Heisan! Skulle egentlig skrive om noe hyggelig som skjedde i dag, men ble sittende å se på Nrk1 om omega3-produksjon av norske selskap i utlandet. Man blir rasende og avmektig! At det går an...!
Hva skjer med norske selskap når de opererer i utlandet? Er alt plutselig lov? Hvor er deres moralske ansvar? Etikken?? Må de virkelig ha myndighetenes øyne på seg og strenge lover for å å gjøre det som er riktig og anstendig? Jeg gremmes og skjemmes oppriktig over at det er norske selskap som forurenser og dreper fisk og dyr, med utslipp rett ut i havet. For ikke å snakke om hva de gjør mot lokalbefolkningen, som rammes av astma, grusom lukt, allergier og tap av levebrødet som en følge av dette.
Det er bare en ting å gjøre, folkens: Slutt å kjøpe omega3-tabletter, eller undersøk om det kan dokumenters hvor fisken fanges og hvordan produksjonenen foregår.
Jeg skal sannelig sende epost til firmaet som produserer nuclomega som jeg tar og høre hvor det er produsert. Tror nemlig det er produsert i Norge...
Så over til noe hyggeligere. I formiddag fikk jeg en telefon fra en kollega på jobb om spørsmål jeg har lyst til å dra til Paris ei uke i forbindelse med Comenius-prosjektet på skolen vår. Litt brått, det var avreise førstkommende mandag. Alle utgifter dekket.
I et microsekund så jeg for meg fortausretauranter, Eiffeltårnet, surr av stemmer som snakker fransk, ekskluseive boutiqer etc.
Og så hørte jeg meg selv si "Nei, jeg kan ikke". Jeg tenkte at kontaktlæreren burde få dra i stedet, og jeg var jo bare den første på lista som skulle få sjansen til å svare.
Så la jeg på, og fortalte datteren min dette. Og får et vantro blikk tilbake og et " E du tullat, mamma?? Koffer sa du ikkje ja??!"
Det lurte jeg også på; jeg er jo ganske impulsiv og spontan og tar avgjørelser på femøringen uten for mye om og men og å tenke over ting i en million år, som enkelte andre.
Ja, ja. Det var jo en riktig avgjørelse, når jeg fikk tenkt meg om. Men tenk dere Paris.... *drømme*
Over til Mount Everest, det er jo også et populært reisemål. Men jeg tenker mest i symbolsk betydning av en dørstokkmil. Noe fysisk en burde gjøre, men utsetter eller ikke har ork til når en kommer hjem fra en lang arbeidsdag.
I høst har jeg vært lat med trening og turgåing, nydelig høstvær til tross. Men i dag tok jeg min fine cockerjente, Fame på to år, med meg i bilen og kjørte til vennina mi som bor en times tid unna. Hun inviterte til en totimers skogstur opp til ei lita hytte. Litt seint på dagen blei det, fordi vi hadde et møte med en Tine-rådgiver først.
Endelig var det blitt oppholdsvær, +2 grader og litt vind. Dette så jeg fram til!
Vel framme bar det oppover en fin kjerrevei, inn i skogen, over mo og myr, oppover bakkene, til husene ved havet ble veldig små og jeg mistet retningssansen totalt. Vel fremme kom vi til ei varm og koselig lita hytte. Det blei kjeks, te og prat, før vi hasta ned igjen i "halvmørtna". Månen lyste så fint på himmelen og la ei trolsk stemning over landskapet. Fame kosa seg veldig, selv om hun dumpa ned i myra og blei temmelig våt før vi kom oss ned til bilen igjen.
En polfarer sa for noen år siden at alle hadde sitt Mount Everest. Det å komme seg ut og gå en kort tur på veien kunne være en like stor prestasjon for en som har vært syk, som det å komme fram til sydpolen eller toppen av Mount Everest for en toppidrettsutøver. Fint sagt, syns jeg.
Her utsikt fra et annet fjell i kommunen tatt tidligere i høst.
Ønsker dere ei aktiv mørketid.
Eva Annie :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar