Minner som blekner med årene.

I disse dager har jeg vært på besøk på en institusjon for eldre da jeg besøkte mine foreldre i min hjemkommune.


Jeg blir fylt med vemod og ønske om at det må gjøres noe for å bedre enkelte forhold på eldrehjem rundt om i kommunene.


Mine gamle foreldre er veldig godt ivaretatt på alle måter. Men jeg vet jo at det ikke er slik overalt. Enkelte eldre må dele tomannsrom, det er få pleiere på vakt og de har kun  tid til å ta seg av det viktigste i forhold til stell, mat og medisiner.


Mange eldre blir gående hele dagen uten noe å ta seg til. Noen av dem er jo friske i kroppen, men hukommelsen er det kanskje dårligere med. De kan føle seg forvirret, apatisk og tilsidesatt.


Jeg synes det er trasig at alt av aktivitetstilbud er kraftig redusert eller lagt ned i svært mange kommuner pga. den dårlige økonomien. Før fantes det jo aktivitører på avdelingene som aktiviserte de gamle med forskjellige ting. Nå er det overlatt til pleierne, når de har et ledig øyeblikk. Og for dem er det ikke så enkelt, for de må kanskje løpe i ett for å få tid til å stelle alle brukerne.


Jeg syns det er for dårlig. Ja, rett ut sagt ei skam. Vi burde ikke være oss bekjent av å være et velferdssamfunn som ikke kan tilby de eldre et bedre tilbud. Mat og stell er ikke nok, det burde være noe for den psykiske helsen også. Hadde det ikke vært for den innsatsen 70-, 80-, 90- og 100 åringene i Norge har lagt ned før vår tid, hadde vi ikke sittet her noen av oss med våre Ipader, stilige BMW-er, hytter og alle godene vi høster av på alle mulige måter. Det er alle sliterne som sitter rundt på gamlehjemmene i Norges land som skal ha æren for at vi vokste opp og ble til noe. 


Jeg synes spesielt de som er demente burde fått noe å gjøre som de kunne assosiere til sitt tidligere liv, mens de ennå klarte seg hjemme. Når de blir gående ørkesløse dag etter dag svekkes ferdighetene og hukommelsen enda mer. Det er ikke bare kroppen som trenger trim, det gjør hjernen også. 


Alle eldrehjem burde hatt en katt eller hund som bodde sammen med de eldre og beveget seg fritt. Tenk så mye kos det kunne vært for dem. Det sies at kjæledyr er veldig sunt for den mentale helsen. Og det tror jeg nok, for dyrene venter ikke på fornuftige svar når noen stryker dem. De bryr seg verken om navn eller riktig årstall, bare noen gir seg tid til å klappe dem.


En sansehage med poteter, bær og kjente grønnsaker kan være en god opplevelse å oppholde seg i. Noen steder har de kaniner, høner eller sauer i tilknytning til eldrehjemmet. Det burde alle institusjoner ha.


Kanskje vi som er pårørende burde ta noen initiativ og gjøre en jobb her?


Jeg kjente et stikk i hjertet, da vi kom til pappas rom og jeg sa ha det til ham.  Jeg hadde mest lyst til å ta ham med meg igjen. Og det enda jeg visste at han har det utrolig godt der han bor nå.


Men det er bare enda et steg i prosessen med å innse at man blir eldre og at man må gi slipp, litt etter litt. Jeg føler at vår familie er veldig heldig som har fått ha mamma og pappa sammen med oss helt til nå. Og at våre barn har fått bli så godt kjent med besteforeldrene og skape et forhold til dem gjennom lang tid. Jeg vet at alle barne- og oldebarna deres setter utrolig pris på dem og at det er en gjensidig følelse.


Vennlig hilsen Eva Annie