For mange går det noen molltoner av savn gjennom hele denne tida, der alt skal være så hyggelig og lystbetont. Kanskje kontrasten til den opprømte, "alt-er-så-perfekt"- stemninga gjør disse følelsene enda mer tydelige.
Spesielt tap av en kjær og dyrebar person som har gått bort, merkes særlig mye i juletida. Dette blir ekstra merkbart hvis dødsfallet skjedde nær jul. I år er det nok mange som kjenner på sorgen og savnet etter den nasjonale tragedien som skjedde i sommer. Man kan ikke helt forstå dybden av dette, om man ikke har opplevd det selv.
Det er også et vemodig savn som kan gnage midt i den hyggelige, glitrende romjula.
Derfor er utskjelte facebook eller andre sosiale medier en sånn nødvendig og skjør tråd av kontakt via kommentarer og bilder, som deles velvillig mellom venner og familie. Og takk og pris for telefonen, og den enda mer moderne skypen, som forbinder mennesker med hverandre.
Men det er den nære en-til-en kontakten i samme rom, som jeg setter mest pris på.
Jeg er så heldig å ha en STOR familie som elsker å treffes, selv om der er sjelden. Det er høylydt latter, skravling og glede, og mye jåss! Så beundres den yngre garde, som har vokst sååå mye siden sist, og de har minst like stor glede av samværet og å knytte bånd med søskenbarn, tremenninger, tanter og onkler og besteforeldre som de voksne har. Vi er så heldige som er venner og vel forlikt, alle sammen, både søsken, svigersøsken, foreldre og hele gjengen. Det er ikke alle som har det sånn. Jeg er veldig takknemlig for at vi klarer å ta vare på hverandre og være en hel familie.
Fortsatt gledelig romjul, alle sammen!
Klem fra Eva Annie.
1 kommentar:
Dette er en test. Det er problemer med å legge inn kommentarer, så jeg skal prøve å gjøre det via anonym-"knappen".
Jeg husker godt da min bestemor Edvarda gikk bort. Hun var et utrolig beundringsverdig menneske. For et liv og hvilken styrke, spesielt psykisk, som hun var i besittelse. Og syle klar i hukommelse og tilstedeværelse til det siste. Jeg gikk høygravid med min eldste datter da dødsbudskapet kom, den 10. desember. Det var ikke snakk om å dra til Kvæfjord i begravelse, reise i min "over-tida"tilstand. Det var vanskelig og vondt, men selvfølgelig bare å akseptere. Mor var 96 år, mett av dage. Etterpå forstår jeg at det var verst det at jeg ikke fikk tatt farvel med min kjøre bestemor, som jeg hadde hatt et veldig spesielt forhold til. Men livet går videre. Og man skal feire de levende i stedet, mener min kloke mamma. Derfor savner jeg så, i jula spesielt.
Legg inn en kommentar