Back in business

Back in business!

Etter en hektisk januarmåned med et dypdykk i tentamensbunker og uendelig med retting av bokmål og nynorsk, begynte jeg endelig å komme på rett kjøl igjen. Jeg hadde en ukes langt hvileskjær der jeg ikke rørte en eneste stil, men så begynte arbeidsbordet å fylles igjen. 

Papirarbeid, det er en lærers nemesis. Kommer alltid tilbake igjen og igjen. Men så er det jo artig å lese hva elevene skriver. Jeg blir jo så stolt også, som om de var mine egne unger. Noen er så reflekterte og modne i sine betraktninger og meninger, skulle ikke tro de var bare 15-16 år gamle.

Februar har vært en etterlengtet måned. Jeg har ventet på lyset og sola gjennom hele mørketida. På den svarteste tida før jul virka sola uendelig langt vekke. Ekstra godt var det da den runda fjellet her i dalen rundt 6.-7. februar. Tenk at jeg måtte hente fram solbrillene når jeg skulle ut med hundene! Herlig.

Jeg har følt meg rimelig  a jour med arbeidsmengden på skrivebordet, men har holdt et vaktsomt blikk med de ulike rettebunkene. Og, - det har vært litt utglidning her og der, det må innrømmes. Eller små ras, rettere sagt, når det har blitt lagt ting oppå hverandre. Og jeg har ikke vært helt på topp helsemessig heller i det siste, og da har mine private deadlines blitt skjøvet litt framover. Men fortsatt har jeg hatt full kontroll, syntes jeg. 

Helt til jeg fikk influensa. Med så mange elever som hostet og harket rundt meg, så måtte jo til slutt jeg også få det. Ganske så surt, men så passer det jo  aldri å bli syk heller.

Jeg er en sur, gretten og vrien pasient. Så ondt som jeg har, skal godt gjøres at noen har. Alt blir feil, puta er for hard eller myk, paraceten virker ikke, hundene er for masete, det er for varmt, nei, for kaldt, solskinnet mellom gardinene for skarpt osv osv. Har mest lyst på konjakk, for det ville kanskje døyvet elendigheta, selvmedlidenheten også. Men det er tabu. Har ikke cognac, verken til innvortes eller utvortes bruk. Dessuten går det ikke ilag med medisinen. Æsj, sutre. 

Etter tre dager heime fra jobb var humørsyka nådd bunnen. Å ikke kunne gjøre annet enn å ligge på sofaen med et pledd over seg og tv-en som selskap, det blei for meget, selv for meg. Etter timer med frokost-tv, idiotiske tv-reklamer (fant til slutt mute-knappen..), Aidensfield, Derrick, Dating i New York, interiørprogrammer, CSI, Criminal Minds m.m. klarte jeg ikke mer. Jeg måtte på jobb og se folk før jeg tørna i mitt eget snufse- og nyseunivers. Det er virkelig en "ut av meg sjæl"-opplevelse å være hjemme midt på blanke formiddagen. Man er i vakum, tomrom, på vent, og verden bare drar avgårde uten meg. 

To som har vett til å kose seg.

Og så tenkte jeg på lønnskontoen min. Flere dager uten noen bevegelser. Stillstand. Det er jo mistenkelig, er lønnsmotageren borte? Hva har skjedd? Kortet har vært ubrukt i dagesvis..!

Timmy depper også. Ikke en eneste tur på mange daga.. :(

Torsdag sjangla jeg ut av senga og tenkte at; dette var ikke lurt. Kom deg tilbake til sengs! Men med mine nyvunne erfaringer som gretten pasient fikk jeg slukt en paracet og kommet meg i dusjen, før jeg rakk å kjenne ordentlig etter. Fast bestemt på at på jobb skulle jeg.

Det var bare så godt å føle seg litt mer menneskelig i noe annet enn pysjamas-hyret og vandre inn på jobben og hvese fram et hei! Og travelheta tar en fort når en er "back in business". Jeg fryda meg med å forte meg bortover gangen med bøkene, pc-en, skulderveska og tekoppen. Samt å styrte opp trappa tilbake til arbeidsrommet og hente papirene jeg glemte. Ah, jeg lever, jeg stresser, jeg er!

Det er vel unødvendig å si at det kunne ikke vare så lenge. Tempoet og hodet funka treigere og treigere utover dagen. Jeg hadde i 1. time dratt innom rema og kjøpt ny smertestillende/febernedsettende piller, juice, gummigodter (?), og Kleenex. Kleenex neselommetørklær med Balsam, "hjælper till att undvika røda næsor". Ahh, det er sorten for meg, tenkte jeg. Jeg var i den fasen der all feberen og elendighetaën innvendig har funnet veien ut av kroppen, med all verdens ukontrollerte nys. Ja, og resten orker jeg ikke å komme inn på engang. 

På slutten av arbeidsdagen fikk jeg konstatert at reklamen på Kleenexen fungerte ikke. Jeg endte med rød nese og munnsår i tillegg. Dessuten er lommetørklærne for små! Jeg hadde flere nestenulykker med mine utblåsninger. Antakelig er de ikke laget for vanlige norske dameneser. Jeg tenker de er laget til fine Hollywood-fruer. Se for dere poshe damer hos psykologen der de trekker Kleenex opp av boksen og dytter det opp under nesa. Vi har alle sett det på film. 

Antakelig spilte jeg kvikkere enn jeg var på jobb, uten at det hjalp nevneverdig, for jeg fikk noen forsiktige hint fra hyggelige kolleger om at jeg hadde et litt glassaktig blikk og bør du ikke holde deg hjemme? Jeg holdt ut arbeidsdagen, svelget en ny paracet og tok turen til sentrum. Siden skyssen min ikke var helt presis, slo jeg i hjel dødtida på blomsterbutikken - det var jo Valentins Day -, Aquita der det var salg, og skyssen var ytterligere forsinka: Grom gatekjøkken. De hadde den nydeligste salat med kylling og bacon. Endelig fikk jeg brukt bankkortet igjen. Jeg støtta fem aktører i det lokale forretningslivet den dagen. Syns det var en god gjerning, både mot dem og meg.

Fin blanding av det som både er godt for sjela og helsa.

Jeg var så fornøyd da jeg kom hjem, surrete i hodet og en smule overanstrengt, men så glad. Dette var noe annet enn slaraffenlivet på sofaen, ja. 

Og det gjorde ekstra godt at eldstebanet kom med morsdagskake noen dager på etterskudd. Sånn oppmerksomhet blir vi mammaer aldri lei av. :)

Nå er det fredagskveld, og helga skal bare brukes til å hente meg inn. Men med meg i bagasjen har jeg tatt med meg noen Rle-prøver og Nynorsk grammatikk som jeg kan rette, bare i tilfelle arbeidslysta skulle komme snikende. Med denne influensaen ligger jeg litt bak skjema, som vanlig. 
:-) 

Om ei uke er det vinterferie, så livet smiiiler til oss! :-) Eva Annie

Min valentinsblomst til min kjæreste.