Sunn, sunnere, sunnest! Pust&pes!

Tenkte jeg skulle berette hvordan det gikk på mitt andre besøk på Nordkjosbotn Treningssenteret, etter den noe snublende introen første gang jeg var der.

Som dere ser her er jeg kommet meg på tredemølla i lag med min treningskamerat Gro.

May Tove tok bilde av oss.

Denne gangen hadde jeg avtalt med min kjære kollega Gro at vi skulle gå i lag på senteret, så kunne hun vise meg hvordan hun trente.

Som sagt, så gjort. Etter arbeidstid strente vi rett ned til sentrum og inn på senteret. Ganske slitne etter en lang og slitsom dag, men vi hadde jo avtalt dette, så det var bare å gjennomføre det.

Jeg hadde kjøpt meg nye hvite addidas joggesko for anledningen, men tightsen min hadde sett bedre dager. Men skitt au. Har alltid ment at det ikke er utstyret som teller når det kommer til innsatsen.

Gro forklarte litt hvordan hun gjorde det, og da var det best å begynne på tredemølla for å varme opp. Tredemølla hadde jeg all mulig respekt for. Så for meg skrekkbilder der jeg står på tredemølla, trykker på knappene og fyker rett i veggen med et smell. Skulle tatt seg ut...! :O

Gro fortalte meg hvordan det kunne gjøres trinn for trinn, enkelt og trygt. Det var jo ingen sak. Det var til og med en rød nødknapp rett foran meg, så hva kunne gå galt? På laveste trinn, 4, gikk det i subbetempo, omtrent som når jeg går på veien. Og da går jeg i luntetempo med hunder som skal stoppe å tisse og lukte annenhver meter. Så dette gikk jo fint. "Nå skal vi ta det på 6, så vi får det opp i et gåtempo som jeg liker" sier Gro. Ja klart, no problemos. Her går det litt fortere, jeg kjenner hvordan jeg sjangler litt, men holder meg godt fast i den greia foran meg,"styret". Der måles puls, distanse/avstand, kaloriforbruk, tid, og noe til. Spennende og fascinerende å følge med på. Og så skal vi jogge litt sier min personlige instruktør. Ja, jogge kan jeg jo. Trykker på 8, og nå går det unna. Gro jogger i vei så lett som bare det, og jeg undrer på når hun skal stoppe. Følger med på tida, der jeg peser i vei. Hvem hadde trodd at to minutter skulle kjennes som en evighet?? Bare trykk ned på 6 eller 4, når du føler for det instruerer min makker. Takk og pris, ned i rask gange, mens jeg hiver etter pusten. Og så i luntetempo. Jeg elsker å gå sakte, må jeg bare innrømme. De som er født i løven gjør det, må vite. De liker å ligge på en høyde og se livet skli forbi. Men jeg har ikke tenkt å bli noen feit og lat løve, så jeg trykker i vei. Her skal det trimmes! Gro trener intervall, sakte og fort. Og jeg kjenner blodsmaken av jogginga. Må bare erkjenne at kondisen ikke er på topp, - men det skal den bli.

Etter 15 minutter, som gikk overraskende fort, fortsetter vi med de forskjellige styrketreningsapparatene. Gro viser meg, og det er morsomt. Jeg har på de letteste vektene, 4,5 og 9. Det er mer enn passelig. Noen skal jeg såvidt klare å klemme sammen. Puh! Det blir noen stønn og grimaser for å få det til. Men det går. Undrer meg på om det er rett før det kommer noen uartige lyder fra kroppen min slik jeg tar i. Men det går bra, verken væsker eller gasser kommer ut ufrivillig. Svette det gjør jeg i rikt monn. Skjønner plutselig hva svetteband er til for - aha!

Vi tar 12 ganger på hvert apparat og bytter på de ulike apparatene. Jeg er sjeleglad Gro fortalte hvordan jeg skulle holde, hvilken vei jeg skal presse osv. Det er som en ny verden for meg. Og morsomt!

Noen andre damer på vår alder er også der, nja litt yngre, og de virker som de har gjort dette mange ganger før. Morsomt å ha en felles arena å møtes på, selv om det ikke akkurat er så sosialt. Hvem klarer å prate når du skal presse brystet ned på knærne? Det fine er jo at man kan gjøre akkurat det man vil, så lett eller tungt man vil. Jeg velger å ikke ta for mye i. Det må ikke bli for slitsomt, for da dabber fort treningslysta av. Det vet jeg av erfaring. Her gjelder det å holde det lystbetont. 

Vi avslutter med en runde på tredemølla, og jeg erfarer igjen dette med den labre kondisen. Det er bare genialt med 4èrn og 6èrn. Det tok en liten time, jeg blei skikkelig svett, men ikke utslitt. Resten av ettermiddagen var jeg forbausende opplagt. Trengte ikke å svime av på sofaen, selv om tanken streifa meg et par ganger.

Siden har jeg vært der uten Gro, og da har jeg jo følt meg ovenpå. Dette kan jeg! Joho!

Jeg kan til og med jogge uten å holde meg fast, slik de gjør i reklamen (for joggesko, truseinnlegg, helsekost??). Har funnet ut at det er bedre å jogge uten å se på klokka, mye bedre å se på avstanden i stedet. Selv om jeg ikke er sikker på hva desimalene betyr; ener-meter, ti-meter og hundre-meter? Det er bare artig å klare lengst mulig avstand. Ser for meg at jeg løper kilometervis.. :)

Jeg har til og med kjent at det er godt å løpe fort og presse meg litt slik jeg gjorde i en fjern fortid, for 25-30 år siden.

Ingen tvil, dette skal jeg følge opp skikkelig. Jeg er bare så glad for at vi er heldig som har et så flott treningssenter på Nordkjosbotn. Håper folk er flink til å benytte seg av det.

