Tida etterpå.
Ei rar tid, ei stille tid, mye ettertanke og mange følelser.
Som en berg- og dalbane. Eller ei sentrifuge, der alle hendelsene, ordene går i rasende fart, utenfor din egen kontroll, og du ikke har noe valg, men slynges ut i virvaret, enten du vil eller ikke.
Sånn har desember og januar vært. Nå i februar har sentrifuga stoppa og jeg begynner å ta de første vaklende skritt på egenhånd. Fortsatt ustø og svimmel, med ekkoet av siste tids hendelser gyngende i kroppen.
Så mange ting som måtte ordnes, så mange avgjørelser som måtte tas, ofte på kort varsel, uten noe erfaring med sånne saker forut. Papirer skulle underskrives, så mye papir før og etter, når et menneske dør.
Det er mange faser man går gjennom ved et dødsfall i nær familie. Hvis det skjer brått. som i vårt tilfelle, et stort og ufattelig sjokk. Som det har tatt lang tid å ta inn over seg. Ingen vet kordan det kjennes, før de står i det selv.
For meg ble det til et taust skrik inni meg. Et øredøvende skrik av smerte som ikke hørtes, - verden fortsatte jo som før. Julehandel, julepynt, julemat, men det var som bak et tynt forheng. Jeg stelte for mine, trøstet meg på samværet med dem. De var de eneste som fikk meg gjennom jula, gjennom dagene. Samværet kjentes uendelig godt, fordi vi var i samme båt. Vi delte den samme sorgen, kjente på den samme smerten og savnet.
Det gikk nesten en måned fra dødsfallet til begravelsesdagen. Det var helt nødvendig med den tida, så godt at vi fikk så god tid til å forberede oss. Det verste sjokket var begynt å gi seg, og jeg følte meg sterkere. Fortsatt veldig skjør, som om jeg kunne gå i stykker når som helst. Men jeg begynte å gjenvinne balansen, og alle gjøremålene og forberedelsene holdt meg i gang.
Selve begravelsesdagen. På en måte grusomt hjerteskjærende, men det ble også et vakkert og verdig farvel med en kjær livskamerat og pappa. Og for resten av familien; en storebror, den førstefødte sønnen, onkelen, søskenbarnet og så videre. Tapet var stort for oss alle.
Gjennom hele denne uvirkelige tida kjente vi på en strøm av kjærlighet fra menneskene vi begge kjente. Samtaler, hilsener på sms og Messenger og facebook, så mye omtanke, medfølelse og trøstefulle ord. Tårene rant hver gang jeg leste ei ny melding. Så man står ikke alene. I vanskelige tider slår vi mennesker ring om kverandre, vi bryr oss.
Jeg har fått uvurderlig praktisk hjelp fra venner og naboer, enten det var for å berge båten unna sjøis og storm, hente rundballer, kakebaking eller ka det måtte være.
Vi mennesker står ikke alene.
Jeg elsker blomster. Det har vi fått i overflod. Det er så mye trøst i hvite roser, fargerike blomsteroppsatser, buketter, julestjerner, krysantemum og ildtopp. Skjønnhet og glede, - balsam for et knust hjerte.
........
Nå skriver jeg igjen, snart et halvt år etter at Oddmund så brått gikk bort. Utrolig at denne tunge vinteren er over og at gresset spirer igjen. Hvordan har det gått? Jeg får jevnlig spørsmål om kordan jeg har det. Må jo ærlig svare at det går opp og ned. Det går, fordi det ikke finnes noe annet alternativ. Jeg lever videre. Uten Oddmund. 38 år i lag er ikke visket ut på noen måneder.
Det er ikke høytidsdagene som er de tyngste. Det er alle kverdagene, alle de tusenvis av minner som dukker opp i bilder, ting, situasjoner, samtaler. Jeg følte i februar og mars at det lysnet litt, at nesten alle de praktiske tingene var ordnet opp i. Overdrageler av kjøretøyer, salg av båt, forsikring, økonomi, rydding i diverse som klær og lignende. Det var for det meste avklart eller påbegynt. Jeg tenkte da at dette blir å gå bra, nå er det verste over. Det jeg ikke var klar over at virkeligheten omsider innhenta meg. Dvs at jeg ikke levde i en parallell virkelighet, der livet som jeg hadde før 1. desember i fjor plutselig skulle bli som før.
