Høst

Hei igjen!

Hadde bare litt mer på hjertet. I dag er det antakelig siste dagen med barmark før snøen kommer. 

Stemorsblomstene på trappa blomstrer tappert fortsatt på grunn av den fine temperaturen vi har. Men nå meldes det om snø, så potta må vel lagres inne, tenker jeg.

Jeg har benytta oppholdsværet denne lørdagen til å demontere trampolina og lagre den + strømgjerdeporter og -tråd som ennå lå ute.

Yngstedatteren min har trosset influensaen og tatt en fin liten ridetur på jordene bak gården på islandshesten vår. Hørte hostinga hennes før jeg så ekvipasjen da de kom travende tilbake..

Hundene fikk også sine ønsker oppfylt på ettermiddagen, en fin tur etter veien i måneskinn.

Det er tidlig mørkt, kl. 16.30

En liten hverdagsrapport fra gårdens sysler. 

Hilsen Eva Annie

Elevkveld, nå og på 70-tallet

God lørdagskveld! 

Har kost meg med å se på Skal vi danse på Tv2. Flotte deltagere i Kari Traa og Atle. 

Det bringer meg til i går kveld da jeg hadde plikttjeneste som vakt på min yngste datters elevkveld. Klassen står på og samler inn penger til Barcelona-tur til våren.

Så jeg troppet opp i MOT-jakke (skal lage et innlegg om MOT-kampanjen seinere) og hjalp til så godt jeg kunne med pizza-steking bl.a.

Etter hvert kom det barn og ungdommer, noen med høyhælte sko eller støveletter, styla hår,i nyeste bukse og topp, nysminka og ... med tannregulering. Enda litt barn, på tur mot voksenlivet.

Det var uungåelig å mimre litt tilbake til egne elevkvelder på 70-tallet. Mye er likt og ganske mye er forskjellig. Musikken, konkurransene, lysteknikken...

Mine gamle ører krymper seg litt over volumet, he, he.

Dansende jenter, bassen dundrer i gulv og vegger, dunkel belysning, lyskastere som skifter mellom rødt, grønt, blått og gult etter rytmen i musikken. Forventningene ligger i lufta, glede, stemmesurr, litt flørting. 

Musikken er annerledes enn vår, men plutselig høres en gammel slager over høytalerne, Elton Johns "Will you be my love tonight?", en ordentlig klinelåt..

Jeg husker at jeg lærte å danse swing til "Bye, bye love" av venninna mi, Marit, da vi gikk på ungdomsskolen på Lødingen. Vi øvde på rommet hennes før vi gikk på elevkvelden. Vi hadde selvfølgelig dolla oss opp. Jeg hadde en mascara som het Mary Quant og blå øyeskygge. Og yndlingsdeodoranten het "Summer Love". Vi tilbrakte mange besøk på parfymeriet på Lødingen, før vi bestemte oss for å bruke noen kroner på kosmetikk.

Akk ja, det var tider.

Klesstilen på den tida var slengbukser og etter hvert platåsko. Mener også vi hadde pinetrange bukser som vi ikke fikk på oss uten å ligge flatt på gulvet og få hjelp til å trekke igjen glidelåsen og komme oss opp i stående. Sitte eller gå i de dongeribuksene? Problematisk. Skulle tro hele den ungdomsgenerasjonen blei steril, men unger har vi fått de fleste av oss. ;)

Jeg synes verden var enklere å være ung i på den tida, men jeg tar sikkert feil. Dagens unge har andre utfordringer enn vi hadde, men de fleste ser ut til å takle dem bra.

Ha en fin lørdagskveld! 

Vennlig hilsen Eva Annie

En måte å forlenge sommerfølelsen på.

Minner fra sommeren 2011
 Utsikt mot hagen
 Hønemor med sine "påskekyllinger", klekket i september
 Jeg og "skillsmissekaninen" Trygve.
 Minigrisen vår, Bertha. Hun er 4 år og av rasen svensk/canadisk minigris.
 Hestene våre koser seg på sommerbeitet.
Noen få sommerbilder å se tilbake på. :-)

"Sunnhet" i kapsler, Paris og mitt Mount Everest. Det første gjør meg sint og det andre glad.

Heisan! Skulle egentlig skrive om noe hyggelig som skjedde i dag, men ble sittende å se på Nrk1 om omega3-produksjon av norske selskap i utlandet. Man blir rasende og avmektig! At det går an...!

