Og høyt i toppen den blanke stjerne

Plast eller ekte tre; det er spørsmålet. I år har vi valgt ha ekte tre etter noen års pause. Yngstedatteren i huset fikk et plutselig astma-anfall med store pusteproblemer ei jul, og vi lurte veldig på hva det skyldtes. For sikkerhets skyld har vi kuttet ut både juletre og julesvibel. Vi har fortsatt julestjerne og det har gått helt bra.

I år var jeg innstilt på å hente plasttreet ned fra mørkeloftet, men da ble jeg møtt med protester.

Så i dag, 22. desember, har jeg, Timmy og Fame tatt oss opp til det lille granfeltet vårt og valgt ut et tre. Det er klarvær og - 15 grader og bare 20-30 cm snø på bakken. Med andre ord perfekte forhold. Hundene fikk løpe løse og storkoste seg med å snuse etter smågnagere som gjemte seg i snøen. Klokka var allerede over 1, så det var bare å komme seg ut før det ble mørkt allerede i 2-tida. Det var nydelig vintervær, der snøkrystallene glitret i snøen og himmelen i sør lyste opp. Godt for både kropp og sinn å rusle opp i skogen.

Vel oppe ble det store spørsmålet, hvilket tre? Det var bare høye trær, da mener jeg 5 meter og høyere. Jeg valgte meg ut et tre som var ca. 4 meter, passelig fyldig i toppen. Møysommelig saget jeg det først èn gang, før jeg saget av toppen; det ble ca, 2,5 meter. Det var nesten litt vemodig å felle kjempen. Jeg ble litt "indiansk" og beklaget til treet at jeg saget det ned.. Må nok gå tilbake og sage opp restene og fyre i ovnen med veden, så føles det ikke så meningsløst. Merkelig skikk det her med juletre, forresten.

Puh, slitsomt med håndkraft!

Dette lille, søte treet på ca meteren sto rett nedenfor kjempen som ble felt.

Her ligger kjempen. 

Fame utforsker området rundt granfeltet.

Slik ble det passelig lengde. Trenger bare litt "frisering".

Transporten hjemover.

Hundene kom glade og fornøyde tilbake, da det var klart til å gå ned igjen. Tre fluer i en smekk, jeg fikk trim, hundene fikk turen sin og familien har fått et fint juletre. Treet skal avklimatiseres en dag, så pynter vi det lille julaften, i morgen.

Fortsatt litt blåtime mot lyngsalpene i nord.

Så blir det spennende å se om det går bra med astmaen og om katta lar det være i fred. Og hvor lenge går det før jeg ergrer meg over granbaret som begynner å drysse. En annen ting lurer jeg på nå: Hvor i all verden har jeg lagt juletrefoten?? :)

Førjulshilsen fra Eva Annie

Advent, ei tid for forventning og forberedelser

Denne stille adventsmorgenen tenner jeg det 3. adventslyset. Det er bare meg og hundene oppe. Jeg har nettopp fyrt i ovnen og ordnet meg dagens første kopp med te. Ute er det behagelige - 5 grader, stille og klarvær. Hestene har fått frokost ute i innhegningen og vi koser oss inne. Det er noe eget med disse stille stundene om morgenen, før resten av familien kommer togende og fyller hjemmet med sine lyder. (Tenkte jeg egentlig støy nå, he, he :) Radioen står lavt på, ovnen knirker mens den fortærer bjørkekubbene jeg har lagt i den.

Jeg har sittet og tenkt på hva adventstida betyr for oss. Den er fylt med ulike forberedelser til juletida. Vasking, rydding, innkjøp, baking og julegaver som skal kjøpes, lages og pakkes inn og sendes av gårde. Det er utrolig mye planlegging med jula. Og med den følger automatisk stress. Jeg kjenner at jeg er så imot stressing. I de senere år har jeg ikke gjort mer enn jeg har hatt krefter til. Likevel har det blitt mye. Man ser for seg hva som skal til for at juletida skal bli så perfekt og hyggelig som man ønsker.

Jeg har sittet og lest i Adventsboka mi der jeg skriver opp for hver dag i desember hva vi har gjort og ulike begivenheter vi har vært med på. 

Det blir gjerne en del, selv om man prøver å senke tempoet litt.

For oss som jobber i skolen er desember travel med alle dagene som skal fylles med aktiviteter og tentamener. Det er alltid et kappløp med tida, om å være ajour med forberedelser og retting av prøver. 

I høst har jeg deltatt fast i to fritidsaktiviteter på ettermiddagene. Mandager og onsdager har kveldene gått med til ridekurs på Stall Kjærnes og trening i Balsfjord hundeklubb. Trivelige, lærerike aktiviteter der vi har lært masse og utfordret oss selv.

Det var nesten rart når desember kom og man ikke skulle skyndte seg avgårde på noe etter jobb. Selvsagt dukket det opp et par møter på kveldstid, SU og Sp, så fritidsproblemer fikk jeg likevel ikke. Influensaen har satt meg kraftig tilbake i desember, men jeg har nå klart å karre meg på jobb i alle fall.

I år har vi ikke pyntet mer enn med litt lys ute, adventestjerne og adventsstake. Foreløpig er bare en juleduk kommet fram.

Jeg blir alltid fylt med vemod i adventstida, en slags tristhet. Desember er vanskelig for mange. Noen har mistet sine dyrebare kjære, noen minnes de som har gått bort i løpet av året. Det er vanskelig å være glad når man savner sårt de som ikke er her sammen med oss. 

Samtidig går livet videre, julaften kommer og livet skal leves for de som er i lag. Gleden er nok der, men sorgen kan dekke den som et tynt og skjørt slør.

