg. Dagens standard er runde i formen, og du kan velge mellom oksidert sølv og sølv med gullskjeer.

Men tilbake til overskrifta. Hvorfor tvangstrøye når jeg tydelig skriver at jeg setter så pris på bunaden min? Min datter er slank som et siv og bunaden sitter helt perfekt på henne. Alle vi voksne damer som har en bunad i skapet har samme spørsmålet når vi skal ta den på oss. Passer den i år? I bakhodet har vi noen bilder og ikke minst enkelte følelser som vi husker fra sist vi brukte den. Er den like stram om livet og brystet? Og like varm?


Bunadstoffet er av en sådan beskaffenhet at det gir ikke etter. Ikke noe stretch her, nei. Stoffet gir ikke etter så mye som en millimeter en gang. Jeg tok ut bunaden med bange anelser i år også. Tenkte tilbake til fjorårets konfirmasjon og mintes at det hadde jo gått greit å ha den på, sånn noenlunde i hvert fall. Dessuten føler jeg meg alltid fin i den. Og i år har jeg jo trent to ganger i uka på treningssenteret. Så jeg hadde et lønnlig håp om at det muligens hadde krympet livmålet litt, i det minste. For mitt "nåløye" er midjen. Bunaden er ikke lagt ut (omsydd) noe siden jeg fikk den. I mange år gikk det helt fint, men noe har skjedd. Heldigvis fins det en nødløsning, bunaden har nemlig legg eller folder med hekter i livet.  For å si det sånn er det lenge siden hektene har vært i bruk. Det gir noen cm man kan utvide livmålet med, uten å måtte sy om bunaden. Vel, jeg vrikket meg inn i den, og bare det gikk med et nødskrik. Og jeg måtte bare innse at livmålet ikke har minket, virker nesten motsatt. Så var det vesten. Og da grep panikken meg, for dette kjentes traaangt! (Mest panikk for at jeg ikke hadde planlagt noe annet å ha på meg! Ikke lett å finne noe i skapet når det er et kvarter til vi skal kjøre avgårde.) Men - jeg fikk hektene på vesten igjen, forkleet og sjalet på og alt sølvet. Alt dette mens jeg syntes det var litt tungt å puste naturlig. Hvordan skulle jeg klare å sitte i bil i en time og så sitte til bords i flere timer?


Jeg klarte det, og jeg følte meg ganske fin. Det var ulidelig varmt i lokalet med sola skinnende rett inn vinduet. Så stakken måtte løftes opp på knærne med forkleet pent over. Jeg overlevde og jeg hadde det kjempehyggelig i konfirmasjonen.


Det beste var å komme heim, kle av seg bunaden, slippe ut et lettelsens sukk og henge den pent opp.
Men nå MÅ bunaden syes ut, det er ingen bønn lenger. Tror det koster bra mye å få det gjort, men det er nok verdt pengene.


Vi er mange bunadsdamer som har det slik. Man gruer seg for å ta den på og gå med den. Noen i familien har til og med bunaden hengende i skapet, for den passer ikke lengre. Fornuftig, sier jeg bare.
I morgen er det 17. mai, og jeg sitter og tenker på om jeg skulle kle på meg bunaden.  Tror jeg får sove på det. 

God 17. mai, alle sammen!

Eva Annie :-)