Hva skjer med norske selskap når de opererer i utlandet? Er alt plutselig lov? Hvor er deres moralske ansvar? Etikken?? Må de virkelig ha myndighetenes øyne på seg og strenge lover for å å gjøre det som er riktig og anstendig? Jeg gremmes og skjemmes oppriktig over at det er norske selskap som forurenser og dreper fisk og dyr, med utslipp rett ut i havet. For ikke å snakke om hva de gjør mot lokalbefolkningen, som rammes av astma, grusom lukt, allergier og tap av levebrødet som en følge av dette.

Det er bare en ting å gjøre, folkens: Slutt å kjøpe omega3-tabletter, eller undersøk om det kan dokumenters hvor fisken fanges og hvordan produksjonenen foregår.

Jeg skal sannelig sende epost til firmaet som produserer nuclomega som jeg tar og høre hvor det er produsert. Tror nemlig det er produsert i Norge...

Så over til noe hyggeligere. I formiddag fikk jeg en telefon fra en kollega på jobb om spørsmål jeg har lyst til å dra til Paris ei uke i forbindelse med Comenius-prosjektet på skolen vår. Litt brått, det var avreise førstkommende mandag. Alle utgifter dekket.

I et microsekund så jeg for meg fortausretauranter, Eiffeltårnet, surr av stemmer som snakker fransk, ekskluseive boutiqer etc. 

Og så hørte jeg meg selv si "Nei, jeg kan ikke". Jeg tenkte at kontaktlæreren burde få dra i stedet, og jeg var jo bare den første på lista som skulle få sjansen til å svare.

Så la jeg på, og fortalte datteren min dette. Og får et vantro blikk tilbake og et " E du tullat, mamma?? Koffer sa du ikkje ja??!"

Det lurte jeg også på; jeg er jo ganske impulsiv og spontan og tar avgjørelser på femøringen uten for mye om og men og å tenke over ting i en million år, som enkelte andre.

Ja, ja. Det var jo en riktig avgjørelse, når jeg fikk tenkt meg om. Men tenk dere Paris.... *drømme*

Over til Mount Everest, det er jo også et populært reisemål. Men jeg tenker mest i symbolsk betydning av en dørstokkmil. Noe fysisk en burde gjøre, men utsetter eller ikke har ork til når en kommer hjem fra en lang arbeidsdag.

I høst har jeg vært lat med trening og turgåing, nydelig høstvær til tross. Men i dag tok jeg min fine cockerjente, Fame på to år, med meg i bilen og kjørte til vennina mi som bor en times tid unna. Hun inviterte til en totimers skogstur opp til ei lita hytte. Litt seint på dagen blei det, fordi vi hadde et møte med en Tine-rådgiver først.

Endelig var det blitt oppholdsvær, +2 grader og litt vind. Dette så jeg fram til!

Vel framme bar det oppover en fin kjerrevei, inn i skogen, over mo og myr, oppover bakkene, til husene ved havet ble veldig små og jeg mistet retningssansen totalt. Vel fremme kom vi til ei varm og koselig lita hytte. Det blei kjeks, te og prat, før vi hasta ned igjen i "halvmørtna". Månen lyste så fint på himmelen og la ei trolsk stemning over landskapet. Fame kosa seg veldig, selv om hun dumpa ned i myra og blei temmelig våt før vi kom oss ned til bilen igjen.

En polfarer sa for noen år siden at alle hadde sitt Mount Everest. Det å komme seg ut og gå en kort tur på veien kunne være en like stor prestasjon for en som har vært syk, som det å komme fram til sydpolen eller toppen av Mount Everest for en toppidrettsutøver. Fint sagt, syns jeg.

Her utsikt fra et annet fjell i kommunen tatt tidligere i høst.

Ønsker dere ei aktiv mørketid.

Eva Annie :)

Vrikking på rumpa gir mindre helseplager!

På pauserommet løser vi mange verdensproblemer på 10 minutter. En dag gjaldt det en resept mot bekkenproblemer i forbindelse med graviditet. Merk: Jeg sa 10 minutter, så det er ikke de mest seriøse forslagene som kommer opp. Men diskusjonen skapte mye latter, i det minste. Enskjønt vi er obs på at dette er et alvorlig problem for de som rammes, så det er sagt.

I asia og afrika går kvinnene med svingende hofter, og tallenes tale er at det fins nesten ikke bekkenproblemer der. Hvorfor? Er det hormoner, kostholdet eller måten vi går på?

Noen mente at vi har så høy andel av bekkenproblemer i de nordiske landene, fordi norske kvinner ikke tør å vrikke på rumpa når vi går. Vi går stivt med minst mulig bevegelse i hoftepartiet, for vi er så redde for kommentarer og å høre at vi gjør oss til. Kun når vi går i skjørt korter vi ned på de lange, travle skrittene og den militære trampinga vi har lagt oss til.