Jeg ønsker deg ei meningsfull adventstid, og håper du tar deg til å virkelig nyte den. Det er de små gledene vi husker; en varm kopp gløgg, en spasertur under stjernene, en koselig prat med en venn, julemusikk og alle de små, fine tingene vi kan ta oss tid til midt i julestresset.

Adventshilsen fra Eva Annie

Mammas minner fra evakueringa, nov. -44.

Selv om det er 70 år siden husker mamma svært godt hva som hendte høsten 1944 i Sørkjosen. Vi sitter i mammas koselige stue på Borkenes og hun forteller meg villig om hva hun husker fra den høsten, evakueringsvinteren og fredsvåren som kom i mai 1945. 

Her er hennes beretning:

"Pappa (Johannes Kristian Karlsen) fikk brevet fra myndighetene at familien måtte evakuere. Vi fikk lov til å ta med oss ca. 15 kilo. Jeg kan ennå se for meg faren min som sitter på stolen. "Nei, dette går eg ikke med på!" utbrøt han. Han var en fattig odelsbonde og fiskar. Nå, ikke så fattig etter datidens forhold. 

Vi gikk i angst. En påle ved huset viste at tyskerne skulle legge minefeltet på jorda nedenfor. (De bodde rett på øversida av bakeriet i Sørkjosen). Vi regna med at huset var brent og jorda minelagt når vi kom tilbake. Mange hus i Sørkjosen var allerede satt i brann i Sørkjosen. 

Denne høsten var det lite sne, det var godt vær. Jeg var 11 år, fylte 12 over nyttår i -45.

Tyskerne kom og henta de tre kyrne våre. Det var tre unge, nedbøyde tyske gutter. Kunne ikke være en hyggelig jobb de ble satt til å utføre. Kyrne het Stjerna, Flekkros og Litago. Stemor mi, Sofie, gråt. Jeg hadde omtrent aldri sett henne gråte, hun var en veldig sterk person. Hun hadde selv avlet opp Flekkros. Fjøset og dyra var ekstremt viktige for husmødrene på den tida. Det var arbeidet og ansvaret deres, mens mennene var borte på arbeid eller på havet.

Vi gjemte unna noen sauer vi skulle slakte og salte ned til turen sørover. Pappa sa at vi måtte be til Gud om at de måtte få laus skøyta til han Valdemar, sånn at alle fikk plass. Jeg gikk i fjøsgangen for å be, og da fòr sauene ut. Vi hadde at strev for å få fatt i sauene igjen, og jeg fikk selvsagt skjenn. Be måtte jeg da kunne gjøre andre steder?!


Tyskerne hadde laget en slakteplass på ei blomstereng, og ei grøft der alt dyreblodet skulle renne nedi. Det var fælt. 

Folk blei jaga fra hus og hjem. Revet opp, store som små. Stesøstra mi hadde 6 småunger, de reiste til Oslo til mannens søster.

Løshundene samlet seg hos oss, veldig magre og utsulta. De kom til de husene der det ennå var folk. Noen få familier var igjen, folk hadde forlatt. Sørkjosen var som en spøkelsesbygd. Ryktene gikk om at tyskerne senket de evakuertes båter, særlig på Vestfjorden. Ingen visste jo noe, derfor dukka disse ryktene opp.

Det var ei rar stemning. Onkel Elias og pappa var ikke så godt forlikt. Hadde ikke vært det i noen år, jeg vet ikke hvorfor. Men han kom og de tok omkring hverandre og ba om forlatelse. Kanskje de ikke regna med å se hverandre igjen.

Lokalbåten Torghatten henta oss i Sørkjosen. Håkon, Edith og babyen Irene kom fra Reisadalen. Edith hadde sydd en babypose av et pledd til Irene. Ungene gikk i spenning og var oppspilt, og de voksne skjente på oss. Jeg hadde fått nye klær, blant annet en jakke med pelskrage. Folk hadde kommet og tatt farvel.

Det var ei tørr hule i fjellet, dit bar vi rokken og andre ting vi trengte når vi vendte tilbake. Pappa pakka inn Bibelen og den finske postillen; han forsto å lese og snakke finsk. Postillen hadde norsk på ei side og finsk på den andre. Og han pakka ned andre kristelige bøker han hadde. Det var det mest dyrebare han eide, det pakka han inn i oljehyret sitt og bar dem opp i hula.

Pappa hadde det nok ikke godt. Alle barna hans var født i huset han hadde bygd. Han blei jaga fra huset, eiendommen sin, jorda si.

Da vi kom ombord i Torghatten, var det overfylt med folk. De fikk ikke laus skøyta hans Valdemar og det var nok like så godt. Hvem vet hvor sjødyktig den hadde vært. Det var mange kjentfolk. Vi lå i lasterommet om natta, tror jeg. De hadde kokt kjøttsuppe. Det var uvant med så mye kjøtt i suppa, men alle hadde jo tatt med seg noe hver. Jeg husker at vi ungene satt på noen sekker i lasterommet og åt suppe. Det var blant annet en som seinere blei gift med en av Fjellheim-jentene. Han het Gutte.

De voksne var dystre. Det var ikke så rart. De hadde forlatt hus og hjem, de visste ikke noe om framtida, hvor de skulle, og når de ville få komme hjem igjen.

Jeg husker ikke så mye fra selve båtturen.

Vi stoppa i Harstad. Der blei vi henta med en lastebil til Sjøvollen ungdomshus. Men bestemor Kristine blei ikke med, hun blei igjen i båten. Hun var sengeliggende og nærmest døv.

Jeg fikk for første gang se et plantefelt ved ungdomshuset. Det var en mørk og dyster granskog, helt forskjellig fra skogen i Nordreisa.
Vi venta på at bestemor skulle komme. Det skjedde noe tragisk. De gamle og syke dro videre med båten. Bestemor Kristine endte opp på Hadeland. Hun var døv, og delvis stum, blei brutalt skilt fra resten av familien sin. Bestemor var et troende menneske, så hun satte nok sin lit til Gud Fader. Men tenk så skremmende det måtte ha vært å bli fraktet vekk som en pakke. Datteren Sigrid som jobbet i Oslo da, fant ut hvor bestemor var havnet og tok jobb på sykehjemmet der hun var. 

Synnøve og Ludolf ,- han hadde vært og hentet henne i Reisa -, de skulle gifte seg den vinteren. De hadde fått tak i ei tom stue, Laurastua i Lamhagan i Kvæfjord. Jeg, Sofia, pappa, Reidun, Margit, Alfhild, Helle, Roald, Arne, og kanskje Sylvia blei transportert dit. Vi var kanskje ni mennesker i den stua. Flyktninger med sengeklær og pjaltene våre. Det var mørkt og kaldt, ei trasig stemning. Så kom naboen, fyrte i ovnen, henta ei parafinlampe og ei spann med melk. Da blei stemninga lettere, og ungdommene flirte og skøya litt.

Helle og jeg gikk på skolen den vinteren, vi fikk nye venner og stortrivdes. Jeg blei kjent med ei evakueringsjente fra Narvik som het Diddi. Vi blei bestevenninner. Klaudia og hennes familie fra Kjelleren var også der. Hun skarra veldig på r-ene slik reisaværinger gjør. Læreren ba henne lese et dikt høyt i klassen. Klaudia var veldig god til å lese og hadde en klar stemme. Hun sto og leste dette: 
"Å litlefuglen satte på kirkespong, Gud råde. 
Han sang så fager en aftensang. 
Herre Gud gi oss din nåde."

Læreren lot henne lese alle versene. Hun leste veldig godt.

Ungdommene hadde det veldig artig hele vinteren. De fant seg kjærester. Nilsemann og jeg var kjærester, som barn kan være i den alderen. Helle hadde Lillemor. Alfhild, min nåværende nabo, var veldig begeistret for Helle. Han var så morsom og kvikk, omtrent som vår Knut (min bror). De brevvekslet i noen år etter krigen.

De voksne savnet nok fjøs og hverdagsliv i eget hjem, men vi barn tilpasset oss fort.

Da freden kom 8. mai, knepte læreren hendene, ba Fader Vår og tårene rant ned de gamle kinnene hans. Han heiste det norske flagget for første gang på over fem år og han gråt. Radioene blei henta ned fra loftet på menighetshuset, der de hadde ligget siden de blei beslaglagt. Vi flyktningene retta ryggen; vi var fri! Ungdommene flirte og skøya, de gamle var glade. Alle var glade. Gleden var ubeskrivelig. Jeg og Diddi gikk ned til sjøen, alt var så lett. Bølgene slo liksom så glad og lett mot stranda. Landskapet var på en måte fri. 

Bjørka utfor skolen hadde vært min utsikt fra skolepulten hele vinteren. Den hadde virka så ribba, så forsvarsløs, jorda hennes var tatt av ei fremmed makt. Nå begynte den å grønnes, var fri og sto der som en glad liten unge.

Bøndene kjørte ut gjødsel, og den lukta har jeg siden alltid forbundet med våren det blei fred.

Vi dro tilbake til Sørkjosen så snart det gikk an. Det var så pass tidlig at vi fikk satt poteter før St. Hans. Pappa kjøpte ei ku. Skøyta "Hortensia" gikk nordover med oss. Det første vi gjorde da vi kom hjem, var å springe rundt til naboene for å se hvem som var kommet tilbake. Huset sto, men fjøsen var brent. Den var gammel uansett, så vi bygde en ny. Møbler, blant annet pinnestolene var knust og brukt til ved og restene lå i vedskjulet. Kjelleren var fylt med søppel. Tyskerne hadde bodd i huset. Før huset kunne brukes vaska de det ene soverommet. De brukte en hel dag, kvinner og menn. Så fikk vi lagt oss, alle på det reine rommet. 

Margit var blitt igjen i Kvæfjord, hun fikk tjeneste i et hus der. Det samme med Alfhild.

Det viktigste den sommeren for oss unger var å treffe barndomsvennene våre igjen. Det var ikke minelagt på jordet nedenfor huset vårt. Men et stykke oppfør huset var det et inngjerdet område. På en staur hang det en støvel og på et skilt sto det Achtung. Vi unger fantaserte om at en tysk soldat hadde dødd der og at det var hans støvel som hang der. Den sommeren hadde ei ku klart å komme seg inn i gjerdet og blitt drept av ei mine. 

En tragisk hendelse skjedde i fjæra med en av guttene i nabolaget. Han fingra med et skytelegeme de fant, den gikk av og han omkom.

Bestemor kom hjem etter krigens slutt og levde et par år etter det. 

I Lyngen var det ikke brent. Tyskerne stoppet før de kom så langt. Det var verst i Finnmark. Der sto bare kirka igjen, enkelte steder.

Dette er minner jeg har som går 70 år tilbake i tid." 

Dette var mammas fortelling om evakueringa. Til ettertanke for oss som bare har levd i fredstid.

God advent fra Eva Annie-

"Ka e det med Mattilsynet?"

Naboer som bryr seg, heksejakt, mobbing eller omsorg for dyra? Den siste tida har det versert mye snakk om et gårdsbruk her i distriktet. Folk er engasjert og prater både når de treffes og noen skriver på facebook om dette.

