Advent i mitt liv.

Advent og jul har alltid vært ei spesiell høytid for meg, helt siden jeg var liten.

Forventningen man hadde som barn kan ikke sammenlignes med det man opplever som godt voksen. 

Hvem husker ikke undringa over adventskalenderens hemmeligheter, eller julekalenderen på nrk; Skomaker Andersen bl.a. Og ikke å forglemme de gode førjulsdagene med mammas bakst, prøvesmaking og litt sniking i kakebokser.. Smultringer, mørlefse, serinakaker med mandelstrø på. '

Da hadde mødrene tid til å bake og sy. Jeg minnes tre vrange søstre som skulle prøve nye julekjoler mamma sydde på, i rødt skotskrutet ullstoff med hvite armer og sikkert noe sløyfeopplegg foran i halsen. Særlig takknemlig var vi ikke, selv om nabokjerringene bedyret at vi var såå fine. Jeg husker ennå kjolen. Fin følte vi oss nok, men klødde gjorde den, om jeg husker rett.

Nå bestiller datteren min julekjolen på nett, motehuset.no.

Akk, ja. Det er vel bare en fordel at jeg ikke velger kjole for henne.

Jeg har hatt en spesiell adventsskikk de siste ti årene som jeg er blitt mer og mer glad i. Jeg skriver i noe som heter Julens minnebok, illustrert av Mona Lærum og utgitt av Rødskog Art a.s. Her skriver jeg for hvert år hva jeg gjør hver dag i desember, ikke mer en en linje for hver dato. Jeg skriver ellers om været, gjester, maten, gaver, julekort, juleoppskrifter, huskeliste til neste år, minner fra året som gikk. I tillegg kan jeg lime inn bilder tatt  jula det året.

Det er utrolig hyggelig å lese flere år tilbake og se hva vi har gjort, hvor vi har vært osv. Detaljer som man ikke husker fra det ene året til det andre. Jeg tenker dette kan bli en fin minnebok for mine barn om noen år.

1. søndag i advent. I år kom den som "julenissen på kjerringa", som yngste søster mi sa det. Jeg bakte pepperkaker, nøttekaker m.m. dagen før, lette fram eska fra loftet med adventsstaken, den nydelige, røde adventsstjerna jeg kjøpte i fjor (japansk design med broderi), og diverse nisser som IKKE skal få komme fram enda. Og hva hadde jeg glemt å kjøpe? Lilla stearinlys, selvfølgelig.. Det blei mange telys rundt omkring, i stedet. Men det var koselig det også.

Jeg tar med noen strofer fra Trygve Hoff til slutt, Kjærlighetsvise i Mørketid.

Førr alle oss som bor her e det nåkka som e vektig -

at det vi driv og kjempe førr som vanlig folk e rektig.

at vi kan bygg og være trygg om mørkemaktan rår,

førrdi vi slåss og kjenne oss litt sterkar år førr år -

og vi to ska gå i motvind imot nattsvart mørketi',

men æ ekje redd førr mørke når du hoille handa mi.

Ha en fin 1. søndag i advent! 

Vennlig hilsen fra Eva Annie