Ei på jobben sa t.o.m. at på en felles fjelltur, på vei ned, måtte hun vrikke litt ekstra på rumpa for å avlaste føtter og hofter. Men - hun så selvfølgelig bak seg først for å se om det kom noen etter henne.. :O    :-)

Dermed gikk diskusjonen heftig om dette stemmer eller ikke, eller om det er den harde arbeidsbelastningen norske kvinner opplever med lange arbeidsdager på harde betonggulv som har skylda.

Da jeg kom heim måtte jeg selvfølgelig sjekke opp dette på nettet og fant kjapt forskning om dette:

Okt. 2011

"Man vet ikke så mye om årsakene til bekkenløsning, selv om det rammer ganske mange. - 15-20 prosent av kvinnene i Den store mor og barn-undersøkelsen er betydelig plaget. På verdensbasis er det rapporter om forekomster helt fra fire prosent til 75 prosent. Dette kan skyldes varierende eller manglende diagnosekriterier, sier Bjelland. Hun tror det er en myte at bekkenløsning er et norsk eller nordisk problem. - I vår studie er ikke forekomsten spesielt høy. Det er ganske mange som rapporterer om smerte over ett av leddene, men de som rapporterer sterke smerter er ikke så mange. - Jeg tror det kommer an på hvordan du spør kvinner. Kanskje har det også å gjøre med at vi i Norge dessuten har en del rettigheter som gjør at vi har mulighet til å bli sykmeldt i svangerskapet, og at kvinner med bekkenløsning med gangvansker kan få henvisning til fysioterapi. - Dessuten kan den høye yrkesdeltakelsen hos norske kvinner gjøre at problemet blir mer synlig, sier hun.

Når kvinner blir gravide er det veldig viktig at ledere tar initiativ til å tilrettelegge arbeidet ? det gjelder kanskje spesielt blant de som har stressende eller fysisk tunge jobber, mener Bjelland. -Jeg tenker på alle kvinnene i omsorgssektoren, de kvinnene som jobber i hjemmene til folk, på sykehjem med tungt stell, eller jobber på sykehus der de går i lange korridorer. Lærere, førskolelærere og andre som jobber i barnehage har også yrker som krever mye fysisk. Dette er også store kvinneyrkesgrupper vi kan tenke på, mener hun. - Samtidig er det også problematisk å sitte stille over lang tid, sier hun, og legger til: - Graviditet er ikke en sykdom, men en tilstand som det bør tas hensyn til, sier hun."

Et alvorlig problem for de som er rammet, men det er hjelp å få. Det fant jeg i alle fall ut av min lille "search". ( Hmm, Hvordan skal jeg endre skrifta tilbake... Urgh)

Jeg husker en gang jeg møtte et syn i foajeen på UNN som fikk meg til å stoppe opp, helt bergtatt: Det kom to omfangsrike, flotte fargede kvinner gående, i flagrende (svært) fargerike gevanter . De gikk med svingende hofter, en rank holdning og hodet høyt hevet, smilende og pratet sammen på, for meg, et uforståelig språk. Jeg så meg rundt, og resten av folkene som hastet til og fra av pasienter og pårørende var kledd i sort og grått. Vi var som uanselige spurver i forhold til de to nydelige damene. Jeg bestemte meg der og da at neste antrekk jeg skulle ha på meg skulle ha rødt i seg.

Men er det virkelig slik at vi pådrar oss helseplager i muskler og ledd, fordi vi er så redde for at andre skal se på oss??

Er det jenteoppdragelsen som sitter i oss; beskjedenhet, sjenanse, ikke se på meg?

Skal vi virkelig finne oss i det? 

NEI! I dag har jeg vrikket ekstra på rumpa mens jeg har gått gjennom milelange korridorer til og fra klasserom. 

Om noen ser på oss eller plyster etter oss ( Juhuu!), hva gjør vel det?

 Så jenter; vrikk på rumpa! Det er sunt og helsebringende. :D Og man blir i godt humør av det!

Ha en super tirsdag ettermiddag, alle sammen!

                                                          

 Fant et bilde om å lære samba, det eneste som passet som illustrasjon. (Råd ikke bruk rumpe som søkeord på nettet. Dere aner ikke hvilke alternativ som kom opp. Eller det aner dere sikkert... he, he :-) )

Vær eller ikke vær, og et spørsmål om karbonmolekyler.

