Hestlig glede!

Det blei en deilig ettermiddag med sol og klar himmel. En ordentlig  nordnorsk ønske-sommerdag, der alt regnet fra i går blir glemt, og man lever fullstendig i nuet. Vi skulle flytte hestene til nytt beite bak moen opp mot fjellet. Dette hadde vi planlagt ei god stund, men vi lot hestene gå på gammelbeitet, siden det fortsatt var rikelig med mat til dem der ennå.

Men idag skulle de endelig få gå på det fine, varierte beitet ved gammen og det gamle bukkegjerdet. 

Av og til blir jeg så forundret over at dyr virker som de forstår mye mer enn vi mennesker klarer å forutse. Vi tok på dem grimer før vi slapp dem på elvebeitet. De fikk gå løse uten leietau. Vi skulle føre dem med oss over den vesle elva og opp mot Tiskelia, før de måtte leies den siste biten langs traktorveien til det nye beitet.

Vanligvis tusler de sakte og rolig bortover enga ved elva, tar seg god tid til å beite og velger kanskje å gå over bekken/elva, før de kommer seg opp på berget ved Tiskelia. (Tiskelia; kanskje navnet kommer av huldrene som hvisket og tisket oppe i lia før all teknologien jaget dem vekk..)

Denne gangen satte de tre islandshestene opp farta med en gang de kom på elvebeitet. De galopperte i full fart avgårde, før de tok noen sekunders stopp ved bekken. Så fòr hele gjengen videre opp stien ved berget før de stansa ved porten mot traktorveien.

Det var akkurat som om de visste at de skulle opp på et nytt beite. Det er ett helt år siden sist de var på det beitet, men de har tydeligvis husket det og muligens skjønt at de skulle dit idag. Det var jo gammelhoppa som tok ledelsen og galopperte først og dermed kom de to sønnene hennes etter henne i samme farta.

Da de blei sluppet inn på det nye beitet, stakk Fenja og yngstesønnen Gladur avgårde med en gang for å sjekke ut det "nye" området. Jarpur begynte å jafse i seg gress og blei stående igjen. Men da han blei obs på at de andre var stukket av, fikk han også opp farta.

Jeg tuslet sakte etter dem og fant dem til slutt i det gamle bukkegjerdet. Her var de i gang med yndlingsgeskjeften; å ete gress. ;)

Saftig og deilig gress i massevis.

Gladur lukker nesten øynene igjen av hestlig lykke.

Det gamle bukkegjerdet kom til nytte i år også.

På tur ned traff jeg på gammelhesten vår, blandingsponnien Benjamin på 22 år og nabohoppa,  shirehesten Ally. Et umake par i størrelse, men venner blei de likevel.

Ally og Benjamin koser seg med litt havre jeg hadde med til dem.

Shirehesten Ally.

Ally mistet nylig sin beste venn, som måtte avlives fordi hun var gammel og skral. Da var det fint å få en ny hest som kunne komme å være kompis på beitet.

Dette var en liten sommerkveldrapport fra Skogmo.

Vennlig hilsen Eva Annie. :-)