Bildet er en illustrasjon, funnet på internett.

Naboer som bryr seg og nabokjerringa som følger nøye med i nabolaget. Sånn har det alltid vært, sikkert helt tilbake i steinalderen, kan jeg tenke meg.

Det kan være både positivt og negativt. Men jeg syns folk skal tenke seg nøye om før de uttaler seg. Det er utrolig hva folk vet, hva de har hørt, hva de forteller hverandre hva de har sett og hørt, både "selvopplevd" og det de hører at andre har hørt av andre. Flott at folk engasjerer seg til dyras beste. 

Men når bikker det over til heksejakt og mobbing av bonden og familien hans? Hva vet folk egentlig om forholdet, hva gjetter de, som gjerne blir gjenfortalt som en sannhet til andre.

Alle som ser noe graverende ang. dyr som de reagerer på, kan de enkelt og anonymt rapportere til Mattilsynet. Og det er jo veldig bra. Det er klart det er til dyras beste at noen følger med.

Når man har rapportert til Mattilsynet, tar de vanligvis kontakt med gårdbrukeren/dyreeieren pr. telefon og ved inspeksjon på gården.

Det er nok gjort i dette tilfellet jeg refererer til også. Men hvorfor skjer det ikke noe??? Det er gjerne snakkisen blant folk etterpå.

 

"Nu skal du høre....!" Bildet er hentet fra internett.

Mattilsynet har ingen "plikt" til å rapportere til alle naboene hvilke avvik de har funnet eller hvilke avtaler eller strakstiltak de har besluttet overfor bonden. Og vil bonden fortelle noe? Selvfølgelig ikke, høyst sannsynlig.

Så sensasjonslysten som man gjerne er, vil dette rulle å gå som tema i lange tider. For man vet jo ikke noe. Det skjer jo ikke noe. Tydeligvis.

Jeg tenker at når naboene har gjort sin plikt som melder til Mattilsynet, så har de gjort det de kan. Punktum. Hvorfor fortsette å snakke i det uendelige om det?

Som tidligere gårdbruker så veit jeg hvor strengt regelverket omkring dyrehold er. Det er utrolig nøye med foring, sykdommer, stell osv. Finner Mattilsynet et avvik, så forplikter bonden å tette dette avviket innen en gitt frist. Det kommer ingen unna med. Og er det slik at Mattilsynet i vårt distrikt er inkompetent og ubrukelig?? Det tviler jeg sterkt på! Noen tror kanskje at det er en lokal person som har har vært innom gården. Mattilsynet er stasjonert i Tromsø.
Man må stole på at Mattilsynet gjør jobben sin!

Når man begynner å rote i en møkkadunge, da sprer lukta seg. Og den kleber seg fast i i den som roter. I håret, huden, klærne - alt. Dette er en annen type møkkadunge. Og lukta sitter allerede fast i mange.

Det har nylig vært oppe i media om en tragisk mobbesak i skolen. Og det blei satt søkelys på at mobbing gjerne stammer fra de voksne, hvordan vi omtaler andre mennesker. Vær et godt eksempel, ikke vær en mobber!

Illustrasjonbilde hentet fra Internett.

Det er den enkleste sak i verden å sitte på en (møkka)haug å være konge og se ned på de som strever med utfordringer, når man ikke er i samme situasjon selv. 

Ha ei fin mobbefri uke!

Tvangsevakueringa

Bildet er lånt fra internett, Nrk si 70-årsmarkering. 

Det er 70 år siden evakueringa høsten 1944 fra Finnmark og Nord-Troms. Jeg har hørt nevnt evakueringa av mamma mange ganger, og hun var vel omtrent  10-11 år da hun var med på det sammen med familien sin.

I går kveld blei 70-årsjubileet markert med en fire timers lang tv-sending fra Skansen i Tromsø. Spennende gjester som historikere og blant annet tidsvitner som Reidun Mellem. Hun var bare ungjenta da familien hennes flykta fra Elvevoll i Lyngen, opp Signaldalen og over grensa til tryggheten i Sverige. 
Jeg og noen kolleger fra skolen gikk deler av samme ruta da vi var på fjelltur i fjor høst til Gappo-hytta. En slitsom tur, og vi gikk den enkleste ruta.. Flyktningene fra -44 måtte gå utenom veien i kupert terreng med tyske vaktpratuljer etter seg. Reidun, ei fantastisk dame, forresten. Jeg besøkte henne og mannen hennes Åge hjemme i Tromsdalen da jeg gikk på lærerskolen. Men det er ei annen historie. 

Jeg skippa både Skavlan og Nytt på nytt til fordel for denne sendinga. Og man kunne ikke unngå å bli grepet av det som blei fortalt. For et utrolig overgrep på den nordnorske befolkninga av den nazistiske krigsmakta. I rein krigsstrategi brente de alt for at bolsjevikene ikke skulle komme og overta etter tyskerne. Med resultat at de la alt øde; hus, fjøs, kirker, skoler, kaier - alt. Det tok 10 år før Finnmark og Nord Troms var på samme nivå som før krigen, bygningsmessig. Og i tillegg var det ei krigstraumatisert befolkning. Folk bar med seg minner om skrekksenarier fra krigen et heilt liv. Det var mange som døde under selve transporten til dit de skulle evakueres, og noen til og med av avlusinga med DDT. Heilt utrolig.

Bildet er lånt fra internett

Så var det fortellinga om Eliva fra Skardalen som blei evakuert til Melbu med sin familie. 12 år gammel fikk hun et voksenansvar da foreldrene blei syke. Enda ei sterk historie. Og mange flere var det. Også om de på Sørøya som motsatte seg evakueringa og gjemte seg i huler i fjellet i månedsvis.

