Mens man venter på tur. I sykehuskø, boligkø, polkø, busskø, venteromskø, NAV-kø, flyktningekø? Hvis man ser seg om mens man venter kommer det mange tanker, om verdier, om holdninger, mine egne og andres. Alle er sine egne lykkes smed, heter det. Alle slags mennesker står i kø; gamle, unge, barn, syke, friske, rusavhengige, døende, funksjonshemmede, rike, ikke fullt så rike. I alle slags stadier i livet. Vi er jo mennesker. Vi må bare ta i mot det vi får i livets lotteri. Når det gjelder helse har vi ikke så mye valg. Kreft, f.eks. spør ikke om hvem du er. Den rammer vilkårlig.
Hva med krig og konflikt i et land? For den vanlige mannen i gata. Hva gjør du hvis stor fare truer deg og din familie? Du flykter. Bomber er vanskelig å beskytte seg mot. Når hjemmet ditt ligger i ruiner, det samme byen du bor i, landet du har statsborgerskap i, hva annet kan du gjøre? Rømme til et tryggere sted. Der det ikke er bomber. Der folk er snille. Der folk ikke henretter deg, eller din bror eller dine barn.
Vi som er født i Norge, med ei gedigen sølvskje i munnen , trenger ikke tenke på det. Vi har det trygt og godt. Er det rart om vi blir litt beskyttende overfor kulturen vår, flagget vårt, julesangene våre osv osv? Noen kan jo komme å ta det fra oss? Hmmm. Hvor sannsynlig er det?
Burde alle som er kvoteflyktninger, for eksempel, ta av seg sitt lands klesdrakt når de lander på Gardemoen. De skal jo bli norske, da bør de jo se norske ut? Litt verre med hudfarga for enkelte, den er det umulig å få gjort noe med.
Hvorfor skal de SE norske ut? Ja, JEG har ikke svar på det. Ikke spør meg. Jeg syns derimot det er utrolig interessant med andres kultur, fargerike klær, fremmedartet mat for eksempel. Jeg passerte en gang tre afrikanske damer med kjoler i røde, grønne og gyldne mønstre i gangen på UNN i Tromsø. For et flott syn de var med sitt elegante ganglag, åpne smil og nydelige klesdrakter! For en kontrast til fargeløse nordmenn med vår bleke marshud, ikledd svarte, grå, marinefargede hverdagsklær. Tror vi hadde trengt litt andre farger i hverdagen vår. Men det spørs om vi har plass til disse fargerike menneskene; på gata, i det offentlige rom, på tv, jobben, i sosiale medier? Det er jo litt trangt her egentlig. Vi nordmenn er jo spesielle. Sånn er et bare. Vi har kjempet hardt for vår frihet og rikdom. Okda, ikke vi , men våre foreldre, besteforeldre, oldeforeldre. Klart vi må holde på det. Men er vi mere verdt enn andre mennesker? Er vi et herrefolk?
Når man sier til noen som opplagt ikke er herfra: Dra hjem dit du kom fra. Vi liker deg ikke. Vi liker ikke hudfargen din, hijaben din, maten din, lukta av deg. Er vi nordmenn likere enn alle andre?
Eller er vi bare utrolig heldige, som er født i Norge? Vi kunne jo vært født i Syria, i Sør-Sudan, i Afghanistan. Da hadde vi kanskje vært på flukt for å berge livet.
Jeg er så glad for at vi har ytringsfrihet. Det er en av våre mest dyrebare verdier. Alle skal få si sin mening. Selv om jeg er uenig. Det er en menneskerett. Det er også en menneskerett å få leve i fred, gå på skole, ha nok mat og et sted å bo.
"Hvorfor kan de ikke reise tilbake dit de kom fra??!!" Husene deres er jevnet med jorda! Livsgrunnlaget er ødelagt, det samme er skolen, sykehuset, gudshuset. Alt. Hvordan skal de kunne reise tilbake?
Jeg tror de lengter tilbake dit de kom fra. Til det kjente og kjære, hjemmet, hagen, kafeen på hjørnet, til en behageligere temperatur. Inntil landet deres er bygget opp igjen, er de "stuck" her.
De er prisgitt oss. Hvordan vi tar imot dem som naboer, kollegaer, og i alle de køene vi møter dem i.
La oss i det minste behandle dem med respekt.
Her om dagen, da jeg hadde ventet i kø i minst to timer på legekontoret med påpfølgende røntgenkø og blodprøvekø, blei jeg både sulten og trøtt og gikk en tur til kantina. Der traff jeg en mann fra Syria som jobba der. Han trakk litt på det ene beinet, og av utseende så han ut som en typisk syrisk mann, i 50-årene. Jeg hadde lagt merke til han og kona hans der tidligere en gang. Jeg fikk vafler og kaffe og fortalte at jeg var veldig sulten. Da lagde han til meg noe som heter Schwarma, ei arabisk "lefse" med kylling, saus og bl.a. sylta agurk. Mens han ordna med maten fortalte han på gebrokkent norsk at han hadde vært i Norge i 1 år og 4 måneder. Han beklaga at han ikke var så god til å snakke norsk, men jeg skulle vite at datteren hans var mye flinkere. Det ble en hyggelig samtale der og da mens jeg sto og venta ved kantinedisken. Maten smakte nydelig, en fin smaksopplevelse. Dette møtet har jeg tenkt mye på i etterkant. Tenk å komme til denne iskalde, forblåste plassen på jord. For en forskjell det må være fra hans hjemland. Jeg håper han og hans familie møter reisaværinger med rause hjerter og åpne sinn. Vi er alle mennesker og deler den samme klode.
Dette har jeg tenkt på mens ribba har stått i ovnen og godgjort seg før gjestene kommer til middag.
Jeg ønsker dere alle en fin farsdag. :)
Vennlig hilsen Eva Annie
