En kald vinterdag etter nyttår kom dyrebilen kjørende inn på gårdplassen vår for siste gang. Da den kjørte, hadde den med seg alle geitene våre. Det var det siste punktum for 81 år med sammenhengende gårdsdrift her på Skogmo gård.
Vi har visst det lenge, at vi skulle legge ned. Det har modnet seg fram en avgjørelse gjennom en lang prosess med diskusjoner fram og tilbake. Vi overtok drifta her i 2001, og hadde tenkt å holde på mye lengre enn dette.
Det er Tine meierier som har gjort at vi slutter. For nå vil de bare ha melk fra såkalte friske geiter. Det er en kjent sak at geitene i landet vårt har bl.a. byllesyke og CAE, en bakterie som blant annet angriper leddene på geita. Nå skal sykdommen bekjempes med såkalt snapping; man tar kjeet fra geita før det lander på golvet, når å die og bli slikket av mora. På den måten blir det nyfødte kjeet ubesmittet.
Men det er ikke nok med dette. Hele fjøset må renoveres med utskifting av alt treverk og den øvrige innredningen må desinfiseres. Hvis en ikke snapper selv kan en få kjøpt nye friske kje. Hele prislappen kommer på en million. En del får man tilbakebetalt, men alt må forskutteres og betales av bonden sjøl. I vår alder betyr det at vi fortsatt betaler regninga etter at vi er blitt pensjonister.
Og hvilke bedrifter investerer en million kroner på noe som ikke gir økt omsetning eller høyere lønnsomhet? Det er jo galskap! Du betaler en million for å holde på med akkurat det samme, uten forbedringer. Det verste med det er at bonden bærer hele risikoen med prosjektet. Det er nemlig ingen garanti for at smitten ikke kommer tilbake. Om den gjør det er all innsatsen bortkastet. Og: Det er bare èn som har skylden; bonden, som tydeligvis ikke har gjort jobben skikkelig godt nok. Vi har mottatt utallige henvendelser fra Tine og Nortura. Rådgivning, spørsmål om hva vi har tenkt å gjøre, osv osv. Det høres ok og rosenrødt nok ut alle deres tilbud og råd, men til syvende og sist står bonden alene igjen med utfordringene, både økonomisk og med selve utførelsen av arbeidet.
Vi har hørt at minst 20 geitebønder i Troms legger ned bl.a. på grunn av dette. Noen mener sågar at det er en villet utvikling, fordi det er overskudd på geitmelk. Men noe ligger i at Tine er for dårlig til å profilere geitmelkproduktene, ostene spesielt. Laber omsetning i butikkene betyr mindre produksjon hos Tine.
Det var en tung og vanskelig avgjørelse å ta, at vi skulle legge ned. Vi måtte tenke på egen helse, økonomi og framtidsutsikter.
Geitene oppførte seg eksemplarisk da de skulle på dyrebilen. Først var de veldig gira da de skulle ut av geitegardet og tok noen ekstra løperunder rundt i fjøset. Men de fulgte, som alltid, villig med når ho mor sjøl gikk foran og lokka dem med ut i kaldrommet og opp lemmen inn i bilen. Det var ho Gråne, Kjappi, Bruna, Kosegeita, 9010 og alle de andre hvite, svarte, brune og grå geitene. Noen var 8-9 år gamle og de yngste bare ett år. Ingen av dem skulle få oppleve å få et nytt lite kje eller å løpe ut i sommerdagen og klatre høyt til fjells.
Tilbake sto vi, litt fattigslig i det tomme fjøset. En æra var over.
Nå har det gått en tid siden vi sendte geitene. Jeg savner ikke alt det tunge arbeidet, de sene kveldene eller de grytidlige morgenene i fjøset. Men det er ikke artig å gå inn i fjøset å se på det tomme geitgardet. Akkurat på denne tida av året skal fjøset være fullt av spretne geitekillinger. Ofte var det fødsler i full gang når vi stakk innom. Mange kje har vi hjulpet til verden, når de har ligget feil vei, har vært litt store eller har vært tvillinger og trillinger som har trengt litt ekstra assistanse. Vi har mange uforglemmelige, gode minner med geitene våre.
Nå er det andre som skal overta, forhåpentligvis.
Jeg kunne sagt mye om landbrukspolitikk og blåe, røde og grønne politikere. Jeg har skrevet noen engasjerte leserinnlegg i avisene, men idag er jeg bare ei pensjonert budeie.
Jeg håper bare storting og regjering kjenner si besøkelsestid og at forbrukerne vil si fra om at de foretrekker norsk, kortreist kvalitetsmat. Og at vi fortsatt kommer til å ha levende bygdesamfunn, et livskraftig landbruk og lykkelige bønder
Vennlig hilsen Eva Annie
1 kommentar:
Dette er bare ufattelig trist....
Legg inn en kommentar