Og Grand-Hansen; den utrolige mannen fra Tromsø som organiserte den kaotiske evakueringa for tusenvis av flyktninger slik at alle fikk mat, losji og helsestell. Han fulgte sin samvittighet, trosset både nazistene og regjeringa fra London sin ordre om ikke å hjelpe til med evakueringa og gjorde en utrolig innsats i lag med sin stab for å ta hånd om disse desperate, traumatiserte menneskene på flukt.

Tv-kvelden slutta med en dokumentar som het Familiebildet. Det var om barnebarnet som lurte på hvorfor det var så vanskelig å samle familien for å få tatt et bilde, bl.a. hvorfor hennes tanter og onkler hadde så lite kontakt med hverandre. Det handlet om ei tapt sjøsamisk identitet, oppvekst på internat, fortielser, evakuering og traumer som hadde splittet en familie.


Mitt store spørsmål og ankepunkt er: Hvorfor står det omtrent INGENTING om dette i historiebøkene? I fjor hadde vi om 2. verdenskrig i 9. klasse, et tema som de fleste elevene syntes var kjempeinteressant. Det var ett kapittel om krigen i Norge; hvor mye sto det om Nord-Norge? Minimalt. Og jeg tror ikke det var mange linjene om brenninga av Finnmark/Nord Troms og evakueringa. Det er et paradoks, synes jeg. I år har vi omtrent syv kapitler om befolkningsutvikling og fattigdom i verden. Ja, det er kjempeaktuelt. Men hva med vår nære krigshistorie? Har vi ikke noe å lære om og av den til de unge generasjoner? Det må aldri glemmes, sies det. For at det aldri skal skje igjen.

Jeg må intervjue min egen mor om dette. Nordreisaværinger blei jo bl.a. evakuert til Kvæfjord og nabokommunene. Jeg vet at mange av ungene syntes det var spennende å reise og komme til nye steder, bli kjent med nye venner. Men det var vel ei historie med mange lag, og de voksne ville hjem igjen til sine nedbrente gårder så fort det lot seg gjøre. Uansett hvor godt de blei tatt i mot og ivaretatt på alle mulige måter. Det var ikke det hjemmet de hadde måttet forlate.

Og jeg tenker på syriske flyktninger og mange andre steder i verden. Det skjer, igjen og igjen. På  grunn av krig. På grunn av noens maktbegjær. Og det er sivilbefolkninga som lider. 

Service og service fru Blom?

Jeg er for første gang i livet blitt omtalt som kjerring. Eller egentlig andre eller tredje gang, for jeg har nok opplevd å få det slengt etter meg i jobbsammenheng av en irritert tenåring. Men da tar man det for det det er: En frustrert ungdom som freser ut noen gloser i en opphetet diskusjon. Jeg liker det ikke, men det er ingen stor sak. (Jeg gjorde det sikkert heime som tenåring, men antakelig ikke så høyt, og ALDRI til lærerne!) Men det er andre tider, og jeg har ei ganske stor toleransegrense overfor elevene mine. Og de er stort sett kjempehyggelige heile tiden, også de som har lyst å kalle meg kjerring i blant) :)

MEN noe annet er det å oppleve å bli omtalt som kjerring i det offentlige rom, når du er ute og handler en vare.

Det begynte en svært regnfull fredag. Jeg stresset avgårde for å plukke opp datter mi etter hennes jobb og kombinerte det samtidig med å handle flis til underlag i stallen. Vi hadde bestemt oss for å kjøpe vanlig trespon-flis og en ny type trepellets som skulle tilsettes vann. Den nye sorten skulle være enkel å bruke, plassbesparende og billigere enn vanlig flis. Nå hadde de ikke ikke disse varene på lageret på butikken, så vi måtte et annet sted å hente det. Det var helt ok for oss. Vi kjøpte noe til hundene og jeg kjøpte meg en fin treningsoverdel fra Stetind. Elsker det klesmerket, så jeg var glad og fornøyd da vi dro videre.

Da vi kom til utleveringsstedet (sier ikke noe om navnet...!), så fikk vi treflisen utlevert med en gang, men de lette høyt og lavt etter den nye sorten trepellets. Datter mi og meg så etter den, vi også, i den stor lagerhallen. Så ble lagersjefen (?) hentet og vi ble spurt om hva det var vi skulle ha, hvordan sekken så ut. Siden vi ikke hadde brukt det før, ante vi ikke det. De hadde utleveringslappen, studerte den og lette videre. Klokka var et kvarter før stengetid og ansvarshavende virket småirritert. Jeg ba ham ringe butikken og få et nærmere beskrivelse av varen. Siden de tydeligvis ikke visste hva slags varer de hadde på lageret sitt, men kunden skulle tydeligvis vite det... Jeg overhørte samtalen: "Æ har ei KJERRING her som skal ha nokka ho ikkje sjøl engång veit ka e! Kainn du fortelle mæ ka det er??!!" Da jeg hørte ordet kjerring, snudde jeg meg mot ham, pekefingeren fauk opp av seg sjøl og jeg utbrøt forferdet: "Ikkje kall mæ kjærring!" Jeg var i godt humør; det var jo fredag, lønningsdag og bare herlighet, så egentlig rista jeg bare litt muntert på hodet. Kjerring, du liksom, skal gi deg kjerring...! Han tok ingen notis av verken fingeren eller meg, prata bare videre. 

