Vi har vel alle den tanken i hodet, fra tid til annen:
Bare jeg kommer meg gjennom denne dagen. Bare jeg kommer meg gjennom denne uka. Bare jeg kommer meg gjennom denne våren. Noen tenker sikkert også; Bare jeg kommer meg gjennom denne sommeren, denne høsten, denne jula, denne vinteren og så videre.
Det er sikkert mange ulike grunner til at de tankene dukker opp. Noen ganger er det mye og hardt arbeid: Bare jeg blir ferdig med dette prosjektet, bare jeg blir ferdig å rette disse nynorsktentamenene. Bare vi blir ferdig med huset.
Noen ganger er det sykdom, sorgprosesser eller andre private utfordringer. Bare barnet mitt blir født velskapt og friskt. Bare legen finner ut hva som feiler meg. Bare jeg endelig blir operert. Det er bekymringer og det at vi ikke rår over vår egen skjebne. Og ventinga mens vi engster og bekymrer oss. Så biter vi tennene sammen, krummer ryggen og takler det vi må.
Det er jo verst om det ALLTID er sånn at vi tenker; Bare jeg blir ferdig med... og tida går og går.
Hva skjer når vi er ferdig med den tunge perioden? Vi ser fram til roligere dager, da vi kan senke skuldrene og ligge i hengekøya uten å tenke på noe som helst.
Jeg har det ofte sånn, skynder meg fra det ene til det andre og tenker på alt jeg skulle, burde ha gjort. Stress kalles det, unødig stress, muligens. Noen menn er ikke sånn; de tenker at "det jeg ikke får gjort i dag, det tar jeg det i morgen". Arbeidet løper som kjent ikke fra oss (dessverre). Meg ergrer det hvis jeg ikke når alt jeg har satt meg fore.
Jeg er en planlegger. Jeg liker å tenke framover og vite sånn cirka hva som skal skje til enhver tid av arbeid, aktiviteter og kos. Jeg liker å få arbeidet unna og jeg liker ikke å sitte for lenge i ro. Jeg liker å lære ting jeg ikke kan, eller mer om det jeg kan litt.
I lange perioder har jeg hatt det sånn som overskrifta. Bare jeg kommer meg gjennom denne dagen. Tar jeg meg tid til å nyte at jeg faktisk kom meg gjennom den utfordrende dagen? Ja, jeg jobber så mye på gården og skolen at jeg er NØDT til å finne små lommer i hverdagen som er bare mine. Korte pauser med pc-en, ei bok, ei ingeting-gjør stund med en kopp te, en kort middagshvil med pleddet opp til haka og en hund ved føttene. Disse lommene holder meg i gang i en veldig hektisk hverdag. De er gull verdt for meg. Det hindrer utbrenthet. Det er jeg overbevist om.
Her "pauser" jeg på Gran Canaria for et par år siden, en novemberdag. :)
Nå er sommeren her. Da blir pausene lengre og hyppigere. Det er sitte-på-trappa med kaffekoppen-pauser, ligge i sola-pauser, gå i hagen-pauser. Disse" unyttige" stundene som er til for å sitte å høre på fuglekvitteret, kjenne duften fra sommerblomstene, høre på elvebruset, hønene som klukker på tunet, sauene som breker i det fjerne. Man sitter stille og kjenner at man er i live.Det er sommer her nord, dere. Nyt den! Og husk på å ta pauser, mange. Vennlig hilsen Eva Annie :-)
