En sunn sjel i et sunt legeme

Bildet er lånt fra Nordkjosbotn Treningssenter sin facebookside.

Jeg har aldri satt mine ben i et treningsstudio. Nå har jeg meldt meg inn i Nordkjosbotn Treningssenter. Jeg har vært der tre ganger hittil. Planen er å starte et nytt og bedre liv, med mer trening og mindre sjokolade (sukk...). Resultatet bør bli mer overskudd, bedre kondis og en smekker / mer muskuløs kropp. Det burde jo ikke være så vanskelig og uoppnåelig..

Det er supert å få sjansen til å trene innendørs når det er surt, vått, glatt og kaldt ute. Har jeg tenkt. Jeg har jo et kjempestort trenignsstudio rundt gården der jeg bor. Det er til og med gratis å trene der. Ingen autotrekk fra kontoen eller purregebyr. Men så var det å komme seg opp av sofaen og ut i naturen da.. 


Det var godt det var noen modige sjeler på Vollan med kompetanse, penger og nok vilje til å starte treningssenteret. Jeg vet det har vært planlagt før av andre aktører, men da var det bare lovnader og så ble det aldri noe av.


Første gang jeg besøkte senteret, la jeg merke til hvor lekkert og innbydende inngangspartiet med resepsjonen var. Det er to sittegrupper med dype skinnsofaer og lenestoler, en resepsjonsdisk, drikkeautomat og et lite lekerom. Ved inngangen er det solarium. Dit skal jeg også etterhvert. 


Dvs. første hinder var å komme seg inn i treningssenteret overhode. Jeg grov dypt nede i veska, og måtte nesten tømme alt innholdet på ganggulvet før jeg fant fram nøkkelkortet. Selvfølgelig fikk jeg det ikke til å virke da jeg dro kortet. God start.. Heldigvis var det en hyggelig kar i resepsjonen som kom ut og hjalp meg.


Jeg grudde meg litt første gangen jeg skulle på senteret. Som sagt har jeg aldri satt min fot innenfor et slikt lokale, og jeg lurte virkelig om jeg hadde tatt vann over hodet. Selvfølgelig var det det noen spreke unggutter allerede i gang, da jeg kom. Jeg tok et overblikk over alle apparatene som sto i rommet. Hadde ingen anelse om hvordan de skulle brukes.
Men det sto noen sykler der og jeg fant ut det kunne jeg jo begynne med. Så jeg klatret opp, trådte noen runder på pedalene og studerte knappene. + og -, start og stopp? Jeg prøvde meg fram og fant ut hvordan det kunne bli tyngre å trå. Så langt, så bra. Men setet var jo altfor høyt, jeg nådde ned til pedalene med et nødskrik. Av sykkelen og prøve og justere. Nei, bom fast. Kikket meg frustrert rundt og fikk øye på en kjent blå shorts. Sønnen min, takk og pris, var tilfeldigvis der. Han kom og justerte setet og sa at jeg bare måtte spørre han ute i resepsjonen om hvordan jeg skulle bruke apparatene. Han visste alt om det, påsto han. Ja, ja, jeg sykla i vei i ca. 25 min. Ganske behagelig. Men særlig svett ble jeg ikke av det. 


Ferdig med syklinga gikk jeg en bue rundt alle de hypermoderne treningsapparatene og bort til vektene. Der sto jeg og løftet vekter og lot som om jeg hadde god greie på hva jeg gjorde. Etter ei stund syntes jeg det var bra. Jeg hadde jo kommet over dørstokkmila og vært på treningssenteret for første gang. Å komme seg ut klarte jeg heller ikke. Det var et lite tek med dørvrideren for å komme seg ut, og det måtte jeg også få hjelp til. Hjelp, går det an?! Jeg følte meg passe lur der jeg gikk ut av døra med alle pakkenellikene mine. Men, nå var jeg starta. Neste gang måtte det bli lettere.

Det skal jeg skrive om en annen gang. For tro det eller ei. Jeg er bitt av basillen. :) Eva Annie