Hvordan gikk det? Trepelletsen lå på kaia og blei hentet derfra på trucken deres. Datteren min observerte forresten et alvorlig sikkerhetsbrudd/HMS-avvik der.Vi fikk varene og en liten prat med gubben med "kjerringkjeften", der han påsto at butikken på Storsteinnes var livredd for å ha varer på lageret. De hadde ikke hentet varene som hadde ligget hos dem i to måneder. Butikken vil tydeligvis ikke bli sittende inne med masse usolgte varer. Jeg fikk noe å tenke på. En rimeligere vare som ikke blir solgt og ingen vet hvordan ser ut! Fantastisk salgteknikk, særlig når den blir utlevert av en muggen overordnet. Her bør visst noen ha et helhetsblikk og tenke over hva de driver med. Vitsen er vel å få solgt varer, ikke gjemme dem bort på et lager?

Jeg hadde ikke reagert på episoden og var veldig klar til å ta helg, da vi kjørte derfra. Er det ikke pussig hvordan vi bare legger dårlig service bak oss, godtar det med litt munterhet og hoderisting. Men datter mi var temmelig rystet over behandlinga vi hadde fått og kjerringkommentaren, ikke minst: Tenker de ikke på at salget ikke er over fra du har før du har fått varen. Servicen gjelder fra du har bestilt og betalt varen til du får den utlevert?? Da er salget avsluttet, når du har mottatt riktig vare. Du har krav på service i alle ledd, du har betalt for servicen! Du kan ikke avslutte jobben før den er ferdig. Det hadde hun lært både med skolearbeid, på stallen og deltidsjobben hun har på en bensinstasjon. Hun var ganske irritert og sjokkert der hun satt. Det verste var at hun oppdaget at varene lå rett innenfor døra ved flisen, rett framfor øynene på dem. "Og så veit de ikkje en gong kor de har varan sine, men kundan skal liksom vite det!" Dessuten hadde de et alvorlig sikkerhetsbrudd på kaia der de heiste opp en mann i talja for å hente varer som lå på toppen, fortalte hun. Det skulle arbeidstilsynet ha sett. Siden hun har gått på Senja vgs på naturbruk har de lært veldig mye om HMS og viktigheten av å ikke slurve med sikkerheten.

En 18-åring har altså mer forståelse for service - og får stadig høre det fra fornøyde kunder - enn en 45-50 åring som har hatt jobben i 20-30 år? 

Da gremmes man, her skal vi voksne gå foran med et godt eksempel. Og glemmer man at service er en viktig del av jobben, bare for at man har hatt jobben så lenge? Og ei "kjerring" (grrr!) og hennes unge datter er uviktige kunder som man ikke trenger å ta notis av. Vi var bare et irritasjonsmoment som kom når han egentlig ville ta helg. Jeg tenker at kundene sørger for at han har jobb og får lønn hver måned. Uten kunder, ingen jobb og heller ingen lønn. Alle kunder teller, også de som handler i små kvanta.

Ja, ja. Vi kommer til å handle meir trepellets der for framtida, og da skal jeg ta med den tomme sekken, bare i tilfelle. Synd de ikke har en konkurrent, da hadde vi skiftet leverandør.

Og tilbake til kjerring-beskrivelsen. Er det en fornærmelse eller er det bare en vanlig beskrivelse av et menneske av hunkjønn "av en viss alder"?

Kjenner at jeg ikke har lyst å bli kalt kjerring, det har ei nedsettende betydning i mine ører. Jeg er ikke klar til å bli kjerring ennå, jeg vil ikke bli det. 
Så jeg kjerringaktig ut den fredagen? Grått, naturlig hår (ja, kanskje, men nekter forsatt innbitt), svarte jeans, brune skoletter, svart sjal og brun softshelljakke. Hmm, følte meg ikke som ei kjerring, i alle fall. Uansett: Må jeg stille i galla eller miniskjørt for å få god service? Nei, jeg kommer som jeg er. Og skal be butikken å ha varene på lageret, så jeg slipper å ta turen innom hovedlageret.

Ha en fortsatt fin søndag der ute! :) Eva Annie

Service, så uvurderlig og synlig

Jeg har opplevd to eksempler på dårlig service, den ene egentlig ubetydelig og den andre grov, ja direkte rasistisk. Begge skjedde i Harstad, byen i mitt hjerte.

Forrige helg reiste jeg og min yngste datter fra Nordkjosbotn til Borkenes til mine foreldre, via Harstad med buss. Det var en nydelig dag der vi fikk se Troms på langs fra sin beste side. En hyggelig busstur der vi hadde en halv times stopp i Harstad, før vi skulle fortsette til Kvæfjord. 

