Feriestemning

Rosa Majalis Plena i full flor. Da er det sommer i min hage.

Jeg elsker disse stille sommermorgenene, når jeg står opp og ser at sola skinner. Og man kan konstatere at lavtrykkene som står i kø ute i havet ikke har slått til ennå. Lettskyet er det, men sola siler gjennom det tynne skylaget og varmer meg ute på verandaen. Jeg sitter og lytter til en enslig fugl som kvitrer i trærne rundt meg. Er det løvsangeren, svart og kvit fluesnapper eller kjøttmeisen? Det vet jeg ikke, men det er velkommen musikk i mine ører mens frokosten inntas på verandaen. Hestene våre pruster nede ved gjerdet på jordet, og jeg sitter og tenker på dagens arbeid. Det er helt vindstille, ingen lyder fra traktorer, bare en og annen bil som kjører forbi på dalveien. Man kan nesten ikke se bilene, for det er så utrolig grønt og trærne dekker nesten for alt utsyn. Det er som å være i en egen liten verden. Brøddeigen står til heving, vaskemaskinen surrer og jeg kan nyte strikkinga og morgenteen ute med verdens beste samvittighet. Bare en litt morgentrøtt Timmy holder meg med selskap på verandaen. Jeg har begynt å venne meg til at jeg ikke skal i fjøset om morgenen. Men det må innrømmes at jeg fortsatt tar meg i å kikke oppover liene i fjellet og speide etter geitene våre.. Gammel vane, vond å vende. :)

Morgenstemning på min veranda.

Husets folk sover ennå. I går var vi hele gjengen på et koselig impulsbesøk i Birtavarre hos svigerfamilien i nydelig sommervær. Det hadde høljeregnet nesten hele lørdagen og natta og morgenen med, men presis kl. 10 på søndagsmorgenen stoppet det, og skyene forsvant og sola dukket opp, som om en stor tryllestav hadde sveipet over fjellene og befalt godværet. 

Sandra Elise og farmor.

Jeg vil ikke si at jeg er direkte værsjuk, men det må innrømmes at jeg følger med på langtidsvarsler på yr.no. Alt blir så mye triveligere med oppholdsvær og litt sol. Energien, humøret og arbeidslysta stiger omkapp med sola på himmelen og kvikksølvet i gradestokken. Så jeg priser det gode været og solgløttene vi får, for det kan kan fort forsvinne igjen. Det nytter jo ikke å klage, for været kan man ikke gjøre noe med. Man får heller utnytte de fine timene man får.

Denne sommeren har vært som en uventet, sjelden og veldig spesiell gave for meg som mamma, ja for hele familien egentlig. I slutten av mai fikk vi høre at eldstedatteren vår, Sandra og hennes mann Julian, ønsket å flytte til Tromsø. Det var ganske overraskende i og med at de hadde bodd i Perth i Australia i ett år og det var usikkert om de blei boende i Oslo eller Skien. Før de flyttet tilbake til Norge hadde de også snakket om å bosette seg i Melbourne. Når du har voksne barn venner man seg til at de reiser bort, etablerer seg og man ser dem ganske sjelden. I mitt hode hadde jeg godtatt og applaudert tanken på at de ville ut i verden. Og jeg visste også at samtidig betydde det at vi antakelig aldri (?) kom til å reise til andre siden av verden for å besøke dem. Det var helt greit. Jeg hadde også kalkulert med at selv om de ble i Skien, ville vi ikke se altfor mye til dem.

Men Tromsø, jippi! Da ville det jo bli nært, i alle fall. I august skulle de komme nordover.

Så spør Sandra om de kunne få bo i den gamle kårstua, Jettahuset, på gården vår. Da kunne de pendle inn til byen og spare noen tusenlapper på husleie. Selvfølgelig! Vi ble helt overrasket. Lakselvdalen er jo ikke akkurat verdens navle, men samtidig er det ganske sentralt med en 50 minutters kjøretur til Tromsø og forholdsvis nært E8.

Et lite glimt av hagen.

Men den ekstra gaven til mamma var at vår vakre, selvstendige Sandra hadde lyst til å være hjemme i juni og juli. Det er mulig at jeg er litt rar, men det kjennes ut som en skatt som jeg har fått, helt uventet. Da Sandra var i Australia, så var det så langt unna at jeg kunne nesten ikke tenke på det. På andre sida av jordkloden, uendelig langt unna med hvithaier, skogbrann og mange oppkonstruerte farer, i mitt hode. Jeg gikk ikke akkurat rundt og tenkte på det hver dag, altså. Men hvis noe skulle oppstå, så var jeg altfor langt unna til å kunne gjøre noe som helst. Alt gikk jo helt bra og de fikk unike opplevelser og erfaringer som blir fine for dem å tenke tilbake på. Australia vil jo bestandig være spesiell for dem siden de giftet seg der nede. :)

Og nå blir de boende et lite steinkast unna oss.   :-) Finner de en høvelig leilighet i byen har de mulighet til å flytte dit, hvis det blir for lite urbant for dem her i dalen. Verden ligger jo åpen. Vi har i alle fall fått låne dem for en periode av livet deres.

Jeg ser også at mine to døtre koser seg i lag med ridning, prat og kos. Eldstebanet vårt, Frank-Erik, sier at han endelig  har fått broren han alltid har ønsket seg. Det samme sier Julian. Og de to prater og ler nesten ustoppelig, når de treffes. Sånn blir det når folk finner tonen og har samme interesser.

Vi er bare nådd til 15. juli og vi har midtsommer. Om noen dager drar vi sørover i fylket igjen og da skal min snille 80-årige mamma lære meg hvordan renninga på veven skal tres. Heldigvis er jeg ikke lenger en furten 12-åring som plages med søm eller strikketøyet. Den gang var tålmodigheta heller kort, og det var ikke få prosjekt jeg kastet rasende fra meg. Ikke nyttet det for mamma å hjelpe meg heller. Gode råd var bortkastet på mitt temperament, he, he. Tålmodigheten har økt i takt med alderen min, så jeg går ut fra at jeg ikke gir meg like lett som i barndommen.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt fin sommer! Takk for at dere tittet innom bloggen min.

Sommerhilsen fra Eva Annie :-)