Nå står påsken for døra, så da blir det kanskje lite av det. Da blir det nok hundene som blir treningskamerater.

Ut å trimme, folkens! :-) Naturens tredemølle ligger og venter på oss. Eva Annie

Nytt liv til påske.

Bilde hentet fra internett.

Fra gammelt av er påsken et symbol på nytt håp og nytt liv. Jeg er personlig veldig glad i påsken. Den symboliserer for meg bl.a.troen på at det kommer bedre tider og nye dager. Våren er i anmarsj, selv om det er blå grader på gradestokken min og regn og snø daler ned fra himmelen. Men ikke i dag; strålende solskinn og hvite snødekte jorder prøver å lokke oss ut. 


Gåsunger er et symbol på det nye livet som er på vei. De sitter på hannraklene på selja, som kan bli opp til 80 år. Kanskje ikke så gammelt sammenlignet med andre trær, men jeg syns det er en respektabel alder. I dag skal jeg hente inn noe ris, både av selje og bjørk. Men først må huset vaskes og ordnes til påske. Finværet får bare være for min del. Sier som min mamma; jeg får ikke ro på meg før det er blåst inne. Da først kunne hun nyte den fine sommerdagen.


Da vi kom i fjøset i morges, var det kommet nytt liv der også. Et lite bukkekje var kommet til verden, født av en ettåring. En veldig flink og omsorgsfull mamma var det som stelte ungen sin som hun aldri hadde gjort annet.

                     To våkne øyne betraktet meg og lurte nok på hva slags vesen jeg var. :)

Mor og barn.

Ønsker dere ei fin helg! 

Eva Annie :-)

En sunn sjel i et sunt legeme

Bildet er lånt fra Nordkjosbotn Treningssenter sin facebookside.

Jeg har aldri satt mine ben i et treningsstudio. Nå har jeg meldt meg inn i Nordkjosbotn Treningssenter. Jeg har vært der tre ganger hittil. Planen er å starte et nytt og bedre liv, med mer trening og mindre sjokolade (sukk...). Resultatet bør bli mer overskudd, bedre kondis og en smekker / mer muskuløs kropp. Det burde jo ikke være så vanskelig og uoppnåelig..

Det er supert å få sjansen til å trene innendørs når det er surt, vått, glatt og kaldt ute. Har jeg tenkt. Jeg har jo et kjempestort trenignsstudio rundt gården der jeg bor. Det er til og med gratis å trene der. Ingen autotrekk fra kontoen eller purregebyr. Men så var det å komme seg opp av sofaen og ut i naturen da.. 


Det var godt det var noen modige sjeler på Vollan med kompetanse, penger og nok vilje til å starte treningssenteret. Jeg vet det har vært planlagt før av andre aktører, men da var det bare lovnader og så ble det aldri noe av.


Første gang jeg besøkte senteret, la jeg merke til hvor lekkert og innbydende inngangspartiet med resepsjonen var. Det er to sittegrupper med dype skinnsofaer og lenestoler, en resepsjonsdisk, drikkeautomat og et lite lekerom. Ved inngangen er det solarium. Dit skal jeg også etterhvert. 


Dvs. første hinder var å komme seg inn i treningssenteret overhode. Jeg grov dypt nede i veska, og måtte nesten tømme alt innholdet på ganggulvet før jeg fant fram nøkkelkortet. Selvfølgelig fikk jeg det ikke til å virke da jeg dro kortet. God start.. Heldigvis var det en hyggelig kar i resepsjonen som kom ut og hjalp meg.


Jeg grudde meg litt første gangen jeg skulle på senteret. Som sagt har jeg aldri satt min fot innenfor et slikt lokale, og jeg lurte virkelig om jeg hadde tatt vann over hodet. Selvfølgelig var det det noen spreke unggutter allerede i gang, da jeg kom. Jeg tok et overblikk over alle apparatene som sto i rommet. Hadde ingen anelse om hvordan de skulle brukes.
Men det sto noen sykler der og jeg fant ut det kunne jeg jo begynne med. Så jeg klatret opp, trådte noen runder på pedalene og studerte knappene. + og -, start og stopp? Jeg prøvde meg fram og fant ut hvordan det kunne bli tyngre å trå. Så langt, så bra. Men setet var jo altfor høyt, jeg nådde ned til pedalene med et nødskrik. Av sykkelen og prøve og justere. Nei, bom fast. Kikket meg frustrert rundt og fikk øye på en kjent blå shorts. Sønnen min, takk og pris, var tilfeldigvis der. Han kom og justerte setet og sa at jeg bare måtte spørre han ute i resepsjonen om hvordan jeg skulle bruke apparatene. Han visste alt om det, påsto han. Ja, ja, jeg sykla i vei i ca. 25 min. Ganske behagelig. Men særlig svett ble jeg ikke av det. 


Ferdig med syklinga gikk jeg en bue rundt alle de hypermoderne treningsapparatene og bort til vektene. Der sto jeg og løftet vekter og lot som om jeg hadde god greie på hva jeg gjorde. Etter ei stund syntes jeg det var bra. Jeg hadde jo kommet over dørstokkmila og vært på treningssenteret for første gang. Å komme seg ut klarte jeg heller ikke. Det var et lite tek med dørvrideren for å komme seg ut, og det måtte jeg også få hjelp til. Hjelp, går det an?! Jeg følte meg passe lur der jeg gikk ut av døra med alle pakkenellikene mine. Men, nå var jeg starta. Neste gang måtte det bli lettere.

Det skal jeg skrive om en annen gang. For tro det eller ei. Jeg er bitt av basillen. :) Eva Annie