Jeg hadde kikka gjennom bagen min og oppdaga at jeg hadde glemt å ta med ei ekstra bukse. Så vi dro innom Kappahl i bysenteret ved torget for å se om jeg fant meg ei ny bukse der. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe meg en lett tights, siden det var så fint vær. I og med at det var kort tid til bussen gikk, satte jeg kursen rett mot kassa og ekspeditrisen, ei voksen dame med brunt, langt hår, og spurte om de hadde tights. Hun ekspederte en kunde og så bare kort på meg, alvorlig uten et smil, før hun fortsatte med å småprate med kunden, muligens ei vennine eller en bekjent. Okei, hun har det travelt, så jeg ventet litt, tenkte jeg. Hun gjorde fortsatt ingen tegn til å svare, så datter mi sa til meg at vi går bare og kikker på egen hånd. Vi så gjorde, men jeg kjente at jeg begynte å bli temmelig irritert. Fant ingen tights, så i stedet for å lete på måfå med dårlig tid, gikk jeg tilbake til kassa. Forrige kunde gjorde seg ferdig og gikk, og vi sto to kunder ved disken. Jeg gjentok spørsmålet mitt med på nytt, begynte til og med med et "Unnskyld, har dere..." osv. for å å gjøre det klart at jeg var en høflig kunde som hadde et spørsmål. Hun kasta et kort blikk på meg, uten et smil, ignorerte meg og tok i mot klærne fra den andre kunden. Da tenkte jeg: Om hun hadde hatt hundre tights og hevet etter meg ville jeg ikke kjøpt en eneste en! Makan til uhøflig opptreden av en butikkansatt! Det verste er at det var ikke ei uerfaren ungjente som jeg glatt hadde unnskyldt. Jeg vedder forresten på at ungjenta hadde smilt og svart på spørsmålet mitt, mens hun hadde ekspedert den andre kunden! Dette var ei godt voksen dame, muligens til og med daglig leder, og hun har så mange viktige, lokale kunder som hun ekspederer at hun trenger ingen gjennomreisende turister i den fine butikken sin. Muligens tjener hun så godt at hun ikke trenger pengene jeg kunne lagt igjen der. Er det rart at Harstad sakker akterut, i forhold til Finnsnes, Narvik eller Tromsø, hvis de behandler besøkende på denne måten?! OG - jeg vet at dette er unntaket, ikke regelen for hvordan de butikkansatte i Harstad behandler kundene sine. For før jeg gikk innom Kappahl, var vi en kjapp tur innom en butikk som selger jakt-, våpen og fiskeutstyr oppi gata ved siden av Harstad Tidende. Da jeg gikk til disken, ilte ei voksen, smilende dame/ekspeditrise til og spurte om det var noe jeg ønsket. De hadde ikke det jeg kom for, men jeg takka for svaret. Det var ikke før jeg forlot Kappahl, at det gikk opp for meg for en kontrast det var mellom de to forretningene.

Ja, ja, med uforetta sak gikk vi på bussen  til Borkenes, på bussterminalen, jeg fortsatt temmelig kok forbanna innvendig på den usle servicen jeg hadde fått på klesbutikken. Det var en del passasjerer som skulle være med, og noen med utenlandsk utseende. Borkenes har asylmottak, så det var ikke noe rart i det. Rett før bussen skal kjøre, kommer det springende en mørkhudet mann og spør om dette er bussen til Borkenes. Hvorpå bussjåføren svarer i en irritert og spydig tone: Ja, ser du ikke det på skiltet?!

Jeg kjente bare at hjertet gjorde et hopp i brystet mitt, sa han virkelig det??! Mannen skyndte seg å bruke kortet, duknakket og raskt, og fant seg et sete rett bak meg. Var jeg forbannet fra før, blei jeg ikke mindre forbannet av den ignorante, rasistiske, totalt uakseptable opptredenen av en offentlig tjenesteperson, ansiktet utad for busselskapet!! Hva er skjedd med Harstad?? Er alle i serviceyrket så sløve, bortskjemt og forvent at alminnelig høflighet er unødvendig å bruke tid på overfor andre som bruker tjenestene deres? Jeg skjemtes der jeg satt, på vegne av Harstad, busselskapet og hvite, skinnhellige nordmenn. At det går an. Ville jeg eller en hvit turist blitt svart på samme måte? Det tror jeg ikke. Det verste var at bussjåføren stoppa på Bergseng for å ta på ei dame som spurte et "dumt og kronglete" spørsmål om bussruta. Han skjønte ikke helt hva hun sa, men etter et par runder forsto de hverandre. Han var verken ekkel eller uhøflig mot henne; var det for at hun tydeligvis var en innfødt, hvit harstadværing?

Jeg fikk tid til å tenke de 20 minuttene det tok å kjøre over Kvæfjordeidet. Denne gangen skulle ikke dette gå meg forbi, glemmes og kastes i likegyldighetens søppelkasse. Han skulle få høre, når jeg gikk av bussen. Så da vi skulle gå av, sa jeg følgende: "Med all respekt, jeg likte ikke måten du svarte den mørkhudede unge mannen som kom på bussen i Harstad. Da han spurte om dette var bussen til Borkenes, kunne du svart han ordentlig på det!" Bussjåføren blei ganske rar i fjeset, og svarte: "Men æ sa jo ja." Da måtte jeg påpeke at det var måten han sa det på, tonen han brukte. Den spydige "Ser du ikkje det på skjeltet??" Jeg fortsatte med å si at alle busspassasjerer som kan betale for seg, har samme rett til å bli behandla med respekt og høflighet. "Du må huske på at du er i et serviceyrke og skal behandle alle likt. DU er busselskapet sitt ansikt utad". Han bare nikka spakt med hodet, hvorpå jeg avslutta med: "Tusen takk for turen!" Eksemplets makt, tenkte jeg, selv om tonen var temmelig iskald..

Huff, ja. De to episodene skulle jeg helst vært foruten. Det hører med til historien at da vi tok bussen tilbake til Harstad på søndag, var det en annen bussjåfør. En helt annen type, sprudlende og blid. Han ønsket oss en god tur til Harstad og fortsatt god søndag, Så alle er ikke like, heldigvis.

Grunnen til at jeg har våknet opp, er sikkert flere. Men jeg leste i avisen for flere uker siden at HIL (Harstad idrettslag, fotball, herrer) hadde en kamp som blei resolutt stoppa av kapteinen på HIL. Grunnen var en rasistisk kommentar fra en tilskuer mot en mørkhudet fotballspiller på banen. Kapteinen forlangte at vaktene viste tilskueren bort før kampen kunne fortsette. Dette fikk han en utmerkelse for i ettertid. Det blei lagt merke til. 

Sakset fra HT:

TIlskueren som kom med rasistiske tilrop under kampen mellom Harstad og Moss 4. mai er blitt utestengt fra Harstad stadion i tre kamper, skriver Nordlys.

