Aleksander Gamme, forfatter av Ekspedisjonsboka, en guide til høye fjell og lange skiturer
Påske betyr jo det samme som uteliv og turer for mange av oss. Og apropos det:
I dag var Aleksander Gamme, forfatter, gjest i Nitimen. Han har bl.a. vært på all verdens fjell, både alene og sammen med andre. Han er aktuell med Ekspedisjonsboka, der han skriver om alt som trengs av planlegging før man skal ut på tur.
Èn av turene han fortalte om, var da han gikk alene til Sydpolen.
Programlederne lurte på hvordan han klarte seg alene uten noen å prate med i fire måneder. Da fortalte han at han hadde med seg en Skybert, en liten tøyfigur (gresskarlignende) som han hadde funnet i en bod i Peru.
Skybert var en viktig "person" som var med i teltet og på pulken under hele turen. Aleksander hadde lange samtaler, daglig, med denne figuren, der han snakket om alt han tenkte og opplevde. (Jeg går ut fra at han ikke fikk svar, så det var nok enveiskommunikasjon..;)
Han fikk ut mye frustrasjon og aggresjon på denne måten, sa han. Ja, han var faktisk i tvil om utfallet av turen hadde blitt så bra om det ikke hadde vært for Skybert. Aleksander mente at tanker inne i hodet kunne være forvirrende og usystematiske, derfor likte han å tenke høylydt, selv om han var alene. Det hjalp ham til å sortere tankene og følelsene og løse problemene han sto overfor. Ganske lurt, synes jeg.
Så vi som går rundt og småprater høyt med oss selv når vi holder på med noe, uten å forvente svar fra noen, trenger ikke ha dårlig samvittighet om familien til stadighet sier: "Hæ, sa du noe?? Snakka du til meg?". Vi er nemlig problemløsere og rydder i hodet vårt. :)
Aleksander fortalte at siste dagen på isen skjedde det noe fælt. Vinden kom og blåste Skybert av sleden og han forsvant der ute på Sydpolen et sted. Det var jo umulig (og absurd!) å begynne å lete etter den. Men han sa at det var som å få et knyttneveslag i magen, så knyttet var han blitt til Skybert. Og han hadde all sympati med småunger som hadde et nært forhold til sine kosedyr, og især dem som var uheldig og miste sin Skybert. Det er en fundamental nærhet som man ikke skal undervurdere viktigheten av. Trygghet, nærhet, kommunikasjon og kontinuitet. Det er det kosedyret representerer.
Vi har vel alle hatt våre kosedyr da vi var små; dukker, bamser og tøyfigurer av ulike slag.
Jeg hadde to spesielle kosedyr, en teddybjørn og en tøyhund.. De var nok gjenstand for mange dype samtaler og betroelser, trøst og kos i barne- og ungdomsåra.
Her er de, Hunden (som jeg har glemt navnet på ...!) og bamsen Arne Hans.
Vennlig hilsen Eva Annie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar