Det var dagen før bryllupsdagen min i november i fjor. Tidligere den uka hadde vi fått bud om at pappa var dårlig og at vi måtte være forberedt på å komme heim fort. Torsdag ettermiddag kom beskjeden. Skulle vi rekke å se pappa i live, måtte vi komme snart. Fredagen var vi på tur, og på kvelden i sjutida var vi på sykehjemmet. Mine søsken og svigersøsken hadde tilbrakt sine våketimer ved pappas seng, og avtalen var at jeg skulle sitte der den natta.
Jeg var forberedt på at dette ville ta tid, kanskje dager.
Det er nokså spesielt å sitte på et sykehjem med fremmede lukter og se på kjente ting som familiebilder, ved en seng med vår kjære pappa i.
Han pustet lett, virket ikke så syk som han hadde vært ett år tidligere. Han var bare gammel, 90 år hadde han rundet sist sommer.
Sykehjemmet huser varme medmennesker i hvitt med rolige stemmer, som stelte omsorgsfullt med oss pårørende og pappa. I ettertid er jeg så utrolig takknemlig for disse hvite englene som rolig puslet varsomt rundt pappa, ordnet med smertelindring og bød på gode blikk og smil. Det var ingen stress, bare ro, påpasselighet og trygghet.
Jeg er ingen nattevåker, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå den natta. Ukeblad, te, sjokolade, kjeks og frukt holdt meg i våken mens jeg satt ved pappas side og fulgte med på pusten hans.
Når han hadde øynene åpne, snakket jeg til ham. Sa at jeg skulle hilse fra alle sammen, nevnte mammas navn, alle barn, barnebarn og oldebarn ved navn. Fortalte ham hvor glad vi var i ham, alle sammen. For en god og snill pappa han hadde vært for oss alle. For et trygt og godt barndomshjem vi hadde hatt hos ham og mamma. Jeg snakket om hvordan ting hadde vært i fjorden, om hans nære familie, venner og bekjente. Stemmen min brast mange ganger, det var en følelsesladet stund.
Det er som kjent hørselen vi beholder helt til det siste. Når man ligger på det siste, hvordan vil man ha det, da? Svaret var selvfølgelig for meg; en kjent stemme av de aller nærmeste nært seg.
Pappa døste av inn i mellom, og ut på natta kom sykepleierne og spurte om jeg ville ha en pause. Jeg gikk ut i ei nattstille dagligstue og ruslet litt rundt. Kjente på en nummenhet og den ørheten som følger med lang tids våking. Kort etter kom en av pleierne og hentet meg og fortalte at de hadde sett en endring hos pappa. Jeg burde ringe de nærmeste søsknene mine og be dem komme straks. Det gjorde jeg, og regnet med at det ville gå en knapp time til de var der.
Den siste timen var det tydelig mer anstrengende for pappa å puste. Jeg sang noen sanger (med litt skjelvende røst, må innrømmes). Pappa var en troende mann, så jeg bad Fader Vår og sang Fager kveldssol smiler, blant annet. Det blei en del nynning inn i mellom for deler av versene husket jeg bare sånn passelig. Jeg strøk ham over håret og snakket lavt og beroligende. Det var fredfullt og verken skremmende eller nifst på noe måte. Bare godt å være så privilegert å få være der.
Det var tydelig at livet til pappa ebbet ut, for det skjer noen fysiologiske endringer når kroppen lukker ned livsfunksjonene.
Det siste kvarteret, før broren og søsteren min kom, sa jeg til pappa at de var på tur til oss og at han måtte vente på dem. "Nå skal jeg ta deg med på en siste tur på fjellet, pappa".
Pappa hadde vært friluftsmann, fisker og jeger hele livet og aktiv til han var langt over 80 år.
"Pappa", sa jeg. "Nå skal vi gå oppover Lasken til Moelvgammen. Den første strekninga er bratt og tung å gå, vet du. Jeg hører du puster tungt, men jeg skal vandre i lag med deg. Nå er vi snart opp på Lasken. Snu deg og se hvor blank og stille fjorden ligger med sommerdis rundt fjellene i Botn og på Våtvoll. Se hvor grønt og fint det er. Jeg hører du puster, gå i lag med meg siste biten opp på fjellet til varden der oppe. Dette stykket er lettere å gå, vi kan hvile oss mens vi rusler oppover. Nå er vi snart oppe. Se på den utsikten! Fjellene som omkranser Moelvvatnet, gammen som ligger der og ønsker oss velkommen. Nå kan vi sette oss og du kan hvile."
Rett etter kom min bror og søster inn døra. Broderen tok til å berette for pappa om den siste jaktturen som han og eldstebroren hadde hatt i heimtraktene tidligere den høsten. Han fortalte om rypene de hadde skutt, hvordan det hadde gått til og hvor de ble felt.
Søsteren min tok pappas hånd på andre sida av senga og med dette sovnet pappa stille inn.
Det var vondt og godt på samme tid. Pappa var ugjenkallelig borte, han kom ikke til å våkne mer og snakke til oss. Det var over. Vi visste at han nå var fri for smerter og hadde fått dø på en god måte med noen av sine kjære rundt seg.
Etter at vi hadde ringt rundt og fortalt det triste budskapet til familien, dro vi tre ned til mammas leilighet og fikk samlet oss litt der. Det blei delt gode minner om pappa, opplevelsen vi hadde hatt i lag, og vi snakket oss gjennom den første sorgen over en kaffekopp grytidlig på lørdagsmorgenen.
Mamma var som en bauta. Vondt var det at pappas dødsdag var kommet, men det var ikke så uventet. Det var takknemlighet for alt pappa hadde betydd for hver enkelt av oss, for hvert av barnebarna og oldebarna pappa hadde vært så opptatt av. Bestefaren som alltid hadde hatt plass på fanget og tid til å lese Tassen-boka for ørtende gang.
Vi bærer alle våre gode og spesielle minner med oss om ham. Ordene som senere oftest ble gjengitt av naboer og familie i fjorden, var at pappa var en hedersmann.
Snill og god, og først og fremst en kjær ektemann, far, svigerfar, bestefar og oldefar.
Hvil i fred, kjære pappa.