Nå driver jeg å flytte over tidligere innlegg fra den første bloggen jeg opprettet. Dette innlegget er fra forrige uke.

Det er ingen tvil om at været akkurat nå påvirker oss på mange måter. Noen blir sure og leie når det pøser ned ute, mens andre virker helt uanfektet.

Jeg er verken bedre eller verre enn andre, men guffent vær gjør meg mer passiv og pysete. Jeg går ikke ut for enhver pris i allskens vær. Selv om jeg har hund.. Da trener jeg litt inne, så hundene i alle fall får brukt "hjernemusklene" sine.

Når det er dårlig vær ute, får jeg en ekstra trang til å gjøre det koselig inne. Levende lys, fyr i ovnen, litt god mat og en god og varm kopp med te.

Familien benker seg i lag rundt salongbordet, foran tv og pc-er, prater litt om dagen som har vært og den yngste med leksene på bordet med spørsmål om hva et mettet karbonmolekyl er. Vet du det? Det er da foreldre ser ut som levende spørsmåltegn mens man ransaker bakerst i hjernen om det fins lagret noe info om sånne saker. Veldig støvete der inne, samt utgått-på-dato-kunnskap. Alkener står det i læreboka, har aldri hørt om det, må bare kaste inn håndkleet og si: Æ har ikke peiling.

Hoderystende ungdom som sukker dypt, ja, ja. Det er ikke alltid man når opp til standarden; foreldre som vet alt.

Men noe som er ekstra KOSELIG å gjøre når høststormen raser ute, er å se på bilder fra sommeren. Vi har jo hatt en fantastisk fin sommer og høst her nord med nok av flotte motiver.

Det ble litt trøbbel med å laste opp bilder i dag, så det må jeg komme tilbake til en annen dag. Se på dine egne bilder fra juni til august: Det er fin måte å forlenge sommeren på. :)

Forresten kom jeg på at det er nesten nøyaktig ett år siden vi i storfamilien var på en uforglemmelig ferie på Gran Canaria. Mange gode minner fant jeg i "minneboka" på pc-en min.

Ha en trivelig mandags ettermiddag uansett vær, bloggvenner!

Ny hobby; blogging om meg, hobbyene og livet på gården.

Da skal jeg hive meg på bloggbølgen og surfe litt på den i lag med mange andre.
Jeg liker å gjøre ting jeg ikke kan, bl.a. blogge. Man må tørre, ellers blir man stående på stedet hvil hele livet. Yngstedatter mi hjelper meg med design og sånt, etter hvert finner jeg nok ut av dette også.
Blogge hva og hvorfor blogge?? Jeg har IKKE et veldig stort oppmerksomhetsbehov fra omverdenen (for å vise meg fra alle mulige sider med detaljer fra livet mitt som neppe så mange andre er interessert i), men har funnet ut at det kan være en fin variasjon til facebook. Facebook er jo en kortversjon av statusen vår og mer som "å bla i avisen" der man finner av nære og fjerne venner og bekjente. Og det kan jo være ordentlig hyggelig.
Bloggen min skal speile meg og deler av livet mitt.

Litt om meg selv: Lærer/bondekjerring, bosatt på en geitegård i Troms, passert livets middagshøyde, gift og 3 halv/helt voksne barn.

Interesser: Familien min selvsagt, og dyrene: Hundene, kattene, smådyra på gården, hestene og geitene.
Ellers liker jeg å lese, strikke, gå på tur, delta på kurs og hundetrening. Jeg er samfunnsinteressert og hisser meg gjerne opp over urettferdighet. Skriver gjerne heftige leserbrev med snert i. Jeg er interessert i ord, både de som skrives og de som sies.
Jeg liker en fornuftig og ballansert livsstil med vekt på helsekost og et sunt kosthold. Det gode liv, og hva det betyr for hver enkelt kan være interessant å fundere litt på.

Jeg er genuint interessert i mennesker og vennene mine, både de jeg har kjent hele livet og de jeg har kjent i 5 minutter.

På gården driver vi med "Inn på tunet", et helgetilbud for barn og ungdom. Det er veldig interessant, utfordrende og artig.

Etter hvert vil jeg presentere dyrene våre og skrive om de ulike tingene som skjer i hverdagen min, både små og store begivenheter.

Dette bildet er av cocker spanielen vår på blåbærtur. Ikke noe gpdt bilde, hun liker ikke å sitte i ro. Et par av islandshestene våre i bakgrunnen.

Ha det bra for denne gang! Håper du har lyst å stikke innom med jevne mellomrom.