Alt det praktiske som hender i et liv, som bilhavari, rygghall, influensa og lignende kan som regel kjapt ordnes opp med. Det er alltid hjelp å få, noen som kan, noen som vet. Det er bare å ringe, så dukker det opp noen hjelpsomme folk som fikser og ordner.
Savn kan ikke "settes bort", det fins ingen medisin som tar bort det. Det må bare gjennomleves av den som har det. Kanskje blir det lettere å bære med tida. For meg kom savnet veldig brått på, når alt stilnet av og kverdagens rutiner gikk av seg selv. Det er overveldende og vondt. Tenkte for noen dager siden at jeg skulle gitt mye for å fått prata med han igjen, om så bare en time. En absurd tanke. Alt jeg kunne sagt, fått prata om. Døden er så endelig, "no return". Derfor må man ta vare på dagen i dag, man vet ingenting om morradagen, ka den bringer.
Beste medisinen i vinter har vært besøk av de voksne ungene våres. Matlaging, kaffedrikking, samtaler. Som balsam for sjela. Vi bærer jo på forskjellige minner, har ulike perspektiver, men har den samme sorgen over det livet som brått tok slutt.
Jeg har snakket med andre som har opplevd det samme som meg. Ei sa at omgivelsene og familien forventa at sorgen hennes skulle være mindre etter fem år. Ho sa at ho fortsatt tok seg i å vente at han skulle komme ut fra skogen, hjem fra fjelltur.
En annen fortalte at han fortsatt kunne oppleve å se hennes ansikt i en folkemengde, noen som ligna på noe av det kjæreste han hadde mistet.
Jeg støkker fortsatt når jeg ser noen i arbeidsklær med gul refleks, selv om jeg vet at det ikke er han. Til og med ganglaget på noen som går på gata kan jeg føle en gjenkjennelse ved. Med fornuften vet jeg at det bare er fantasien som spiller meg et puss.
I slutten av januar fikk vi et nytt familiemedlem, samojedvalpen Ikiaika Ravdna. Jeg tar som regel raske avgjørelserr uansett ka det gjelder. Bruker ikke uendelig tid på å bestemme meg for hvilken stol, kjole, bil etc som jeg skal kjøpe. Ikiaika dukket opp på mail via varsling fra Finn-kontoen jeg har. En hunnvalp, avbestilling fra noen som ikke kunne ta den likevel. Skulle tru det var bestemt å skje. Vi hadde nemlig i høst snakka om at vi kanskje skulle ta en hund til, vi har som regel alltid hatt to. Og det var tydelig at Ayla savna en hundevenn, en som snakka samme språk som ho.
Som sagt, så gjort. Yngstedatter mi og jeg henta Ikiaika i Gratangen, en nydelig og skjønn ulldott, som mest ligna på en liten isbjørnunge. Navnet fikk ho for å hedre Oddmund som var veldig dyktig i slektsforskning og opptatt av sine kvenske og samiske røtter. Vi ville hedre han med å gi hunden et kvensk og samisk navn. Iki er kvensk/finsk og betyr "for alltid". Ikiaika betyr "eldgamle tider" eller "evigheten". Ravdna er samisk og betyr "mangfold, regnbue".
Ikiaika ble akkurat det prosjektet vi trengte. Ho satte virkelig huset på hodet med sine glade bjeff, morsomme hyss og hengivenhet.
Så kordan har jeg det i dag? Jeg har det ganske bra. Kverdagen går rundt. Med hester, hunder, katter og høner. Det er litt av en kabal som skal legges kver gang jeg skal bort, men med god hjelp går det fint. Den beste tida på året er kommet med våren og sommeren rett rundt hjørnet. Potetene er kommet i jorda, planter og blomster i drivhuset skal snart settes ut. Det er nok å ta seg til og ikke minst glede seg til.
Ønsker deg en fin vår og sommer. :)
Hilsen Eva Annie