BAKGRUNN:

Det skriver styret i klubben i en pressemelding.

- Vi håper at både han og alle andre har lært noe viktig av denne hendelsen. Verdier som likhet, menneskeverd, respekt og mot, står som fyrtårn i alt vi jobber med i et inkluderende idrettslag som Harstad IL, skriver klubben i en pressemelding.

HIL har vært i kontakt med tilskueren som kom med rasistiske ytringer til Moss-spiller Emmanuel Nii Ashitey Amarh både på muntlig og skriftlig. Han har beklaget sin oppførsel på det sterkeste.

- Vi har registrert at vedkommende spiller har beklaget egen oppførsel og tilrop overfor den aktuelle tilskuer, og vi har mottatt både telefonisk og skriftlig beklagelse fra tilskueren som angrer seg sterkt. Han har fått en kraftig lærepenge, og fremstår som en oppriktig angrende synder, som vi håper og tror aldri vil gjøre noe lignende igjen.

Klubben trekker fram sin kaptein, som de mener har vært både snarrådig og modig.

- Samtidig har denne saken fått nasjonal oppmerksomhet i debatten om og arbeidet mot rasisme innen idretten, og vår kaptein Simon Johansens snarrådige, modige og respektfulle opptreden står fram som et flott eksempel for oss alle, mot rasisme "

Eksemplets makt. Jeg blei både rørt og stolt, da jeg leste det, over at noen er så klar og tydelig i en slik lederrolle. Særlig siden fotball er litt macho, og de i lang tid har et stort problem med rasistiske kommentarer mot spillere. Ikke gi opp, tenker jeg. Ringer i vann. Alle kan gjøre en forskjell. Må skyte inn, at det var raseriet som tok meg denne gangen, vanligvis er jeg ganske stille og beskjeden i slike situasjoner, og kommer på i ettertid alt jeg BURDE sagt... (Del gjerne innlegget om du syns det er verd :)

Nå skal jeg vaske hus, rette tentamener og rake i hagen. Ha en fin pinsehelg, alle sammen! :-) 

Eva Annie

Pakke i posten

Ka er lykke? For meg, for deg, for andre? Det er et stort ord som jeg er forsiktig med å bruke, for ordet er så viktig og ekte, i alle fall for meg. Lykke; det er så individuelt, og antakelig like mange svar som det er mennesker. Jeg har fundert lenge på det; ka er lykke for meg. 

Det viktigste for meg er at mine nære og kjære (både dyr og mennesker) rundt meg har det bra og trives med det de holder på med.

For de fleste av oss er det venner, familie og og kjærlighet som gir lykke. Materielle ting er faktisk mindre viktig. Det har Folkehelseinstituttet slått fast. De hadde et tre der folk kunne henge opp sine svar på hva som var lykke for dem. De fikk svar som å " besøke bestemor og bestefar", "at barna mine har det bra", "å få en god klem fra min kjære" og så videre.

Jeg synes jo også at forholdet til andre mennesker er viktigere og mer betydningsfullt enn materielle ting. Det er jo et velkjent uttrykk som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger. 

Men mens jeg har gått rundt og grublet på hva lykke er, møtte jeg meg sjøl i døra..



På en grå dag i februar kom den store lykkefølelsen i form av en pakke i posten. Noe så patetisk og fantastisk på samme tid! De store ordene om lykke forvitra som vann i sola. Lykke kan nemlig kjøpes for penger, dere.

Her var hverdagslykka mi! En herlig pakke som inneholdt kremer, shampo, og en ny fantastisk mascara og mye mer. (Nu nærmer jeg meg farlig nært rosabloggernes tema...! Men dere skal slippe før-etter bilder og selfies fra meg. :)) Lykkefølelsen var total. Lukte, prøve, kjenne luksusen mot huden. Heaven on Earth, kort og godt. Jeg smiler og fryder meg ennå hver gang jeg går inn på badet, ahhh.

Ka er lykke for deg? Er det også en pakke i Posten? Eller kanskje når du har vært på treningssenteret og kommer svett og fornøyd hjem, dumper ned i sofaen og kan unne deg noe ekstra? Flere lykkeforslag fra meg; bestille sydenferie på nett, se på kalenderen og vente vente. Endelig få levert inn eksamensoppgaven, gå på ski en vakker dag og nyte at sola endelig viser seg igjen, skype med noen av dine kjære som er langt unna, nyvaska hus, suse avgårde på scooteren innover vidda, få vite at man er friskmeldt, vite at man har mange blanke, ubrukte dager med avspasering i neste uke, aka vinterferie, endelig ferdig med et strikkeprosjekt, sitte og bla i den nyeste hagekatalogen og planlegge og drømme, barnebarnet sine armer rundt din hals, alene med ei bok og en kopp tè. Mulighetene er uendelige og fantastiske.

Her en dag oppdaga jeg en latterlig liten hverdagslykke for meg, i form av noen vinterlige småfugler. Jeg hadde kjøpt ny fuglemater som jeg hengte opp slik at jeg kunne se den fra stuevinduet. Da fuglene oppdaga det nye matfatet, strømma de til og forsynte seg av godisene. Og jeg fryda meg hver gang jeg passerte vinduet og så på de lubne kjøttmeisene og gråspurvene som koste seg utenfor. Lykkelig på deres vegne. :)



Bildet er henta fra internett, som dere ser. :)

Så det er bare å gå ut i verden, ta den i bruk og gjør deg sjøl eller noen andre lykkelig.

For min del betyr det vaske-huset-lykke (huff..!), samt at jeg skal ut i lag med yngstedattera og ordne med hestene.

Ha en fin 1. mars-lørdag, alle sammen! :)

Eva Annie